Bad Wolves – Midt i skuddlinjen

Bad Wolves fra Los Angeles fikk mye oppmerksomhet med sin cover av “Zombie” med The Cranberries, utgitt rett etter Dolores O’Riordan sin bortgang i 2018, men de er ikke noe one-hit wonder band. Før deres oppvarmingsøkt for Five Finger Death Punch i Oslo, snakket vi med frontfigur Tommy Vext (Divine Heresy, Snot, Westfield Massacre) i turnébussen om å selge til multiplatina i løpet av seks måneder, hans tvillingbror som leide en leiemorder for å drepe ham, og gjøglerier på tur med Megadeth. 

Tekst: Anne-Marie Forker
Foto: David Jackson

– Bad Wolves fikk en monsterhit med “Zombie” i 2018. Hvorfor valgte dere å lage en cover av den sangen?
– Jeg var fan av The Cranberries. Da jeg var ung skjønte jeg egentlig ikke hva Dolores skrev om og jeg hadde familiemedlemmer som deltok i Desert Storm i Midt-Østen. Jeg antok at låta handlet om det. Senere lærte jeg at den handlet om IRAs bombing i Warrington som drepte to små gutter, og jeg gravde dypt i det. Jeg bodde i Las Vegas på den tiden da Vegas-skytingen fant sted, og en av mine venner overlevde det. Med kombinasjonen av skyteepisoden og det vi opplevde i USA samt det konstante bråket i andre deler av verden, virket det bare relevant. Vi hadde venner som befant seg ved Bataclan i Frankrike og også Ariana Grande-konserten som ble bombet (i Manchester). Når man stadig opplever slike episoder rundt om i verden, oppleves sangen like relevant nå som den gjorde for tjue år siden. Det var derfor vi valgte å spille inn vår versjon, men jeg syntes opprinnelig ikke den var bra nok til å bli med på albumet. Originalen var perfekt og jeg var ikke komfortabel med å covre den. Dan Waite som jobber ved det britiske kontoret for Better Noise har vært venner med Dolores og Don, hennes eks-mann, i tjue år. Alan som eier plateselskapet vårt, pleide å jobbe med The Cranberries da de var på høyden av karrieren sin, så de tok kontakt med Dolores og spurte om hun kunne høre på den. Jeg tenkte at; hvis hun gir sin velsignelse ville jeg ha den med på plata. Og hun spurte om å få synge på den. Eller vel, hun sa på en måte at hun ville synge på den! Vi var så spente, men tragisk nok døde hun, samme dag som hun skulle lagt vokal på vår versjon. Det gikk fra ekstase til sorg over natten, men vi fikk se hvor mektig rockesamfunnet på verdensbasis kan være. Vi ville donere inntektene og hjelpe barna hennes som hadde mistet sin mor, og hele verden støttet oss. Sangen gikk viralt og solgte til multiplatina på noen måneder.
– Det var veldig generøst. 
– Jeg gjør ikke dette for pengene. Jeg sluttet med musikk i årevis, men så skjedde det bare igjen. Jeg hadde ikke planlagt det. Jeg jobbet i flere år i L.A som rus- og alkoholkonsulent med kjendiser og familier. Jeg dedikerte livet mitt til det, så det var ikke noe nytt for meg å hjelpe familier i nød. Jeg har familiemedlemmer som jeg aldri klarte å redde, så jobben ble ganske nærliggende for meg.
– Det er flott at du fortsatt hjelper mennesker gjennom musikken din.
– Det var det The Cranberries gjorde. Det var det band som Pantera, Metallica, Sinead O’Connor, The Beatles og Elton John gjorde. Det kan kanskje virke som om det er mange gjennom de siste 60-70 årene, men det er ikke så mange hvis du tenker over det. Men det er noen band som har endret livet til folk. 

– Etter suksessen med debutalbumet og “Zombie”, som oppnådde multiplatina i løpet av seks måneder, noe som er sjeldent for et moderne rockeband, følte du ekstra press da du skulle lage andre albumet, “N.A.T.I.O.N”?
– Nei. Først tenkte vi at vi kom til å bli et one-hit wonder band. Etter “Zombie, ble “Hear Me Now” nummer 1 i USA på Billboard, og det skjer bare ikke. Så ble  “Remember When” nummer 1. Vi var nummer 1 rockeband på Billboard to år på rad. Nå ble “Killing Me Slowly”, den nye singelen fra vårt nye album, nummer 1 på fredag.
– Gratulerer!
– Takk. Folk liker bandet. Det er merkelig for vi kommer alle fra undergrunns-metalband. Ettersom vi har blitt eldre, har vi ønsket å prøve ut melodier og andre inspirasjonskilder, og det ser ut som om det virker. 
– Gitaristen deres Doc Coyle kalte plata “mangfoldig”. Er du enig i det?
– Helt klart. Den er mer moden. På den første plata diskuterte vi mye. “Vi vil gjøre en en sang som Muse, som Tool, som Between the Buried and Me!”. Vi hadde noen intrikate progressiv metal-greier som var rappa fra Meshuggah, White Chapel, Pantera, Deftones og Tool. Den nye plata var annerledes, vi konsentrerte oss bare om å skrive best mulig låter. Den inneholder fortsatt alle tingene vi gjør. I begynnelsen prøvde vi å finne ut oss selv, og nå vet vi hvem vi er. Vi er et ganske mangfoldig band. Vi har både store ballader og brutale metal-låter. Jeg vokste opp med Pantera og Alice In Chains, så de to motsetningene av spekteret er i bandet.

– Musikken deres har skikkelig intensitet og ærlighet. Både musikalsk og tekstmessig. Hvilken låt var den mest utfordrende å skrive på plata?
– Hmmm, det blir litt enklere. På det nye albumet, “Foe Or Friend”. Den sangen er del to av “Remember When” selv om den ikke ligner. Den handler om min opplevelse i Witness Protection Programme. Mange mennesker vet ikke det, men etter at jeg vitnet mot tvillingbroren min for å ha prøvd å drepe meg med å hyre en leiemorder – han satte en pris på hodet mitt, så og si…
– Jaha!? Kjipt å høre.
– Det går greit. Stemmebeskjeden i sangen er bokstavelig talt beskjeden FBI tok opp og brukte i retten for å få han dømt. Han ble kausjonert ut men returnerte ikke til retten. Han hadde planlagt å få meg drept. Fyren han leide for å drepe meg ble drept av en annen fyr og det ble mye drama. Jeg hadde gått I dekning, men han fant telefonnummeret mitt gjennom noen andre og begynte å ringe meg. Jeg var tilfeldigvis på tråden med advokaten den ettermiddagen og fikk synkronisert og tatt opp samtalen. En dommer signerte et rettslig dokument og FBI påla telefonselskapet å spore telefonnummeret og GPS’en hans. Den neste gangen han brukte telefonen, sporet de opp posisjonen hans og FBI arresterte han.
– Jøss. Det var vel best både for din del og for hans egen del.
– Alt skyldes dop. Og det er hva låta “Sober” handler om. Min far er alkoholiker, min bror er dopavhengig og jeg har vært i gjennom det same selv. Mange artister snakker ofte om sine egne erfaringer i forhold til avhengighet, men de glemmer ofte hvilken sorg og belastning det har medført for deres kjære, deres venner og deres kolleger. Det er ikke den fullstendige historien. Alle personene du møter i musikkvideoen til “Sober” er basert på ekte mennesker og en reell families historie.
– Som sagt, musikken din fremstår veldig ærlig.
– Musikk burde være et utløp for følelser.  
– Absolutt. Bad Wolves har turnert ekstensivt siden plata ble sluppet. Har dere hatt tid til å legge planer for fremtiden utover konserter? 
– Jeg har vært med på å skrive en biografi, men jeg vet ikke helt når den kommer ut. Den kunne egentlig vært utgitt anonymt siden historien uansett er sterk nok til å stå på egne bein, men jeg kommer nok ikke til å gi den ut under mitt eget navn. Og hvis jeg gjør det, kunne jeg like gjerne gjort en bokturné simultant med bandturnéen. Når vi kommer hjem, skal vi begynne å jobbe med den tredje skiva. Vi tar aldri pause – vi lager skiver når vi ikke turnerer. Det er slik vi klarte å lage “N.A.T.I.O.N.” såpass kjapt.  
– Dere har turnert sammen med noen av rockens største band. Hvordan er det å reise verden rundt sammen med Five Finger Death Punch?
– Det er normalen – dette er sjette turnéen vi gjør sammen! Vi har kjent hverandre i tolv år, og tilbringer mye tid sammen på turné. På fridager pleier jeg og Zoltan (Bathory) å handle sneakersko sammen og finne gode sushibarer. Han spiser ikke kjøtt, men kan av og til spise laks.
– Laksen i Norge er knallbra! Prøv sashimien! Jeg skal forresten intervjue Zoltan etterpå.
– Du får gi ham noen forslag, og da kommer jeg garantert til å få en SMS fra ham med ‘Broooooo, is this okay?!’ Haha. Nei, vi koser oss! Det er første gang noen av oss turnerer med Megadeth, så det er greit å få krysset av på lista over ting man må gjøre før man dør!

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2020