Avatar – tilbake med et smell

Etter å ha blåst undertegnede langt ut av proporsjonene for andre skive på rad ved “Feathers & Flesh” fra 2016, ble det en aldri så liten personlig nedtur da oppfølgeren “Avatar Country” var kun en flau bris i forhold – selv om denne riktignok gjorde at enda flere fikk øynene opp for sirkusbandet fra Gøteborg. Gleden var derfor stor ved første gjennomlytt av rykende ferske “Hunter Gatherer” da man kunne konstatere at bandet var der de hørte hjemme igjen. Full orkan ut av høyttalerne med andre ord, og vi fikk i den anledning en ny jovial samtale med sjef Johannes Eckerström om detaljene.

Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Johan Carlén

– Gratulerer med nok en fantastisk skive (som anmeldes her)! Hvordan er følelsen, er dere fornøyde med resultatet?
– Absolutt! Forskjellen mellom nå og tidligere er at vi, etter to rene konseptalbum hvorav det siste var en ren komediehyllest til heavy metal, har blitt langt flinkere til å se helheten på hvilken type skive vi vil jobbe mot enn hva vi var tidligere. Nå ville vi bli harde igjen, og det skulle være mørke. “Hunter Gatherer” er ikke et konseptalbum, men ekstremt mer gjennomtenkt enn samtlige album før “Feathers & Flesh”. Samtidig har selve låtskriverdelen utviklet seg til å bli terapi over årene, og spesielt etter “Avatar Country” føltes det som jeg ikke har gått i terapi på to år – selv om den var dritkul å lage. Da var det  nå ekstra mye mørke å ta av i forhold til hva det har pleid å vært. Det trengtes, og det føltes fint.
– Det må vel også har vært befriende å slippe å forholde seg til konseptet “konsept” etter to konseptalbum på rad?
– Ja, definitivt. Men samtidig som det selvfølgelig var befriende var det brått vanskelig igjen – noe som hele tiden var meningen. Vi lagde “Feathers & Flesh”, som da var en stor utfordring for oss ettersom vi aldri hadde gjort noe tilsvarende før – et slags eksperiment for å gjøre ting vanskelig for oss med vilje. Deretter dro vi mye humor inn i “Avatar Country”,  noe vi heller ikke har hatt i musikken for å slå bort folks forventninger. Vi hadde bygd opp mye humor innad som eskalerte inn i et fullt album og en film som begge egentlig kun var utløp for en intern spøk som startet da Jonas (“Kungen” Jarlsby) startet med å kalle seg for “Kungen” på Facebook. Det var to vidt forskjellige måter å lage konseptalbum på, men like fullt to konseptalbum. Skulle vi så gjort det for tredje gang på rad ville det kun ha blitt en trygghet å lene seg på, der halve jobben nesten er gjort før man har startet. Da ble det heller mye mer interessant å ta oss bort fra det igjen og heller ta låt for låt. Men som sagt – jeg hadde et klart og tydelig bilde for hvilken retning jeg ville at vi skulle gå med denne skiva, og jeg tror vi alle visste hva det skulle bli uten å helt vite allikevel ettersom låtene ikke fantes enda. Det var som å se en tavle full av tegninger hvor alt var uklart. Men for hver idé vi hadde ble litt og litt av tavla klarere og klarere, og for hver låt som ble klar ble flere og flere tegninger tydelige. Så det fantes en visjon, men vi hadde den ikke klar fra start denne gangen. 
– Det kan høres at musikken på skiva er litt tilbake til gamle dager, med deres form for screamcore-metall?
– Som jeg ser det har vi ikke gått helt tilbake til tidligere skiver hvis det er det du mener, men går man tilbake et par skritt så finnes det et sted et veiskille der man kan velge om man vil gå til høyre eller venstre. På den tiden gikk vi til høyre som resulterte i “Avatar Country”, så nå er det som vi har gått tilbake til samme veiskille men valgt venstre i stedet – eller “Left Hand Path” om du vil. Det er det jeg tror det handler om. Vi har alltid gått “all in” på hva vi gjør og vi vil alltid pushe forover, ikke bakover, men det føltes helt klart riktig og det var digg å lage hardere musikk igjen. Men det var like riktig å lage disse mer melodiske platene også, og de har i tillegg hjulpet oss med en hel del med tanke på utvikling – spesielt meg som vokalist. Det melodiske på “Hunter Gatherer” hadde jeg ikke fått til for noen år siden, spesielt ikke “Justice” eller sårheten på “Gun”, det hadde ikke gått. Det er en låt som tok sju år og skrive, og da skulle banne meg vokalen bli bra også. 
– Den kan du gjerne fortelle mer om forresten – en nydelig pianoballade som man overhodet ikke venter seg blant resten av selskapet.
– Jo, takk for det. Pianodelen kom jeg opp med for mange, mange år siden – det må ha vært før jeg flytta til Finland. Men den var umulig å ferdigstille virket det som. Vi prøvde alt vi kunne, men la vi på gitar ble det “Mama, I’m Coming Home” – og uansett hva vi ellers gjorde med den ble det aldri bra. Men når den til slutt bare fikk være akkurat det den var – altså en sår låt om sårbarhet gikk det lettere, og da var det bare å finne de rette ordene så falt brikkene på plass. Og det som er interessant med akkurat den på skiva er, som du påpeker, at selv om det finnes et naturlig mørke i tung og hard metall, kan det å strippe alt ned og vise sin egen sårbarhet – spesielt som mann, være vel så mørkt. Å våge å være ærlig om det, så selv om den ikke låter som noe annet på skiva men allikevel så sammenfatter den mye av det samme; Altså ærligheten og mørket. For hver skive vi gjør er det som å skrelle bort et nytt lag av en løk – vi kommer stadig lengre inn og nærmere kjernen. Vi har gjort åtte skiver og skrelt med det bort åtte lag, men har fortsatt rundt to millioner lag å ta av. Nå vi så skrelte bort dette laget fikk vi en låt til å representere det, og det ble “Gun”.
– Kommer dere til å gjøre den live tror du?
– Ja, det vil vi. Det er allerede bestilt piano, så det blir nok noe av. Det er ikke jeg som spiller på den på skiva, men jeg skrev den på piano. På “Hunter Gatherer” fikk vi tak i en jente som er langt flinkere enn hva jeg er, men før vi gjør den live er planen at jeg skal klare å spille den bra nok til å gjøre det selv. Den ligger nærme hjertet så den vil vi absolutt spille live. Det pleier å bli sånn når folk spør om hvilken egen låt man har nærest forhold til så er det gjerne de rolige utskuddene som stikker seg ut som er svaret. 

– Hvis vi nevner duoen “Silence In The Age Of Apes” og nevnte “Justice” – aner vi en liten politisk undertone her?
– Ja, på sett og vis. Men hadde jeg hatt et entydig budskap ville jeg bare sagt det sånn. Det handler også om å finne seg selv og sitt eget hykleri i vanskelige moralspørsmål samtidig. “Silence In The Age Of Apes” sammenfatter også plata på et bra sett, da “Hunter Gatherer” – altså jeger/samler. Evolusjonen utviklet oss mennesker fra dyr til noe som passet perfekt i steinalderen. Deretter har vi gjort mye forskjellig – fra å bli bønder til å utvikle fabrikker, noe som har fungert veldig fint for menneskeheten, men som var veldig dårlig for individet, og som tok oss stadig lenger og lenger ifra det vi egentlig var bygd for som dyr. Jeg tror at ting som artrose, hekseskudd og sykdommer kom som et resultat av at vi begynte å avle i stedet for å samle, for de fantes ikke tidligere. Helt plutselig når vi begynte å måtte ha et forråd med mat for vinteren fordi vi avlet og lagret istedet for å samle kan man plutselig få tyveri og krig. Da må man ha soldater og murer. Samme er det med industrien, der ting stadig skal gå fortere og fortere. Det er først etter andre verdenskrig at det så smått har begynt å ordne seg for individet hvor land kommer seg ut av fattigdom og folk får bedre levestandard, blir generelt friskere og snillere og skyter hverandre mindre. Men samtidig går hele klimaet til helvete, og om vi skal fortsette å finnes som sivilisasjon haster det som djevelen å fikse opp i det. Samtidig fortsetter verden å gå fremover, vi kan bare ikke gå tilbake til å klatre opp i trær og kalle oss aper igjen – det ligger for langt bak oss mens løsningen ligger foran oss. Og ettersom den ligger fremfor oss i fremtiden er det også som et veiskille vi må velge. Enten blir det som Terminator 2 eller Star Trek, og det valget skjer akkurat i disse dager. Og det er det som ligger i bakteppet på skiva – at vi er denne homosapiens, denne jeger/samleren i dette moderne samfunnet og må forstå hva dette betyr og hvilken vei vi skal gå fremover. I norrøn mytologi slo gudene ihjel jotnen Yme og bygde verden av kroppen hans, mens det jeg har sett for meg er at vi er gudene som etter å ha slått ihjel en gigantisk cyborg har vi bygd et teknologisk vidunder av en verden ut av den. Stillheten i tittelen symboliserer uviljen til å sammen jobbe mot et felles mål som de apene vi en gang var, men som sammen tross alt har gjort fantastiske ting som å sende folk ut i verdensrommet men allikevel velger å skrike og krige mot hverandre i stedet for å finne en felles løsning for å få oss ut av uværet vi befinner oss i idag. På den måten finnes det vel noe politisk i det, og “Justice” handler om forskjellige typer av undertrykkelse og det mislykkede forsøket på å tilpasse seg en norm som man synes er feilaktig og sykelig. Et tydelig eksempel der er hva som skjer borte i Statene om dagen, der undertrykte minoriteter ikke finner seg i å være undertrykte minoriteter lenger og vil gjøre noe med det.  

– Jeg må også høre litt om “Wormhole”, som må være det sykeste dere har gjort. Hva er det for et gitarriff og hva gikk vedkommende på når han kom opp med det?
– Haha! Det var Tim som lagde det, og jeg tror ikke han gikk på mer enn at han fikk for seg at han ville lage et riff som hørtes ut som en moped. “Moppedöds” het demoversjonen, og vi alle elsket det umiddelbart. For meg er det samme lyd som når man er kvalm og endelig får spy, det synes jeg var fortryllende med den. Når vi gikk i studio var vel rundt 80% av den klar mener jeg, så når Corey Taylor dukket opp og fikk plystre på “A Secret Door”…
– Er det Corey Taylor som plystrer?!
– Javisst! Han er god venn av vår produsent og har likt musikken vår etter å ha blitt introdusert av sin hustru, så han kom og hilset på da han bor i nærheten av studio. Han er også med og brøler på “Colossus”, men plystringen var det første vi ba han om da det var en liten homage til South Park som tidlig i oppstarten fikk storheter som George Clooney og Jay Leno til å være henholdsvis hund og katt. Da kan Corey Taylor få plystre. Men han var i alle fall der, og selv om “Wormhole” så og si var ferdig var det noe som manglet som vi ikke kunne sette fingeren på så han fikk med en versjon hjem, og dagen etter sendte han en voicemail til produsenten med en melodi han kom på som han mente kunne passe med tre akkorder til. Dette begynte vi å jamme på, og akkurat da kjente vi at den ble ferdig. 

– Vi var så vidt innom “Avatar Country”, som også endte opp som en film. Hvordan gikk det seg til, og hvem hadde idéen? La meg gjette John (Alfredsson, trommer) som slår meg som den største filmnørden av dere?
– Nja, han er ihvertfall den største “store produksjoner”-nørden av oss i hvertfall. Ved alle musikkvideoer vi har gjort sitter vi alltid rundt et bord og brainstormer i forkant, så kan det variere hvilken og hvem sin idé vi går for. Men når det kommer til å finne lokaler, skaffe skuespillere og hva vi nå enn trenger så er det veldig ofte John som tar på seg den jobben og i tillegg produserer videoene i samsvar med Johan som regisserer. Det er godt mulig han var tidlig ute med idéen til film, men vi alle var tidlig enige om at vi skulle gjøre en musikkvideo til hver eneste låt. Men hvordan det skulle gå til visste vi ikke, selv om vi allerede i studio fikk idéer om det visuelle til hvert spor som Johan senere videreutviklet og forstørret. Så gjorde vi våre tre musikkvideoer som plateselskapet hadde budsjettert for, men hadde fortsatt tre låter igjen og mye annen musikk vi ville gjøre noe gøyalt med for å binde alt sammen til en slags film. Vi gikk da til Kickstarter for å høre om noen andre enn oss var interesserte i å se den, hvilket det jo var. Det var ganske sjukt faktisk.
– Man kan lett kjenne igjen humoren deres i filmen.
– Takk for det, og det var det det hele handlet om – et kjærlighetsbrev til heavy metal. I forkant av samtlige spillinger i løpet av et år eller så hørte vi på “Hail And Kill” med Manowar. Den typen av heavy metal-energi ville vi komme til, men på en Avatar-måte. Samme type ambisjoner, men samtidig blandet med humor og kjærlighet. Det absolutt kuleste med filmen var jo at fansen ville backe den opp, så vi ville fokusere på at den kun skulle være for oss og fansen vår. Det finnes ingen kommersiell gangbarhet i filmen, den er helt uforståelig hvis du ikke liker Avatar. Liker du derimot Avatar er den kjempemorsom. Skulle du ikke like oss spesifikt, men hardrock generelt så skjønner man at det er morsomt at han ligger på sykehus og for drypp med Manowar-vinyl for å bli frisk etter å ha blitt syk av å høre på housemix. Istedet for bokbål tenner de på gitarer som et symbol på undertrykkelse. En måte å vise hvor mye vi ønsker vår heavy metal. 
– Jeg husker hvor rørt du virket da du la ut videoen rett etter et show og fått beskjed om at filmen var finansiert.
– Ja, det var en måte å prosessere på. Det var helt sjukt å tenke på at såpass mange mennesker ville gi penger for å gjøre en greie. Det finnes jo alltid et aspekt av forretning i et band, folk kjøper billett til en konsert og hvis de likte det kjøper de gjerne med en t-skjorte hjem. Det er enkelt og greit, alle forstår og man kan legge det til siden veldig kjapt. Nå var det derimot veldig mye penger og ingen business på samme tid, men fortrolighet, støtte – og ikke minst kjærlighet til det vi gjør. Men måten det syntes på var i sifre og en viss sum penger. At de to verdene møttes var en prosess bare å forstå at det var noe skikkelig heftig og positivt som hadde skjedd, for det var noe skremmende ved det også – en sterk følelse av at det var på tide å levere.
– Helt til slutt; Hvis jeg sier Iron Maiden, Paris og Covid-19, hva sier du da?
– Vi skulle jo spille med de denne sommeren ja, men vi skal spille med de neste sommer istedet så det er lugnt. Hvis dette nå roer seg så kommer neste år til å bli helt galskap, for da skal alle de som skulle ha spilt i år spille samtidig som de som i utgangspunktet allerede skal spille. Det kommer til å være mange events i 2021 på alle måter, og det trenger vi. Ellers skulle vi annonsere en kjempeturné i både Statene og Europa til høsten etter skiveslippet, men den finnes ikke lenger. Så nå er spørsmålet når vi får det til, får vi vil jo gjøre det fortest mulig men samtidig ikke ta noen unødvendige sjanser. Det er en vanskelig situasjon, men så fort vi får lov til å spille kommer vi til å spille.

Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020