Biffy Clyro – fra koseklem til uppercut

Det tok sin tid, men omsider ble Biffy Clyros nye skive ”A Celebration Of Endings” tilgjengelig for fansen etter å ha blitt utsatt i flere måneder på grunn av Covid 19-situasjonen. Så da slo vi nok en gang på tråden til Skottland for å få siste nytt fra bandets vokalist, gitarist og låtskriver Simon Neil – en mann som er meget engasjert i verdens tilstand for tiden.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Warner Records

– Vi snakket sammen for et par måneder siden, Simon, i slutten av april, og da var du fortsatt i full lockdown hjemme. (Les det intervjuet her!) Er livet i ferd med å vende tilbake til noe som ligner på normalen nå?
– Nesten. Skottland har akkurat begynt å lette på restriksjonene, så nå har vi i det minste lov til å besøke våre familier – men de fleste holder seg til hagebesøk, vi går ikke inn i stuene til hverandre enda, og vi begrenser omgangskretsen til noen få. Den britiske regjeringen har kludret dette til noe så helt for jævli, så ingen vet helt hvor mange som er smittet og hvor mange som har dødd. Butikkene har åpnet igjen, men det vi trenger mest er en ny regjering! Jeg har ikke vært så sosial, men jeg er mye ute på tur på sykkelen min, og jeg traff James (Johnston, bass) i forrige uke, det var veldig trivelig. Og veldig rart, dette er det lengste vi har gått uten å treffes på 15 år, tror jeg. Og det var veldig rart å ikke kunne gi ham en bjørneklem. Jeg har enda ikke møtt Ben (Johnston, trommer), men forhåpentligvis kan vi treffes og spille musikk sammen i løpet av et par uker. Ellers er det ikke så store endringer her, er jeg redd. Fotballen er i gang igjen fra i dag da! Endelig!
– Ja, du er Rangers-fan, vet jeg?
– Ja, selv om den skotske serien er avsluttet, med Celtic som mestere, vi starter opp igjen i september. Så da blir det Premier League, jeg skal heie på Liverpool ut sesongen. Det skal bli så digg å få noe annet å se på, det føles som om jeg kun har sett på de samme nyhetene i tre måneder i strekk. Og så føles det ekstremt frustrerende å sitte her for å promotere den nye skiva midt i en tid som er så vanskelig for oss alle sammen.
– Biffy Clyro skulle ha spilt på Bergensfest denne helga…
– Jaaaaa! Uff, ikke minn meg på det. Jeg er såpass privilegert at jeg har kunnet ta det som en selvfølge at hver sommer skal vi spille på festivaler over hele verden. Og i år er alt av festivaler i stedet avlyst eller utsatt. Det begynner gradvis å gå opp for meg hvor lenge dette kommer til å påvirke musikkverdenen, hvor lang tid det kommer til å ta før vi kan gjøre konserter til noe som kan glede både publikum og artister på en måte som er praktisk gjennomførbart. Jeg har en kalender hengende på kjøkkenveggen hjemme med alle planlagte konserter notert inn, og hver gang jeg kaster et blikk på den og innser at ’Faen, i dag skulle vi egentlig spilt i X eller Y!’, så blir jeg nesten på gråten. Det er så surt! Og Bergenfest er en av våre favoritter, jeg tror vi har spilt der fire ganger (To, faktisk. 2013 og 2016), og alltid hatt det fantastisk og blitt veldig godt tatt imot av publikum. Men jeg kan egentlig ikke klage, vi står ved en utrolig viktig korsvei for menneskeheten, noe må endre seg, vi må klare å benytte denne anledningen til å gjøre verden til et bedre sted.
– Dere skal i følge planen pr i dag starte en turné i Storbritannia i september – men hvordan er restriksjonene for publikum og konserter nå?
– Nå er det ingen konserter. Det kom nye regler her om dagen, hvor alle må holde tre meters avstand, og publikum må være minst seks meter fra scenen. Og det blir ganske umulig for et mindre konsertsted, eller for et mellomstort konsertsted.
– Nei, i så fall kan man kanskje ha hundre stykker inn på et lokale med plass til tusen.
– Nettopp. Så her i UK har vi ingen anelse om hvordan vi skal gå videre. Dere i Norge har allerede begynt med konserter med sosial avstand, ikke sant?
– Det er akkurat begynt så smått, men med max 200 stykker, og man må holde avstand. Så det betyr at man ikke engang kan flytte en utsolgt John Dee-konsert opp til Rockefeller engang.
– Åh herregud. Og hvem vil vel gå på en konsert på Rockefeller hvis det er færre folk enn på John Dee? Hvordan skal man klare å skape stemning? Vi må finne en løsning som kan bli den nye normalen uten at opplevelsen ødelegges. Men ja, jeg innser at turnéen i september er nødt til å utsettes. Jeg skjønner ikke helt hvorfor den ikke er utsatt allerede, man kan fortsatt kjøpe billetter til nå i høst. Men jeg vil ikke at vi skal bli prøvekaniner for Corona-konserter, at denne turnéen blir en forferdelig opplevelse for alle involverte, både publikum og band. Da vil jeg heller vente til folk er klare, forberedte og innstilte på en storslått feiring av konsertenes tilbakekomst på en skikkelig måte. Pr nå er vi ikke klare for å legge ut på veien og bare la humla suse. Jeg håper at vi innen årets utgang har lysere utsikter, at vi har funnet en måte å gjøre dette på, og at regjeringen har prosedyrer for dette som er konsistente. Musikk er en så sosial kunstform, det er nesten ikke andre måter å gjøre konserter på, man drar oftest på konserter med venner og blir oppstemte og glade, man føler man svever over bakken! Og det er hva jeg vil tilbake til. Det er en Catch 22-situasjon nå, hvor jeg både er sugen på å spille konserter igjen, men samtidig vil jeg ikke gjøre det bare for å gjøre det.

– Dere skal ifølge planen spille i Oslo i november, men det er vel ingen grunn til å ha forhåpninger om at det kommer til å skje.
– Nei, det er vel tvilsomt. Jeg vet ikke om vi får lov til å komme inn i Norge en gang!?
– Ikke uten å gå rett i en 14 dagers karantene først, nei.
– Vi må bare avvente og se hvordan det utvikler seg, men hvis vi kan spille uten risiko, så gjør vi det! Det er hvem vi er, det er så viktig for oss! Jeg føler nesten at de låtene vi har på den nye skiva ikke fullstendig kommer til liv før vi har spilt de ute! For øyeblikket føles de bare halvveis fødte, de må uttrykkes! Musikk er der for å uttrykkes, og kan jeg ikke uttrykke meg, så føles det som om jeg er i en slåsskamp med en hånd bundet på ryggen. Men jeg lover dere, i 2021 skal dere i Oslo få den beste helvetes konserten noensinne!
– Da satser vi på at vi i 2021 har enda en ’ending to celebrate’.
– Ja! Da skal vi feire slutten på rasisme, slutten på viruset, og kanskje kan vi feire starten på noe nytt og vidunderlig. Mulig jeg er litt vel optimistisk i dag, men jeg føler at vi nærmer oss et veldig viktig øyeblikk i menneskehetens historie. Og det virker som om de aller fleste under en viss alder er svært samstemte om hvordan denne verden skal fortsette fremover, mens mange eldre fortsatt tviholder på den gammeldagse tankegangen. Det var en slags revolusjon for kvinnesaken på slutten av 60-tallet, og jeg håper og tror at det som kommer i kjølvannet av det som skjer nå, kan være noe tilsvarende for etniske minoriteter. De har ikke fått samme muligheter som oss, det kan vi faen ikke ignorere! Og hvis du prøver å bagatellisere det med at ’Jo, vi har alle det tøft i blant’, så joda, men noen har det tøffere enn andre – på grunn av hudfargen de er født med! Da viser du definisjonen på uvitenhet! Så jeg føler en viss optimisme selv om vi har en av tidenes verste statsministere, Boris Johnson er en sjarlatan som ikke aner hva han driver med, og USA har en president som er en patologisk løgner, et menneske av verste slag! Og nå snakker vi ikke engang om de som politikere vi kan stole på, men som anstendige mennesker! Vi må klare å finne tilbake til det som er grunnleggende godt for folk! Beklager at jeg babler i vei, men dette engasjerer meg så sykt mye. Med dagens sosiale medier, så er det lett å sette søkelyset på det som er feil med samfunnet vårt, vi kan ikke lenger ha på oss skylappene. Nå kan folk få frem sin meninger, og det er viktig.

– Men faen heller Simon, vi kan ikke bare kose oss, vi må snakke litt musikk også!
– Ja! Rock’n’roll, mann!
– Jeg har hørt på (og anmeldt!) ”A Celebration Of Endings” de siste ukene, og det slår meg hvor eklektisk den er. Den varierer fra punken i ”Cop Syrup” til radiopopen i ”Tiny Indoor Fireworks”. Hvordan skriver du låtene, starter du med et gitarriff eller med en tekst eller en tittel?
– Etter at vi gjorde ferdig ”Ellipsis”, hadde jeg et par måneder hvor det bare rant på med idéer. Så var det ett år med turnering, og de idéene som jeg fortsatt var tent på da det var på tide å begynne og tenke på ny skive, jobbet jeg videre med. De som jeg ikke tenker så mye mer på, er jeg ganske nådeløs med å kassere. Noen ganger kan jeg sette flere idéer sammen til én låt, som for eksempel med ”Cop Syrup”, hvor jeg var innstilt på å ha et instrumentalt parti midt i låta som tar deg et helt annet sted, før vi banker inn et stort utropstegn på tampen igjen som tar deg tilbake til virkeligheten igjen. Jeg lar alltid en låtidé ligge og godgjøre seg noen måneder før jeg spiller den inn, for å få ut det fulle potensialet i den. Jeg føler at jeg må kjenne en låt ut og inn før jeg spiller den inn. Det er pussig, men jeg tenker aldri på låter etter sjanger.  På denne skiva har vi alt fra nesten Disney-aktige partier til det til det tyngste gitarriffet vi noensinne har gjort, på ”Worst Type Of Best Possible”. Det viktigste når vi skal velge låter til en skive, er at hver låt forteller meg hva den betyr og hva den trenger. Og siden jeg har skrevet alle innenfor samme tidsperiode, kjenner jeg de godt. Hver låt har sine karakteristiske trekk og personlighet, og de må passe sammen som en helhet. Og det gjør at jeg føler meg friere når vi har en låt som høres ut som en Disney-låt fra ”Frozen 9” rett etter en låt som høres ut som et garasjerockband!
– Det er også en del episke, cinegrafiske partier i noen av låtene.
– Ja, jeg prøver ofte å visualisere hva jeg vil uttrykke med en låt. Jeg kan for eksempel prøve å beskrive for produsenten hva jeg ønsker å oppnå med å f.eks si ’Forestill deg at du kjører en bil i 100 km/t, men under vann!’. Og så må jeg innrømme at jeg elsker å fucke opp folks oppfatninger og forventninger til dette bandet. Jeg elsker at vi er på vårt åttende studioalbum, men likevel skal ikke fansen ved første gjennomhøring ha snøring på hvordan neste låt på skiva er. Jeg vil at vi aldri skal bli forutsigbare. Jeg elsker både AC/DC og Black Sabbath, men jeg vil ikke at vi noengang skal lage en skive hvor fansen på forhånd vet nøyaktig hva de får. Jo eldre jeg blir, jo flere fasetter av vår personlighet oppdager jeg som jeg vil uttrykke i musikken vår. Jeg har fortsatt raseriet som jeg hadde som tenåring, men det er så mye mer der nå!
– Og du hører tydeligvis ikke bare på rock.
– Nei, jeg prøver å ta inn andre impulser. Jeg hørte på en artist i går som heter Pink Siifu, som er en rapper, men hans nyeste album er skikkelig støyete! Det er hardcore-frijazz-støy! Han har gått fra hip-hop til å lage en Bad Brains-skive, og det imponerer meg kraftig. Den går nesten ikke an å høre på, den har lydbildet til et black metal-album, for det er så kaldt og giftig og tungt, uten noe dybde på bassen. Men det er vidunderlig! Og jeg liker å tenke på samme måte – jeg tar gjerne min kjærlighet til avantgarde og putter inn i en poplåt, eller vice versa; jeg tar min kjærlighet til poppen og putter i en sær og spaca låt! Det er en evig kamp mellom de to mest fremtredende sidene ved min personlighet. Den ekstreme versjonen som elsker støy og skriking og som bare ønsker å gjøre folk utilpass, og den andre delen av meg som er mye mer omtenksom og positiv og skaper vakre melodier. I krysningspunktet her oppstår Biffys musikk, og du vet aldri helt hvilken vei vektstanga bikker – og det er hva jeg ønsket at denne skiva skulle gjenspeile. Jeg vil aldri at folk skal vite hva de kan forvente fra et Biffy-album, så jo mer eklektisk, jo bedre – for min del.
– Er Ben og James 100% med på denne filosofien, eller hender det at du kommer med så outrerte, sære låter at de ber deg hoppe i havet og skjerpe deg?
– Haha! Nei, heldigvis ikke! Vi er såpass gode venner og de stoler såpass på meg at når jeg synger noe for de, og de ser det lyser i øynene mine, så vet de at jeg er inne på noe. Og jeg vil normalt sett ikke presentere noe totalt spinnvilt for dem hvis jeg ikke visste at det kom til å funke. Vi har en dyp forståelse for hverandre, vi har kjent hverandre siden vi var syv år gamle, og de aksepterer også at jeg får utløp for andre musikalske impulser via andre kanaler. Hadde jeg derimot foreslått en salsalåt med vuvuzela og jodling, så hadde de muligens bedt meg hoppe i havet! Men som det er nå, føles det veldig fritt. Vi har alltid basert musikken vår på at vi er en trio, og alle låtene på den nye skiva kan vi fint gjøre på scenen som en trio. Alle låtene vil kanskje ikke høres akkurat ut som på skiva, men vi kan spille alle, og det er slik alle låtene blir skapt uansett – at vi tre spiller de sammen. Det er viktig for oss at låtene skal kunne fungere med kun bass, trommer, gitar og vokal. Vi har ikke noe på tape eller samplinger!
– Klarer dere spille instrumentalpartiet i ”Cop Syrup” som en trio?
– Ja, det går, det har vi jobbet med. Jeg spiller gitaren arpeggio, og gjør noe på keyboards og synger noe av det strykerne gjør, så vi klarer å gjenskape følelsen i låta, selv om det ikke fremføres på samme måte. Det er så mange lag på lag av instrumenter der. Det å spille live handler om hva som skjer der og da, om følelsen du får der. Men på skive er det annerledes, jeg vil at folk skal kunne høre på denne skiva om ett, to – om tyve år, og fortsatt oppdage nye detaljer som de ikke har lagt merke til de hundre første gangene de hørte skiva! En liten detalj på gitar, på fiolin, på trommer som man ikke har plukket opp tidligere.
– Ja, de beste skivene, de som holder seg år etter år, bruker man alltid litt tid på å fordøye.
– Nettopp!! I studio bygger vi det opp lag på lag, men det er alltid trioen i bunn som er grunnmuren som alt annet er basert på. En låt som ”Tiny Indoor Fireworks” har endt opp ganske likt som hvordan vi spiller den som en trio, mens en låt som ”Cop Syrup” har blitt en absolutt ekstrem versjon av hva vi kan håndtere. Men jeg må si at jeg blir fortsatt oppspilt når vi er i studio, det er der jeg får mine største kick, selv om jeg elsker å spille live – men der er det mer adrenalin-kicket. Det er ingenting som slår følelsen av å ha hatt en låt som ”Cop Syrup” i hodet i månedsvis, og så endelig stå i et studio og høre en strykekvartett spille den og bringe den til live. Det er bortimot det meste ekte, sanne øyeblikket jeg har opplevd som menneske. Det er en pur glede, ekstatisk, bedre enn sex, det å for første gang høre din låt bli spilt av et band. Jeg føler fortsatt den energien! Og den dagen jeg ikke føler det lenger, så legger jeg opp, da er det ikke verdt å drive på med musikk. Men det må understrekes; jeg er ikke i nærheten av å miste den gleden og energien!

– Det har gått fire år siden dere ga ut ”Ellipsis”, men mange fikk ikke med seg at dere faktisk ga ut en skive med filmmusikk i fjor. (”Balance, Not Symmetry”) Regner du det som en ekte Biffy Clyro-skive, eller som et lite sidesprang?
– Joda, jeg regner det som en ekte Biffy-skive. Denne ble litt annerledes da, for vanligvis kjøres jo Warner-maskineriet i gang hver gang vi kommer ut med en ny skive, og den skal promoteres og turneres og gjøres intervjuer om. Denne gang gikk vi bare i studio med en haug av låt-idéer som jeg hadde liggende, men idéer som jeg gjerne ville bruke på et prosjekt. Så det passet ypperlig da vi ble kontaktet for å lage musikk til en film, for de ga oss total frihet. Vi trengte ikke ta noen hensyn til hvordan vi skulle fremføre disse låtene live, og det kan du høre på denne skiva. Den er i full kontrast til ”Ellipsis”, som jeg elsker, men der prøvde jeg å lage en sofistikert pop/rock-skive. Så det føltes veldig avslappet å lage ”Balance…”, vi trengte ikke engang bekymre oss for hvordan denne ville selge eller hva fansen ville tenke om den. Den skulle ikke promoteres på noen måte, låtene skulle brukes i en film. Og som du sier, folk flest vet ikke engang at vi har lagd den skiva.
– Enda det er mange knallåter på den.
– Takk takk! Følelsen av å lage musikk bare for å lage musikk er herlig, og det satte sitt preg på låtene, og førte igjen til at ”A Celebration…” har blitt såpass eklektisk som den er. Den fikk meg til å innse at ’Nå vil jeg lage en electronica-låt! Jeg vil lage en pop-låt! Jeg vil lage en punk-låt! Her vil jeg bruke bannskap, og nå vil jeg lage en folkemusikklåt!’. Den ga meg en påminnelse om hva musikk er, og det er hvordan du uttrykker deg selv! Det var så deilig å ikke tenke på hvordan dette skulle promoteres. Etter å ha lagd seks skiver for et stort plateselskap, var det herlig å bare lage musikk kun for å lage musikk. Så ja, det er en ekte Biffy-skive, og hvis noen av fansen der ute ikke har hørt den; vær så snill å sjekk den ut, det er en skive jeg er veldig stolt over, og den gjorde meg totalt fryktløs før vi skulle gjøre ”A Celebration Of Endings”. Jeg vet hva jeg liker, jeg liker det jeg liker, og akkurat det skal vi spille inn nå! Men sånn er det vel for alle, for deg også, vil jeg tro. Hvis du gjør noe du liker på samme måte over lang tid, så glemmer man hvorfor man begynte med dette i utgangspunktet. Og det er min evige kamp – hver gang vi går i studio, prøver jeg å bevare den følelsen av å være ung og oppspilt over hva vi gjør, og ikke være oppgitt og lei over at ’Åh, vi må lage enda en ny skive, buu-huu.’. Drit i det! Du får lov til å lage en skive! Gjør den til den beste faens skiva du noen gang har hørt! Prøv i hvert fall!
– Det du sier nå er en massiv kontrast fra forrige intervju jeg gjorde her om dagen, med Joe fra Def Leppard. (Les det her!) De har ikke gitt ut ny skive på fem år, og det virker ikke som om de har umiddelbare planer om å gjøre det heller, og flere i bandet tenker at det knapt er noen vits i å lage ny musikk, for fansen vil jo bare høre radiohitene uansett.
– Ah, det er nærmest hjerteskjærende å høre! Det er jo flott å ha hits og suksess, men å komme til det stadiet der håper jeg at vi aldri gjør! At fansen ikke vil høre nytt materiale, det er rett og slett urettferdig! Drit i det, lag ei ny skive! Jeg melder meg frivillig til å gi de en dytt – Joe! Om du leser dette, ring meg! Vi skal i studio, du og jeg!
– Det er vel det som er ulempen med å ha et drøyt dusin hits som du spille på hver konsert.
– Ja, jeg vet. Det må være vanskelig som artist. Biffy har vel et par låter som kan kalles radiohiter.  Og det er øyeblikk når det faktum siver inn i hjernen min, og det er da jeg lar være å plukke opp gitaren. Det er da jeg styrer unna kreativiteten, for det å prøve å gjenskape et slikt suksessnivå kan føles skremmende. Og suksess beror ofte på ren skjær flaks. Ingen vet på forhånd hvilke låter eller hvilke skiver som vil gå hjem hos lytterne. Så jeg kan bare forestille meg hvordan gutta i Def Leppard har det – de kan lett spille i to timer, og hver eneste låt er en hit. Det er vanskeligere for dem å skippe en av publikums favoritter for å i stedet spille en ny låt. Biffy Clyro er små nok til at det ikke er noe problem for oss å fortsatt bevege oss fremover, artistisk, uten å føle at vi er på autopilot.

Biffy Clyro i Halloween-modus på Sentrum Scene, 31.oktober 2016. Foto: Arash Taheri

– Hvilke låter, om noen, føler du at dere alltid spille på hver eneste konsert?
– Det er vel et par. Det er lett å si at ’Nei, vi gjør hva vil vil!’, men i praksis er det litt egoistisk. Særlig på de store konsertene, og festivaler hvor folk ikke kommer kun for å se oss. Og det er jo deilig å stå på en scene og dra i gang en låt du har skrevet, og oppleve ellevill respons fra et publikum på titusener! Det blir jeg aldri lei av – selv om jeg kan være lei av den låta, så blir jeg ikke lei av å spille den under slike omstendigheter. Men så kompenserer vi med å også spille særere låter fra mindre kjente skiver. Selv om vi spiller ”Many Of Horrors”, så har vi også på de siste konsertene spilt en låt som heter ”There’s No Such Thing As A Jaggy Snake”, fra vår tredje skive ”Infinity Land”. Og jeg elsker å kunne spille en sånn seksminutters sær låt mens vi alle er sammenkoblet, samtidig på samme sted. Det er en slags byttehandel med publikum – vi spiller hitene fordi det er derfor halve publikum er der, men vi forbeholder oss også retten til å spille noe annet enn bare de mest kjente låtene. I fjor på Isle Of Wight-festivalen åpnet vi med en helt ny låt fra soundtrack-skiva, haha! Publikum hadde gått hele dagen og kost seg og dansa til hits fra Jess Glynne og Madness og Sigrid – hun er fra Norge, ikke sant? – og så kommer vi på scenen til slutt og starter med en bråkete låt som ingen hadde hørt, haha! Kanskje litt kompromissløst, vil noen si, men jeg ser det heller som litt punka. Men mot slutten av konserten, da alle sang med på ”Many Of Horrors” eller ”Wolves Of Winter”, så var alt såre vel. Og vi er heldige som har slike låter som folk liker, og ikke bare de enkle allsanglåtene. Hele verset på ”Wolves Of Winter” går i 7/8-takt! Og jeg elsker det faktum at vi kan få en låt i 7/8 spilt hyppig på radioen. Også introriffet på ”Tiny Indoor Fireworks” er i 7/8 – til og med på poplåtene våre prøver vi å tøye grensene, haha! Vi lurer folk inn i armkroken vår for en koseklem – og når de føler seg trygge, gir vi dem en uppercut!

Biffy Clyro på Den Norske Opera, oktober 2018. Foto: Anne-Marie Forker

– For syv år siden spilte Biffy Clyro en av sine mer spesielle konserter, vil jeg tro – på den norske kronprinsens private 40-årslag. Hvordan opplevde du det? Eller er du majestetspålagt taushetsplikt om all den elleville sex’n’drugs som forgikk på Skaugum?
– Neida! Det var kjempegøy, han hadde jo sin egen lille festival, med oss og Calvin Harris blant andre. (Og Seigmen, Thomas Dybdahl og Anne Grete Preus m.fl.) Det var midt på sommeren med strålende vær, og et glamorøst festivalopplegg med et lite publikum på et par hundre, vil jeg tippe. Og vi gikk på scenen i 21-tida i bare overkropper, som vanlig. Seriøst, det var litt surrealistisk – her står vi inne på slottsområdet, spiller våre låter med skjorta av, og hele frontraden var av typen kongen og dronningen av Nederland, kongen og dronningen av Norge så klart, med prinser og prinsesser, hele den forbanna svenske kongefamilien…lorder og konger og dronninger og prinser, og her står vi og spiller låter som ”That Golden Rule” og ”Glitter And Trauma” – det føltes plutselig som den mest støyende, grovkorna musikken noensinne! Fordi vi spilte jo i noens hage! Men joda, det var en flott dag for oss! Jeg kan ikke gå for mye i detaljer, men de var svært vennlige og gjestfrie mot oss, de kunne ikke vært hyggeligere – jeg skulle ønske jeg kunne ha en sånn fest når jeg blir 40, jeg er skikkelig misunnelig?
– Var det en moshpit? Stagediva kong Harald i bar overkropp til ”Get Fucked Stud” og landa oppå hertugen av Sussex?
– HAHAHA! Nei! Men det var et par skotter der som tok skikkelig av. Hadde vi gått på scenen et par timer senere når de hadde fått i seg litt mere drikke, så kunne vi kanskje dratt i gang en moshpit! Vi oppfordret som vanlig til litt villskap, men det gikk forholdsvis anstendig for seg. Det var helt topp – og det var litt bisarrt å få høre at vi er et av den norske kronprinsens favorittband. Men han virket som en veldig trivelig og jovial kar, og så vidt jeg skjønner er han svært populær i Norge?
– Jada, han har alltid vært både rocka og folkelig. Jeg har møtt ham på mange konserter her i Oslo hvor han står med en øl og digger, han er fan av både Soundgarden og AC/DC og Kvelertak…
– Kødder du, liker kronprinsen deres Kvelertak?! Det er jo så fett! Det er derfor Norge er så jævli kult! Prinsen vår hører på Ellie Goulding og jævla Ed Sheeran, mens prinsen deres hører på Kvelertak! Det er rått!   

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020