Avenged Sevenfold + Disturbed @ Telenor Arena, Oslo

Fredag 10. mars 2017

Værvarselet melder om kraftig metallnedbør over Oslo by for tida, og denne gangen var det Disturbed og Avenged Sevenfold som skulle innvie helgen i hovedstaden.

Disturbed leverte fra første tone, og første runde med pyro, og beviste at de er et energisk og samspilt band i toppklasse. Åpningsnummeret «The Eye Of The Storm» ble en knallbra intro til en time med fullt trøkk – kun avbrutt av en episk stemning, med tusen lys i salen, under Simon & Garfunkel-klassikeren «The Sound Of Silence». 5/6 | Michal D. Tomaszewicz

Avenged Sevenfold har jeg brukt temmelig nøyaktig 14 år og 10 måneder til å hate intenst, men de presterte kunststykket å blåse meg langt til sjøs med fjorårets «The Stage» som sementerte sin plass som en av de aller beste skivene i 2016 og således fikk meg til å glede meg til å bivåne dem for første gang.

Hodeskalleøyne voktet over publikum på storskjermer på hver sin side av scenen før konsertstart, og jeg tipper de brun/grønne øyne var en aldri så liten hyllest til den falne helt David Bowie – som også ble hedret med «Space Oddity» over høyttaleranlegget rett før de gikk på. Og for en start! Foran et ikke stappfullt, men like fullt godt besøkt Telenor Arena, sparka de i gang tittelkuttet fra nevnte scene, og det låt rett og slett som en million dollars fra første sekund. Det syntes godt at de er storvant med store scener og hadde ingen problemer med å håndtere lokalet, og fikk publikum med på omtrent alt som kunne krype og gå av låtmateriale – både nytt og gammelt. Jeg har hørt mang en klage på lydforholdene utpå Fornebus storstue, men ennå har jeg til gode å oppleve fullstendig krise der – om enn det kunne fremstå en tanke ullent på min plass på pressetribunen.

De har et meget dedikert publikum, amerikanerne – og hyllesten ville ingen ende ta konserten igjennom, noe som så ut til å fyre opp bandet ytterligere. De er en gjeng med ekstremt habile musikere og spilte selvsikkert tight gjennom sine hits, og vokalist M. Shadows hadde full koll på både sang og publikumstekke som en frontfigur av et band av den størrelsen bør ha. De hadde ikke klemt til med rockeshowet, kun skjermer bak scenen bidro til det visuelle – men det så bra ut og fulgte musikken på imponerende vis. Men en dæsj pyro skal man aldri kimse av.

En liten barnslig klage fra undertegnede var de hyppige skjorteskiftene til nevnte M. Det er noe som hører tyggegummipoppen til spørru meg, ikke et fett metallband. Også må jeg komme tilbake til tullballet trommesolo. Vel er Brooks Wackerman stødigere enn de aller fleste og den varte ikke spesielt lenge, men nå må vi gi oss med det.

Høydepunktet for min del, overraskende nok, var «Acid Rain» før de tre siste ekstranumrene. Overraskende fordi den ikke er på den ene skiva jeg liker av bandet, men her var band og publikum så til de grader på nett at gåsehuden ingen ende ville ta. Pluss på de låtene fra «The Stage» vi fikk: Tittelkuttet, «Paradigm», «Creating God» og «Angels» så løfter de alene terningkastet en smule opp. Må ærlig si at resten av katalogen fra amerikanerne blir en tanke tynt for min personlige del, men utførelsen er det ingenting å si på. Så; Jeg gir meg! Dere ruler og har fått dere en ny fan. 5/6 | Sven O. Skulbørstad

Foto: Michal D. Tomaszewicz