Behemoth @ Rockefeller, Oslo

Søndag, 27.januar 2019

Oslo, søndag kveld: Oppklipte stemmer fra et barnekor messer «Jesus Christ, I shall not forgive» i minuttene før konsertstart. På sceneteppet (som er hengt opp for å skjule oppriggingen) flimrer et omrisskart av Norge med et strategisk plassert oppned-kors fra Trøndelag til Lindesnes. Snart får kartet selskap av illevarslende skygger som viser både pentagrammer og noe som ser ut som minst halvparten av hodene til Hydraen i gresk mytologi. I Behemoth sin verden er hulelignelsen til Platon skrevet av Dante og illustrert av Gustave Dorè.  Allerede før første riff er det ikke noe tvil: De polske veteranene har ikke tenkt å la Kvitekrist og hans følgere slippe lett unna denne gang heller.

Flashback til høsten 2018: Siden de skremte en og annen Øya-gjenger tilbake til barnetroen i august har de erfarne ekstrem-metallerne gitt ut sitt 11.album i rekken, titulert «I Loved You At Your Darkest».(heretter ILYAYD). Forgjengeren «The Satanist» (2014) har fått status som en av 2010-tallets mest markante utgivelser, så å følge opp suksessen for frontmann Adam `Nergal` Darski & co kan nok sammenlignes med å hoppe etter Malysz. Men med et litt roligere preg og litt mer influenser fra flere epoker i rocken har de klart å lage en oppfølger som står stødig på egen hånd. Rolig betyr for øvrig ikke at de er P4- eller Radio Norge-vennlig enda, om noen skulle være redd for det.

Krøssklepp tilbake til Oslo: Et Rockefeller fylt til randen har nytt godt av oppvarming fra hhv. Wolves in The Throne Room og selveste Gøteborg-gudfedrene i At The Gates og er klare som egg. ‘Førsteinntrykk er viktig’ virker å ha vært et mantra under planleggingen, for det peises på med pyro og effekter når sceneteppet faller, og «Wolves of Siberia» slippes løs på publikum. Det gir en umiddelbar wow-effekt som funker som bare rakker’n.

Tempoet øker betraktelig allerede på neste låt, «Daimonos» fra «Evangelion»(2009). Trommeslager Zbigniew `Inferno` Prominski tar frem tungskytset og pøser på med temposkifter og hyperblast av en annen verden. For oss dødelige legfolk er det smått imponerende å se at mannen klarer å helikopter-headbange samtidig. Det var tydeligvis ikke nok kroppsdeler som skulle koordineres samtidig ved trommespill alene.

«Ora Pro Nobis Lucifer» fra “The Satanist”-skiva følger videre, og det er faktisk den ene av bare to låter fra det albumet.  Om det er tilsiktet eller tilfeldig vet bare fåglarna. Naturligvis skal det nyeste albumet fokuseres på, men det skal sies at det savnes flere låter fra nevnte mesterverk. At de for eksempel ikke spiller «O Father, O Satan, O Sun» er smått utrolig, men man kan ikke få alt man peker på her i verden uansett.

Selv om uttrykket på det nye albumet er en tøddel mer dempet enn tidligere, er en Behemoth-konsert fortsatt et nådeløst angrep på alt som lukter kristenmannsblod. Her smeller det pyro i annenhver låt og varmer vinterkalde metallhuer (mulig et par øyebryn på fremste rad måtte gi tapt) i nesten hele salen. I bakgrunnen viser en halv-futuristisk triangulær videoskjerm usensurerte musikkvideoer samt annen sunn videokunst, og mikrofonstativene får Satyricon sitt til å se ut som en tannpirker i forhold. Det er et visuelt show uten like innen black/death metal, det er nok omtrent bare våre landsmenn i Dimmu Borgir som har apparat og mulighet til noe lignende. Men der andre band drukner i pompøsitet er det flere kimer av mørk humor og tongue-in-cheek underveis hos gutta fra Gdansk, noe som gjør at det aldri føles over the top.

«God=Dog» var første smakebit vi fikk i fjor på ILYAYD, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Dette må være det nærmeste Behemoth kommer en hitlåt, da får det gå for denne gang at de melodiøse gitarpartiene forsvinner litt i miksen. Det er fest på Rockefeller herfra og inn.

“Decade of Therion”, “Blow Your Trumpets, Gabriel” og den infernalske “Slaves Shall Serve” mot slutten av settet klarer nesten å demontere deler av bygningsmassen rundt oss. Sistnevnte er reinspikka Florida Death Metal anno 90-tallet (tenk Morbid Angel med liksminke), og det er meg en gåte at spinning-instruktører ikke har oppdaget denne låta enda. Energien i den siste delen av settet gjenspeiles også i publikum som setter i gang moshpiter, wall of deaths og annen «hopp-inn-i-hverandre-mens-vi-headbanger-til-vi-får-permanente-nakkesmerter»-oppførsel over en lav sko. For oss litt over middagshøyden er det også veldig trivelig å se så mye kjernesunn ungdom i salen, her er det ettervekst så det holder.

Etter en liten obligatorisk tur av scena er de fire herrer raskt tilbake og lirer av seg «Lucifer» og «We are the Next 1000 Years» som ekstranummer, før de forlater oss en gang til. Det hele avsluttes med de militante trommene fra «Coagvla» (avslutningsnummeret på ILYAYD) hvor hele bandet kommer tilbake med hver sin tromme som et buekorps fra helvetes forgård, og marsjerer oss illevarslende inn i natta.

Oslo natt til mandag: Et hvitt teppe av nysnø har gjort hele byen myk og stille (og litt sørpete) da vi rusler hjemover. En mer slående kontrast fra det angrepet på alle sanser vi ble servert inne på Rockefeller er det vanskelig å se for seg. Så skal det i sannhetens navn sies at setlisten skriker etter flere låter fra «The Satanist». Personlig savner jeg også at «Zos Kia Cultus» (2002) får litt spilletid, men det rokker ikke ved det faktum at det bare er å begynne nedtellingen til lokomotivet Behemoth kommer tilbake på Tons of Rock. For hvis du klarte å kjede deg på Rockefeller i Oslo søndag den 27. januar i det uhellige år 2019, ja da er jeg redd det ikke finnes håp. 5,5/6

Tekst: Jarle Zachrisson
Foto: Anne-Marie Forker

,