Banco del Mutuo Soccorso | Transiberiana

InsideOut

Ikke i mine levedager hadde jeg forutsett å omtale et ferskt studioalbum med omslag prydet av de fineste italienske ord jeg kjenner. I debatten omkring tidenes beste progressive rockeband fra Italia finnes kun ett svar. Banco Del Mutuo Soccorso var bedre enn både Area, New Trolls, Museo Rosenbach, Le Orme og Premiata Forneria Marconi, og sekstettens tre første opus funkler i stilforgreningens absolutte tetsjikt. Fronten av mildt sagt distinkt ekspressive Francesco Di Giacomo, tilkjennega bandet en enestående mikstur av klassisk musikk, jazz, mellom-europeisk folkemusikk og nasjonal kantatetradisjon, paret med engelske pionérer som Procol Harum, Emerson Lake & Palmer, Genesis, Gentle Giant og King Crimson. Etter modell av Gary Brooker og Matthew Fisher tiltrådte begge Nocenzi-brødrene på klaviatur. Gruppas sound markerte, i seg selv, en musikalsk heltedåd, som ble ytterligere kronet av Vittorio Nocenzis talent for melodisk og kompleks komposisjon. 1970-årskatalogen til Banco Del Mutuo Soccorso fremstår så vidt diamantbelagt at man stundom har vurdert å søke italiensk statsborgerskap… Bandet beilet etter hvert til syntetisk pop-estetikk, med ventelig resultat. Di Giacomo og Nocenzi anførte siden flere plateslipp under Banco-navnet, med vegelsinnet besetning og av variabel kvalitet.  Man trodde ”Il 13”, fra 1994, markerte den absolutte kistespikeren, særlig da røsten fra himmelen døde i februar 2014.

Formodentlig inspirert av herrene Franco Mussida og Patrick Djivas, som senest i 2017 effektuerte studioplate med PFM, initierer herved Vittorio Nocenzi ny arbeidsstokk til Banken av felles lettelse. Å erstatte Di Giacomo med jyplingen Tony D’Alessio kan teoretisk sidestilles med å bytte Ronnie James Dio ut av bandet Dio, til fordel for Vince Neil. Med ”Emotional Tattoos” friskt i minne tedde jeg meg som et forarget pinnsvin innen jeg lot ”Transiberiana” førstegangsspinne. Det blir imidlertid kjapt klart at dagens Banco har langt mer å fare med, sonisk som kompositorisk, enn nåværende PFM-konstellasjon. La gå at Di Giacomos celeste røst glimrer med sitt fravær – Nocenzi penner smektende gode melodier, forankret i bandets selektive sedvane, og fremtrer overraskende årvåken for klassiske Banco-beskaffenheter, som metriske og tonale kantringer, dynamikk, symfonisk strukturtenkning og masse patos. Materialets lett regntunge gemytt understøtter Nocenzis gravitetiske intensjoner, og når sågar D’Alessio etterhånden vinner meg over kan jeg ikke annet enn å innmelde et sjeldsynt vitalt comeback. Brorparten av albumets enkeltstykker holder mål. Sjekk eksempelvis ”La Discesa Dal Treno”, befestet med lengtende melodikk og fyrig, pågående instrumentering. Foruten denne gir ”Stelle Sulla Terra”, smellvakre ”L’Imprevisto”,  rampete ”Lo Sciamano” og intermessoet ”Lasciando Alle Spalle” (som i spartansk form bygger videre på etablerte motiver) grunn til å heise det italienske flagget, gjerne på norskoljet grunn, hver 17. mai. Nivået forflater en anelse mot slutten av skiva, for øvrig et konseptarbeid, men Nocenzi og kompani leverer, totalt sett, overraskende virksomt. Kurante konsertoppføringer av ”Metamorfosi” og ”Il Ragno” vedhefter som bonusspor. 4/6 | Geir Venom Larzen

Utgivelsesdato 26.april 2019