Intervjusituasjoner kan av og til være beint frem ubehagelige. Vi har en del av de garvede, kyniske artistene, som sitter med armene i kors og bare venter på neste spørsmål, mens de tidvis himler med øynene og sukker over å få et spørsmål de har blitt stilt x ganger før. Og man har en del av de eplekjekke nykomlingene som heller vil utnytte sin nyvunnede berømmelse og oppmerksomhet og bruke tida på damer og dop enn på en norsk mannlig journalist. Men så finnes det heldigvis også en del band med trivelige karer som man øyeblikkelig kommer på bølgelengde med, som Biffy Clyro.
Foto og tekst: Geir Amundsen
For nordmenn flest er skotske Biffy Clyro fortsatt et relativt ukjent navn, til tross for at de har gitt ut fem skiver, turnert med band som Queens Of The Stone Age og Muse, og er såpass massive i hjemlandet at de trakk 10000 fans til en konsert på SECC i Glasgow i 2008. Men kvaliteten på låtene på den nyeste utgivelsen «Only Revolutions», og på deres eksplosive liveopptredener, garanterer at de kommer til å spille i vesentlig større lokaler enn John Dee på neste Norgesbesøk.
Jeg var blitt bedt om å gjøre dette intervjuet på noen få timers varsel, og hadde ikke akkurat et stort arsenal med glupe spørsmål å stille dem, men det viste seg også å være helt overflødig. Fra det øyeblikket vi satte oss ned med vokalist/gitarist Simon Neil og trommis Ben Johnston på backstagen på John Dee og fikk servert en pils, ble vi sittende og koseskravle om felles interesser. De ble himmelfalne og lo seg skakke over at min aller første utenlandsferie på egen hånd som 16-åring var til deres hjemfylke Ayrshire («That’s not a fookin holiday, mate!«) underveis til Donington.
– Jeg har prøvd å overtale venner å bekjente til å komme på John Dee i kveld, men de fleste har svart «Biffy Clyro? Aldri hørt om. Hva slags musikk er det?». Og da har jeg slitt litt med å komme opp med et fulldekkende svar, men istedet sammenlignet dere litt med Foo Fighters og Muse. Hva ville dere svart selv?
Simon: – Ja si det. Du kan sikkert høre innflytelsen fra de fleste band vi har vært fans av opp gjennom tidene. Da vi startet dette bandet som 15-åringer, hørtes vi sikkert veldig ut som Nirvana, med masse distortion på gitarene. Vi har hørt mye på band som Alice In Chains og Pearl Jam, og vi er store Metallica-fans. Men også nyere band som Radiohead, Tool og Weezer.
– Dere har en god del sære taktarter og takt- og temposkifter, på ingen måte fire flate hele veien?
Ben: – Stemmer, vi har hørt mye på progressiv musikk også, og plukket opp mye fra band som Rush… (et utsagn som umiddelbart sporet oss av i en 20 minutters tid med en entusiastisk og lystig debatt om disse kanadiernes fortreffelighet.)
– Jeg ringte venner i Skottland, fortalte at jeg skulle møte dere og lurte på hva i all verden jeg skulle spørre dere om. Og fikk høre at dere har et særs godt rykte i hjemlandet som jordnære og trivelige karer med beina solid planta på bakken. Til tross for massiv suksess de siste årene. Hvordan har det seg, hvorfor er dere ikke kjepphøye, arrogante drittsekker?
Simon: – Haha! Fordi vi ikke ble berømte over natta med første skiva vår, eller ved å delta i et TV-show som Britain’s Got Talent eller X-Factor. Det er jaggu ikke rart at mange av deltagerne der tar av, når man det ene øyeblikket er en totalt anonym 18-årig student og på forsiden av tenåringsmagaziner i det neste. Vi er tross alt rundt 30 år gamle, og har jobbet for dette halve livet nå. Vi har aldri prøvd å være noe annet enn det vi er, vi øver fortsatt i det samme kjellerlokalet som vi har vært i siden 90-tallet, og prøver generelt å være greie med folk. Skotter flest er som du kanskje vet veldig jordnære, så hvis vi hadde prøvd å leke glamorøse rockestjerner hadde våre venner, familer og naboer kjapt satt oss på plass!
Ben: – Vi har jobbet knallhardt for å komme dit vi er i dag, vi har tilbrakt tusenvis av timer på veien i bandbussen og spilt hundrevis av konserter, så vi tar absolutt ingenting for gitt. Radiohits er selvsagt stas, men flesteparten av de som eventuelt kjøper singelen er tilfeldige fans som synes akkurat denne låta er stas, men som hører på noe helt annet i neste uke.
– Prøvde dere bevisst å gjøre introen på «Living Is A Problem Because Everything Dies» (åpningssporet på «Puzzle») så irriterende som mulig for å kvitte dere med disse tilfeldige lytterne som ikke gidder gjøre en innsats for å sette seg inn i musikken?
Simon: – Haha, du synes den er irriterende? Joda, vi synes det er gøy å vippe lytteren av pinnen, slenge inn elementer som forvirrer litt, og ikke være forutsigbare. Produsenten vår på «Puzzle» fatta først ikke hva i all verden vi holdt på med, men vi fant tonen med han og har fortsatt samarbeidet med han på «Only Revolutions».
– Og her snakker vi om GGGarth Richardson, som også har jobbet med band som Rage Against The Machine, Red Hot Chili Peppers, Testament og Skunk Anansie. Pinne-avvippingen viser seg også i deres valg av coverlåter til B-sider og TV-opptredener, hvor dere har gjort både Rihanna, Shania Twain, Fleetwood Mac og Rammstein. …
Simon: Jepp! Det er moro å ta en låt som absolutt ingen hadde forventet seg at vi skulle gjøre, og spille den på vår egen måte. Hvor interessant hadde det egentlig vært å høre oss cover for eksempel Nirvana, Muse eller Foo Fighters, som du nevnte?
– Blir det noen festivalopptredener til sommeren?
Simon: – Foreløbig har vi kun Isle of Wight-festivalen 100% bekreftet, men det jobbes med konserter i både Skandinavia og på kontinentet også.
– Sjekk opp Øya-festivalen i Oslo, den burde være som skapt for dere! Den nye skiva «Only Revolutions» oppleves som mye mer optimistisk, lysere og positiv enn den mørke «Puzzle» fra 2007?
Ben: – Det stemmer nok, vi er mer harmoniske nå, og Simon som skriver tekstene er nygift og stadig nyforelska. Tekstene på «Puzzle» dreide seg mye om døden, da Simon nettopp hadde mistet moren sin. Vi har blitt voksne og funnet vår plass i livet, og er ikke minst sugne på å holde på med dette bandet så lenge som mulig.
– Utrolig stilig cover forresten.
Simon: – Ja, ikke sant! Det er lagd av Storm Thorgerson, som er legandarisk for å ha lagd mange platecover for Pink Floyd. Han lagde også «Puzzle» og coverne på alle singlene derifra. Utrolig fascinerende fyr som er intenst involvert i det han holder på med, og vi har diskutert detaljer og symbolikk med han i timesvis for hvert eneste cover.
– Dere legger altså stor vekt på presentasjonen av albumet? Til tross for at de fleste at lytterne nå har låtene på mp3-filer på harddiscen og ikke i CD-hylla?
Ben: – Til de grader. Det var, eller er, jo alltid noe spesielt med å få en ny skive med et av dine favorittband i hendene, studere coveret og lese tekster. Vi har også lagt vekt på å sette sammen en riktig miks av låter, i riktig rekkefølge, for å få en best mulig lytteopplevelse. Selv om vi vet at mange av fansen heller kjører alt på shuffle fra iPoden sin.
– Og så har dere en celeber gjesteartist på en låt?
Simon: – Ja, det er fortsatt like surrealistisk for oss at en legende som Josh Homme faktisk bidrar på Vår Skive! Til tross for at vi har vært på turne med Queens Of The Stone Age, og festet med Josh utallige kvelder, så er det utrolig kult for oss. Han kom en times tid til studioet i Los Angeles hvor vi spilte inn «Only Revolutions», og spilte inn gitarsoloen på «Bubbles» på første tagning. Hva synes du om den?
– The band is just fantastic, that is really what I think, oh and by the way, which one is Biffy?
Ben: – James.
Tonen forble såpass lystig at vi ble sittende og skravle inntil turnémanageren kom og avbrøt og sa at bandet skulle gå på scenen om ti minutter, hvorpå Simon og Ben stappa bagen min full av den resterende backstagepilsen og sendte meg ut i salen før de regelrett blåste taket av John Dee med en av de mest overbevisende konsertene jeg noensinne har opplevd av et band jeg hadde null forhold til på forhånd.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2010