Beardfish – ut av tomrommet

De svenske proggerne i Beardfish har de siste årene vært svært så produktive, og kom i høst med sin syvende utgivelse «The Void». De progressive 70-tallsgenene er denne gangen ispedt en solid dose metal, og vi tok en prat med frontmann Rikard Sjögren på kjøkkenet på Shepherds Bush Empire i London, noen minutter før de skulle på scenen som support for Flying Colors.

Tekst & foto: Terje Embla & Geir Amundsen

– Jaha, så vi nordmenn må altså komme helt til London for å få se et svensk band? For et halvt år siden hadde jeg ikke andre assosiasjoner til Beardfish enn at ‘det er det bandet Mike Portnoy liker’.
– Ja, det skjønner jeg – helt siden vi begynte med å gi ut skiver på (plateselskapet) InsideOut så har han alltid snakket varmt om oss til media og fans. Til og med på stickers på skivene våre har det vært noen heftige sitater fra ham, som vi ikke har hatt noen anelse om.
– Så han er tydeligvis veldig musikkinteressert og flink til å sjekke ut nye band.
– Ja, det virker slik. Flott for oss!
– Men dere skulle egentlig ha turnert sammen med ham tidligere – på en Dream Theater-turne i USA?
– Ja, da de hadde sin Progressive Nation-greie i 2008-09, en slags turnerende festival hvor Dream Theater skulle være hovedattraksjonen, pluss Pain of Salvation og Beardfish fra Sverige. Det var Mike Portnoy som hadde dratt i gang dette, og håndplukket band som han syntes fortjente et større publikum. Det hadde jo vært en fantastisk mulighet for oss, og vi gledet oss som småunger. Men noen uker før turnestart gikk SPV konkurs, det tyske plateselskapet som eide 50% av InsideOut, og dermed forsvant all den økonomiske støtten vi hadde blitt lovet for å kunne gjennomføre det. Så dermed hadde vi rett og slett ikke råd til å dra over. Det var en jævlig trøkk i trynet.
– Men både SPV og InsideOut har kommet seg på beina igjen nå, tydeligvis?
– Ja, de er oppe og går igjen, og har gjort en meget bra jobb for oss.
– Mot oss i media også! Men omsider har dere fått turnert med Portnoy & co, og ikveld er det avslutning etter en toukers rundtur i Europa med Flying Colors?
– Ja, vi har gjort elleve konserter, seks av de i Tyskland. Jeg kunne turnert i Tyskland non stop, publikum der er helt rå.
– Jeg antar dere har fått spille for et atskillig større publikum enn dere er vant til?
– Selvsagt, deres navn drar jo massevis av folk alene, så vi har fått spille for flere mennesker enn noensinne med unntak av enkelte festivaler. Så ja, det har vært skitkult, vi har forhåpentligvis også pådratt oss noen nye fans i løpet av disse ukene også!
– Hva har vært største publikumstall på denne turneen?
– Rundt 1500, tror jeg.
– Og det blir vel omtrent det samme i kveld, det er visst ikke helt utsolgt her på Shepherds Bush, som tar max 2000.
– Nei, det har vært litt ulike rapporter på det, noen sier det har vært utsolgt i flere uker, andre har fått kjøpt billetter nylig. Det bør bli fullt, Flying Colors er et knallbra band.

– Men det er siste konsert på turneen nå i kveld. Hva skjer så? Sisteskiva deres «The Void» kom ut i august, for under en måned siden. Den skal vel promoteres ytterligere?
– Ja, vi hadde egentlig tenkt å gjøre en egen turne i august/september i forbindelse med plateutgivelsen. Men når vi fikk muligheten til å turnere med Flying Colors, var det dumt å takke nei – her vil vi nå atskillig flere potensielle fans, folk som normalt sett ikke ville kommet på våre konserter. Så da satser vi heller på egne konserter til våren.
– Så fra i morgen er det en lengre ferie?
– Ja, stort sett. Vi har enkelte spredte konserter her og der – en i Tallinn blant annet – men ingen turne. Vi er i prosessen med å legge opp noe for våren nå, så får vi se hvor ekstensivt det blir.
– Da er det jo en fordel at dere nå i forkant har fått presentert dere for det europeiske publikummet.
– Ja, sånn sett er det et listig opplegg.

– Såvidt jeg vet har dere til dags dato kun gjort en konsert i Norge – i Trondheim for noen år siden.
– Ja, for faen – det stemmer nok. Trondheimsgiggen var kul nok den altså. Det var ikke så veldig mye folk der, men bra respons. Og så har vi vært og spilt med et annet band, et Zappa-coverband. Vi spilte i Larvik, på Zappafestival.
– Og du har gjort litt soloprosjekter også?
– Ja, jeg har et band som heter Gungfly. Det er litt mer poppig, men fortsatt med progressive tendenser her og der. Man kan jo ikke drive og spille låtene rett frem!
– Er det der hovedinspirasjonskildene til Beardfish ligger, i den gamle 70-talls proggen?
– Det har vært det ihvertfall, men vi har jo holdt på i over ti år, så det har endret seg litt og vi har funnet vår egen stil. I begynnelsen var King Crimson et band som vi alle så veldig opp til, og vi forsøkte kanskje å høres litt slik ut, men senere har det blitt masse andre.
– I dag er Beardfish en tydelig kombinasjon av metal og prog. Både 70-tallsproggerne som King Crimson, som du sier, og litt Yes, men på de siste skivene stadig mer metal – til og med litt growling på «The Void».
– Ja, det er de andre påvirkningene som sniker seg inn. Da jeg vokste opp var for eksempel Sepultura et av mine store favorittband, og Pantera. Og selvsagt alle de store bandene som Metallica, Iron Maiden… og Helloween, faktisk – de var mitt favorittband da jeg var liten gutt. Alt dette finnes i bagasjen vår og kommer frem når man minst aner det.
– Men det gjør det jo bare mer interessant, at man ikke er fastlåst i en stilretning.
– Presis, man skal ikke være redd for det heller.
– Det er en strofe på «Turn To Gravel» på «The Void» som øyeblikkelig fikk meg til å tenke ‘Jeff Buckley!’. Er jeg på bærtur nå, eller er han og en inspirasjon?
– Jo, Jeff Buckley er stor, og jeg har alltid likt ham, men jeg tror nok vokalister som Chris Cornell og ikke minst Eddie Vedder har vært større inspiratorer for meg.
– Er det du som lager all musikken i Beardfish?
– Ja, jeg skriver ihvertfall melodier og grunnkordene og har et forholdsvis klart bilde på hvordan jeg vil at det skal låte, men så blir det alltid litt endringer i arrangementet og spillemåten når de andre tre skal involveres.
– Dere har vært særs produktive de siste årene, platene har kommet på løpende band.
– Ja, «The Void» er vel vår syvende skive siden 2003, og dessuten har jeg gjort to skiver med Gungfly og en skive med et annet band, så ja, det har blitt ganske mye. Men det er kult!
– Så hva skal du sysle med resten av året når Beardfish har ferie?
– Jeg driver og bygger et studio sammen med vår lydteknikker hjemme i Gävle slik at vi alltid skal kunne spille inn låter fortløpende uten å måtte booke og betale for studiotid. Det kommer til å bli fett.
– Så må vi inn på dette med Sverige som fullstendig har tatt over den progressive metaltronen i Europa. Nå har vi Opeth og Pain of Salvation og Katatonia og Flower Kings og Beardfish og, og, og.
– Ja, det har blitt noen band.
– Er det et stort publikum for slik musikk i Sverige da, eller er det bare mange band? Jeg har inntrykk av at de fleste av disse bandene er større i utlandet enn i hjemlandet. (Og utlandet er jo som kjent verdens største land, både i utstrekning og i folketall.)
– Jo, det er klart at det finnes folk som hører på disse bandene også i Sverige, men det er utrolig vanskelig å få svenskene opp av sofaen og ut på konsert. De går bare på konsert når Bruce Springsteen kommer. Intet vondt om Bruce, jeg liker faktisk hans tidlige greier, men der ligger lista altså.
– Jeg har hørt at et band som Katatonia ikke har spilt konserter i Stockholm på ti år, for det er ingen vits. Og Opeth holdt seg vel langt unna det svenske markedet i mange år av samme grunn.
– Javisst. Det er kjedelig, men det er sant. Folk setter seg istedet hjemme og hører på Spotify med høretelefoner, eller på mobilen.
– Så hvor er det største markedet for deres type musikk? Er det Nederland?
– Ja, der og Tyskland, dit drar alle innenfor vår sjanger, og det er alltid første stopp på turneene.
– Mens Norge og Sverige er håpløse underskuddsprosjekter å spille i?
– Jeg tør ikke si noe om Norge siden vi har spilt der så lite, men det er ikke ofte at vi får forespørsler eller tilbud fra Norge, nei. Samme med Finland og Danmark. Men vi får forsøke å endre på dette, alt går jo i sirkler, og man har jo ingen aning på hvordan markedet kommer til å snu seg. Vi kjører på. Vi gjør jo dette for vår egen skyld, først og fremst.
– Dere har ikke hatt så veldig fokus på «The Void» på setlista på denne turneen?
– Nei, vi valgte istedet å prøve blande litt fra hele karrieren, siden det er så mange i dette publikummet som ikke har hørt oss før. Så det er kult å vise et bredere spekter av hva Beardfish står for musikalsk. Hadde det vært vår egen turne, så ville vi nok kjørt flere låter fra «The Void». Og så vet jeg ærlig talt ikke om vi er i stand til å fremføre alle de nye låtene på scenen enda, vi må øve de inn først. Jeg tror vi kan halvparten kanskje, og kan muligens klare å hangle oss igjennom resten.
– Så disse låtene har ikke blitt terpet inn på øvingslokalet?
– Jo, men det var før vi gikk i studio for å spille de inn. Vi øver veldig mye frem til innspillingen, og så tar vi en pause før vi begynner å øve på de låtene vi skal spille på de kommende konsertene for å ha de friskt i minne.
– Dere har ikke vurdert å spille inn en liveskive på denne turneen?
– Ikke på denne turneen, men det virker som om det er interesse for det, så vi holder døren åpen for det, kanskje på turneen til våren istedet. Men da tror jeg heller at vi skal filme samtidig og gi ut en konsert-DVD, det synes ihvertfall jeg personlig er mer interessant enn kun et lydopptak.
– Ja, det gir jo en ekstra dimensjon til opplevelsen.
– Akkurat, og det virker som om InsideOut synes det er på tide nå, etter syv studioskiver.
– Til slutt, er det noe konsept bak tekstene på «The Void»?
– Det har å gjøre med tap, om et følelsesmessig tomrom. Vi har alle gått igjennom noe tøft og vondt i livet, dette er mer om kampen for å forsøke komme seg tilbake på beina igjen. Enten ved å se inn i fremtiden etter bedre tider, eller trøste seg med gode minner fra fortiden. Det er veldig personlige tekster, så jeg har ikke så veldig lyst til å konkretisere eksakt hva de handler om. Leser du tekstene mens du hører på musikken, så vil du nok skjønne hva det dreier seg om, ihvertfall hvis du har hatt noen av de samme opplevelsene som jeg har hatt. Hvis ikke, kan du kanskje legge noe annet i de. Du kan tolke de som du vil.

Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2012

,