Biffy Clyro @ Sentrum Scene, Oslo

Søndag 02. oktober 2022

Gudene veit hvor mange ganger denne konserten har blitt utsatt og utsatt, men faktum er uansett at den har vært utsolgt i to år, og Biffy Clyro har lagd og gitt ut enda en skive siden da. Men denne høstsøndagen var skottene endelig tilbake i Oslo, seks år etter forrige klubbkonsert, men riktignok med en opptreden i Den Norske Opera i 2018. Et fullpakket Sentrum hilste bandet med et jubelbrøl da de entret scenen 21.05 og åpnet showet villedende rolig med «DumDum» fra den nyeste skiva «The Myth of the Happily Ever After» – men midtveis eksploderer den.

Frontmann Simon Neil velger (til vår fotografs fortvilelse) å gå på scenen iført regnfrakk med hette, og tar den ikke av før fotografene har forlatt lokalet – men da kaster både han og bassist James Johnston klesplaggene på overkroppen og fremstår i klassisk skjorteløs Biffy-fremtoning. På scenen er nå den opprinnelige trioen med Simon + Johnston-tvillingene på bass og trommer utvidet til en kvintett, supplert med ekstra gitar og keyboard, pluss to damer med fioliner som dukker opp med jevne mellomrom.

De 22 låtene vi får servert i løpet av de neste 100 minuttene er utelukkende hentet fra de seks nyeste studioskivene, fra «Puzzle» og utover, mens de tre første nå er utelatt. (Og det samme er filmmusikk-skiva «Balance, Not Symmetry») Men det er likevel tydelig at det er hitsinglene og de eldste låtene som fenger publikum mest, for taket flyr nesten av Sentrum da de drar i gang fjerdelåt, «Who’s Got A Match?» fra «Puzzle», og derifra og ut er det full fyr i teltet.

Bandet serverer låt etter låt i kjapp rekkefølge, noenlunde i samme versjon som på skivene, og konserten er velsignet fri for uttværede jammeversjoner, gitarsoloer eller, gud forby, trommesoloer. Det nærmest progressive partiet på vidunderlige «That Golden Rule» etterfølges av en full allsangversjon av «Mountains», før Simon på egen hånd fremfører «Machines», og publikum tar uoppfordret andrestemmen med ‘Take the pieces and build them skywards‘ allerede fra første refreng. Magisk.

Og kudos til fansen i front for å sporenstreks og uoppfordret plukke opp dobbeltbeaten på treeren i «Re-Arrange», som Simon også gjorde solo. Og det spredde seg etterhvert i hele lokalet, med ‘Cause I would never break your heart‘ (KLAPP-KLAPP!) ‘I would only rearrange‘ – knallbra jobba, Oslo! Simon ble litt satt ut av den responsen selv!

Siste tredelen er en parademarsj, med gullrekka «Biblical», «Living Is A Problem», «Bubbles» og «The Captain» før de gikk av scenen foran et publikum som ikke lot seg lure. Selvsagt kom de på igjen for tre ekstranumre, med «Different People» som først ut. På 2020-skiva «A Celebration of Endings» er «Cop Syrup» et fascinerende kunstverk, og Simon Neil oppfatter den selv som en av sine aller beste låter, men det var ikke akkurat denne publikum sto og ventet på. Og det cinematografiske midtpartiet fungerer ikke like bra fra scenen som på skive. Men de kunne ikke gå feil med avsluttende «Many Of Horrors» – nok en gang runget allsangen fra første setning, gåsehuden strittet, og jaggu tørket man ikke en aldri så liten tåre fra øyekroken mens smilet strakte seg fra øre til øre.

Biffy Clyro har alltid vært et aldeles forrykende liveband, men flere av Oslokonsertene deres de siste ti år har vært hemmet av enten elendig lyd (Sentrum 2016) eller stemmeproblemer (Rockefeller 2010) – men sjelden har jeg sett dem bedre enn denne kvelden. (Kun John Dee 2010 overgikk denne.) Bandet var tydelig spillesugent, publikum var eksemplarisk og entusistisk, setlista var glimrende og lyden var bra. Knallaften, en av årets aller, aller beste konserter – måtte det ikke gå seks år til neste gang!

5,5/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker