Biffy Clyro | A Celebration Of Endings

Warner

Det er lett å tenke at ‘Det er fire år siden forrige Biffy-skive, «Ellipsis», hva faen har de late skottejævlene somlet med?‘, men de har faktisk vært mer aktive enn de fleste andre band. Etter å ha gjort «Ellipsis»-turnéen (som bl.a. var innom Sentrum Scene i Oslo i november 2016), spilte de inn en akustisk liveskive og la ut på en ny turné, som tok de til Operaen i oktober 2018. Og deretter lagde de filmmusikken til «Balance, Not Symmetry» med sytten nye låter, som uten noen form for brask og bram kun ble utgitt digitalt og på vinyl i mai i fjor. «A Celebration Of Endings» ble spilt inn i vinter og skulle egentlig ha blitt utgitt i mai, men grunnet Corona-situasjonen har den ikke blitt sluppet før nå, til stor frustrasjon for bandet, som vokalist / gitarist / låtskriver Simon Neil fortalte oss i dette intervjuet som vi gjorde i slutten av april.

Det første som slår en med denne skiva, er hvor eklektisk den er – her spenner det fra radiovennlige poplåter via progressive takter til rasende pønkevokal. Og alt dette i en salig blanding, gjerne i samme låt! Åpningen på «Tiny Indoor Fireworks» går f.eks i 7/8-takt, ikke dagligdags kost for en singel!

Det hele starter sært nok med et skrudd gitarriff på «North Of No South» før hele bandet kicker inn, og sluttriffinga er definitivt ikke fire flate. Andrelåta «The Champ» satt langt inne, men har vokst seg til å bli en favoritt på skiva, med et særs fengende refreng. «Worst Type Of Best Possible» (hvilke fantastiske låttitler de har!) har et blytungt introriff fra Iommi-skolen selv om resten av låta er svært melodisk, og «Space» er skivas ballade, om man kan kalle den det. Den er dog ikke så sukkersøt som f.eks. «Re-Arrange» fra «Ellipsis».

Skiva taper seg absolutt ikke noe i andre halvdel heller. Introen på «End Of» oser av Rush, nesten så man blir overrumplet når det ikke er Geddy Lee’s stemme som kommer inn – men skottene er innbitte Rush-fans, og har aldri lagt skjul på sin beundring for den canadiske trioen. Vi fikk den første smakebiten på denne skiva helt tilbake i februar, da de slapp «Instant History» som første singel, og den er fengende nok til at det var et logisk trekk. Hardcorefansen liker kanskje ikke den, men de kan heller bryne seg på det avsluttende eposet «Cop Syrup», som er noe av det særeste jeg har hørt fra herrene Neil & 2xJohnston. Etter en punka start med snørrhoven skrikevokal og punchlinen ‘Fuck everybody, whooo!‘, glir det over i et drømmende akustisk parti hvor strykere kommer smygende inn fra sidelinjen, et cinegrafisk storslagent stykke som likegjerne kunne vært fra rulleteksten på en Hollywood blockbuster, før låta hopper tilbake til punken igjen med en avsluttende uppercut. Ikke en låt alle vil like, men skivas nest siste låt, herlige «Opaque», er kanskje den som i størst grad vil tiltale massene. Dette er også en akustisk låt med kassegitar og strykere, ikke ulik klassikeren «Machines» fra «Puzzle», og med refreng undertegnede har gått og kauka på i et par måneder nå. Kompromisstløst nok går teksten på refrenget ‘Take the fucking money and run‘, noe som skal by på utfordringer for mang en radiostasjon.

Biffy Clyro nekter stadig å la seg kategorisere, og kaster ubesværent ingredienser fra alle sine inspirasjonskilder i gryta og koker opp. «A Celebration Of Endings» er mer utfordrende for lytteren enn den sofistikert poppa forgjengeren «Ellipsis», og det krevde mange gjennomlyttinger av skiva før den omsider satt som den skulle – førsteinntrykket var ganske skuffende, men den har vokst og vokst de siste månedene, og jeg rangerer nå dette blant det aller sterkeste de har gjort. Men du må investere tid i «A Celebration Of Endings», og du vil få en musikalsk opplevelse utenom det vanlige i retur. (Langt intervju med Simon Neil i neste nummer av Norway Rock Magazine, ute i september!)

5/6 | Geir Amundsen

Utgivelsesdato 14.august 2020