Bergenfest 2018 – Dag 1

Tirsdag 12. juni 2018

Bergenfest er for lengst en institusjon og regne i vestlandets hovedstad og noen av verdens største artister har kommet og gått her. Årets utgave på ærverdige Koengen midt i Bergen by er intet unntak og på festivalens første dag sto blant annet Queens of the Stone Age for underholdningen. Norway Rock Magazine var selvfølgelig tilstede for å dekke begivenhetene.

 

AUDREY HORNE
De lokale heltene i Audrey Horne fikk den ubarmhjertige oppgaven med å være første band i ilden på utescenene under årets utgave av Bergenfest. De hadde på forhånd via Facebooksiden sin annonsert at de gledet seg til å spille på hjemmebane og forventningene var skyhøye. I hvert fall med tanke på det sterke albumet «Blackout» som de har med seg i sekken.

Det å skulle åpne en festival på en småkjølig tirsdags ettermiddag i Norge kan kun beskrives som en nådeløs affære. Selv om det var fullstappet foran scenen da Audrey Horne gikk på var folk uansett akkurat kommet fra jobb og promillen var lav selv om den var stigende. Etter en legendarisk intro fra The Muppet Show smelles det i gang med singelen «This Is War» fra nyskiva og det låter tight og aggressivt. Vokalist Torkjell Rød skåler med en ørliten flaske Underberg og konstaterer at det blir ikke en tone uten nevnte Underberg. Lista er lagt og dette kan bli veldig bra!

Men så stopper det helt opp! Bandet sliter med å få publikum med seg og det blir en kamp i oppoverbakke for Audrey Horne. Det mangler litt når det gjelder sceneutstråling fra bandet og de frammøtte hjelper ikke til noe særlig. Det hjelper heller ikke når det kjøres gitarsoloer før kl. 18.00 på en tirsdag! Her burde kanskje ting ha blitt lagt opp litt annerledes og gjerne startet med et band eller en artist som har litt mer utstråling enn hva gjengen fra Bergen har. Tror det hadde passet bandet bedre å spille litt senere på kvelden så publikum hadde fått mulighet til å varme opp først.

Det tar seg litt opp mot slutten av settet og de avslutter med en kjempeframføring av «Redemption Blues», men til og med ikke nå klarer de helt å få publikum med seg. Dette hele renner litt ut i sanden og det blir en småkjip start på festivalen. 3/6 

 

CORDOVAS
Bandet fra Nashville gir oss en smakebit på hva de har å by på og det er jammen meg ikke lite. Det er smekkfullt i lokalet som har det flotte navnet Magic Mirrors og publikum får servert en deilig dose Americana/country i beste Neil Young-ånd. Det er en 60-talls groove over det de gjør og vi får til og med servert en protestsang i form av «Selfish Loner». Stemningen er god og det er tydelig at publikum er overbevist av det de hører fra det unge bandet. De er samspilte og de utfyller hverandre på en ypperlig måte – de synger alle fire hovedvokalen, og harmoniene flyter fritt.

Det er ikke ofte man ser et så ungt band gjøre denne typen musikk på en scene under en tradisjonell musikkfestival, og det er oppfriskende å se. Cordovas er rett og slett et fantastisk spennende band som det vil bli snakket om lenge etter at Bergenfest 2018 er over. Uten tvil dagens snakkis under festivalens første dag, og hvis du ikke kjenner til navnet, så sjekk dem ut. 4/6 

 

RIVAL SONS
Så er det endelig klart for den råeste stemmen i rock and roll for tiden. Jay Buchanan og Rival Sons inntar scenen i det kvelden virkelig begynner å ta tak. Det starter litt trått med et spor fra den siste skiva «Hollow Bones» som ikke treffer helt, men etter det blir det en seierparade for Norgesvennene fra Long Beach, California. Når megahiten «Electric Man» settes i gang med et ‘Let’s start some shit!’ fra godeste Jay Buchanan tar det full fyr på Plenen og Rival Sons kan ikke gjøre noen ting galt!

De leverer med en sånn presisjon og spilleglede at det er en sann fryd å overvære konserten deres i kveld. Den litt sure vinden prøver å gjøre sitt for å ødelegge lyden, men det blir med forsøket. Du skal lete lenge etter en frontmann med samme ro og scenepersonlighet som godeste Jay, og han blir som en slags oppgradert versjon av Robert Plant.

Når bandet tar seg en solorunde mot slutten og Jay Buchanan kommer tilbake iført Fana-bunad og får publikum med på allsang, så er det rett og slett bare å bøye seg i hatten! Gud bedre for en frontmann og for et band. Når de siste tonene fra avslutningslåten «Open My Eyes» ebber ut står jeg igjen med en følelse av at dette kan umulig noen toppe i dag.

Bortsett fra en små-treg start, så er det ingenting å trekke for og de har et arsenal av knallsterke låter å ta av som gjør at konserten i kveld blir en seiersdans for Rival Sons. 5,5/6

 

JANOVE
Sammen med Jay Buchanan fra Rival Sons er nok Janove den beste sceneartisten for dagen. Han har nesten gjort det til en kunstform gjennom sine utallige konserter med både Kaizers Orchestra og nå solo. Han er en mester til å få publikum med og i kveld er intet unntak. Han skaper så utrolig god stemning fra scenekanten og maner publikum fram i både jubel og allsang.

Låtutvalget hans er dessverre ikke like solid enda og to album på to år kan fortelle om en artist som desperat vil skrive låter for å fylle en konsert. De låtene som er bra er skikkelig gode, som «Verden går til Helvete, tralala» og «Regnbuen treffe oss ikkje lenger», men det blir for mange anonyme spor til at dette blir en skikkelig höjdare.

Konsertens og kanskje dagens kuleste øyeblikk er når han under «Drittsekk» får besøk av Kaizers-gitarist Geir Zahl og ikke minst Onkel P på scenen. De hjelper til å gjøre «Drittsekk» til konsertens beste opplevelse og jeg kan ikke hjelpe å tenke at kanskje burde Janove ha gått på før Audrey Horne … 4/6

 

QUEENS OF THE STONE AGE
Josh Homme og gjengen går rett i strupen på oss med en knallsterk versjon av «A Song for the Deaf» fra skiva med stort sett samme navn fra 2002. Når de så går over i juvelen «No One Knows» fra samme plata tar det flatt av på Koengen og godeste Josh Homme har folket akkurat der han ønsker. Han kommer med et überkult «Takk» så snart låten er over og det vet nordmenn og sette pris på.

Josh Homme har hatt litt forskjellige folk med seg i Queens of the Stone Age opp gjennom årene, men den besetningen han har i dag er uten tvil noe av det bedre han har hatt. Nyeste tilskudd, trommis Jon Theodore er helt latterlig god på trommene og får lov til å leke seg litt med en trommesolo tidlig ut i settet. Alle og enhver i bandet må traktere flere arbeidsoppgaver på scenen og det er gjør bandet enda mer imponerende.

Josh Homme spankulerer rundt på scenen som den naturlige lederen, og han er steinkul der han ganske fiffig har inkorporert en del av Elvis sine fakter inn i sin egen scenekarakter. Han styrer både band og publikum med jernhånd, noe en stakkars fyr får oppleve når han avbryter en av de små talene Josh Homme kjører mellom låtene. De små talene handler om alt fra hans norske røtter til at religion er noe dritt. Det mest fornuftige han har å komme med er at Koengen er et spektakulært område å ha en konsert på, og at solnedgangen over Bergen er nydelig i kveld.

Men vi tilgir mye så lenge musikken er bra – og det er den uten tvil. Det som er morsomt og som nok også gleder bandet er at de låtene som skaper mest liv i kveld er «Feet Don’t Fail Me» og «The Way You Used To Do» fra fjorårets skive «Villains».

Det eneste jeg har å trekke for er at et par av sangene blir for rolige for et publikum som småfryser og er ute etter å danse. Jeg ville ha byttet ut en låt som «Long Slow Goodbye» med noe litt mer heftig og begeistra som for eksempel «The Lost Art of Keeping A Secret». Bare et forslag …

De avslutter selvfølgelig med det som ved siden av «Overkill» må være den ideelle avslutningslåten, nemlig «A Song for the Dead». Den kan bare bygges på og bygges på ut fra hvordan publikum responderer. I Bergen får vi en utvidet versjon som varer litt over den tilmålte tiden til Queens of the Stone Age, men hva gjør vel det?!? 5/6

 

Festivalen oppleves generelt som meget veldrevet og den utvikles hvert år med nye og spennende innslag for publikum. Her er det mat av alle slag å få og selvfølgelig byens eget Hansa-øl flommer ut av tappetårnene. I år kjøres det konserter på hele fem scener og det gjør at folk sirkulerer mer som igjen gjør at man slipper kø! I tillegg til nydelige og historiske omgivelser er folkene som jobber på festivalen er hyggelige og hjelpsomme noe som gjør at helhetsinntrykket blir meget positivt.

Glenn Knudsen

Foto: Anne-Marie Forker