Avenged Sevenfold | The Stage

Capitol / Universal

Nå må jeg finne frem hammeren igjen, for siden dag én har jeg solid spikra fast Avenged Sevenfold, heretter kalt Ax7, i «Neinei»-hylla mi – utelukkende på grunn av bandets skjødesløse behandling og åpenbare plagiering av mine gamle helter – noe forrige veikryss «Hail To The King» beviste til gagns. At de innehar musikkhistoriens lammeste scenenavn (M. Shadows, Zacky Vengeance eller Synyster Gates, noen?) gjorde heller ikke saken bedre. Det som i mine øyne har reddet dem fra fullstendig fallitt er at de består av noen meget habile musikere, og det kan ingen ta ifra dem.

Derfor er det med stor glede at de herved fjernes fra min litt lettere negativt ladede hylle og løftes til den langt mer positive «JA!»-avdelingen, for dette var jommen meg årets overraskelse! Joda, de tar fortsatt grovt for seg av gull andre har skapt før dem, men nå føler jeg det er med vesentlig mer kløkt enn tidligere – og av flere kilder. Det oser fortsatt klassisk Iron Maiden, Metallica og Megadeth i moderne thrash-lydbilde av Ax7, men inn har også Soundgarden, Alice In Chains og Faith No More med en dæsj Queen blitt innlemmet i tjuveradderiet, og det funker som et nysmurt lite tannhjul i et sveitserur!

Dette må da være bandets absolutt mest omfattende utgivelse til dags dato, og de har i tillegg vært såpass hårete at de ikke har annonsert eller reklamert for den i det hele tatt i forkant, med unntak av visse bygninger i Trump-land som brått lyste opp med deres hodeskalle-logo. Småfrekt, men veldig kult. Jeg leser at «The Stage» skal være et konseptuelt album som omhandler AI, eller artificial intelligence, men jeg kan for mitt liv ikke fatte annet enn at den omhandler religion, eller en søken etter det for den saks skyld (noe «God Damn», Creating God» og «Angels» er gode eksempler på). «Creating God» er for øvrig bare en av skivas mange høydepunkter med sin dårlig skjulte dur-hyllest til Faith No More i refrenget (det kan ikke bare være jeg som hører «Epic» der?). Sleng også med den nydelige «Fade To Black»-pastisjen «Roman Sky» med sitt minst like nydelige strykerarrangement og «Fermi Paradox», hvor blastbeats legges på den mest utbrukte melodiklisjeen som finnes under verset som om det et den mest naturlige ting i verden, og det dekker bare toppen av isfjellet. Et isfjell kjemisk renset for dødpunkter.

Men det aller største høydepunktet på «The Stage» er finalen, den kvarter lange episke «Exist» som ene og alene gruser absolutt alle fordommer jeg har hatt mot dem. Når man klarer å skape et såpass langt verk som aldri føles kjedelig eller repetativt (og da avslutter herligheten med en akkordrekke som repeteres i nesten fem minutter uten at det gjør noe som helst) har du automatisk min respekt. Den passerer faktisk 07.30 i spilletid før vokalist M. i det hele tatt begynner å synge – og den tida går overraskende fort. Herifra og til nevnte avslutning er den påtagende rolig i formen, med nydelig vokalføring og en refrengmelodi som blir sittende igjen. Imponerende med tanke på alle impulser man får i løpet av kvarteret!

Ellers er det ikke mye å si enn: Gi dem en siste sjanse hvis du, som meg (med rette), har avfeid dem for år og dag siden. «The Stage» tar seg den friheten å bare måke seg inn helt i toppen blant årets beste album, og den så jeg virkelig ikke komme. Moro! (At bandet, med tallet «7» i navnet, ikke har klart å komme opp med noe tittel rundt det i anledning deres syvende album derimot skjønner jeg ingenting av. Må jeg tenke på alt?)

5,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 28.10.2016