Avatar | Avatar Country

Century Media

Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og fortsatt befinner seg der. Så hvordan hopper man etter Wirkola når man er Wirkola selv og akkurat har landet til 20 i stil? Er det fysisk mulig å overgå den kolossen av en skive?

Dessverre nei. Ved første gjennomlytting ble det tidlig klart at «Avatar Country» var en aldri så liten nedtur. Absolutt ikke dårlig, men langt ifra like bra. For det første er tematikken rundt «konge» allerede brukt ganske heftig de siste årene av band som Anthrax og Fleshgod Apocalypse, så det føles litt oppbrukt selv om Avatar tradisjonen tro har dratt den enda et hakk lengre og like så godt opprettet sitt eget kongedømme. For det andre virker det for første gang i bandets over 15 år lange karriere som at ideene begynner å gå litt tomme og de repeterer seg selv en smule.

Ta for eksempel åpningen på «Legend Of The King» som egentlig bare er en omskrevet versjon av åpningsriffet på «Queen Of Blades» fra 2009. Absolutt ikke noe dårlig riff og man tåler å høre det flere ganger, men lista for Avatar ligger høyere enn gjenbruk. Nå kommer det seg riktignok kjapt etter at de gjør om akkordene litt til et slags hovedtema, og resten av låta er en episk affære som dypper innom mange genre i løpet av sin småpene 8.18 minutters spilletid. Thrash, power og en dose death i samme låt er helt klart innafor. De vrir så over til litt bluegrass i «The King Welcomes You To Avatar Country», men denne også gir et klart nikk tilbake til 2009 og dennes «Deeper Down». Her kommer dog humoren frem da låta plutselig slår over til ren lounge og vokalist Johannes Eckerström ømt hvisker deg i øret. Det svir riktignok stadig å høre Avatar i dur, men det kan like gjerne være mitt problem.

«King’s Harvest» nærmer seg mer «Hail The Apocalypse»-aktig riff, noe som er en veldig god ting for de som kjenner bandet. Bra metalcore-låt med et snodig refreng typisk for bandet. Litt roligere tempo på «The King Wants You», en låt som ellers ikke utmerker seg i noen spesiell retning – for øvrig en setning jeg aldri trodde jeg skulle bruke når jeg beskriver noe Avatar har utgitt. Jo, forresten; en artig kubjelle her og der er gøy.

Skivas merkeligste spor må «The King Speaks» få æren av å få. Et lydspill om kong Johannes som taler til sitt folk på rungende gøteborgsk om klystér, bad og volleyball oversatt på gebrokkent engelsk er god humor – men følelsen av at de måtte klemme inn 03:18 fordi de ikke kom opp med noe annet er meget gjeldende underveis i humringen.

Når den er ferdig kommer imidlertid det soleklare høydepunktet på hele balletten, nemlig «A Statue Of The King», som vi allerede har fått kose oss med en måneds tid i forkant av albumreleasen. Her viser de seg på sitt aller beste, og hadde de fulgt opp den kvalitativt så ville jeg ha gått med på at «Avatar Country» er en verdig oppfølger til forgjengeren. Passe sært arrangement og modulasjoner utgjør krydderet som gjør låta til en utsøkt matrett verdig Maemoo. Og den fine Iron Maiden-aktige introen som starter den påfølgende «King After King» og glir rett inn i skivas mest melodiske hovedriff følger fint opp. Her er det bare kos og gøy med skiva og jeg får stadig lyst til å starte hele sulamitten på nytt for å se om jeg endrer mening hver gang jeg kommer hit, noe som tross alt er et meget godt tegn.

Men så blir det litt rart igjen, for alt ender med en todelt instrumental som til sammen bikker rundt åtte minutter – noe som vil tilsi at antall «ordentlige» låter på «Avatar Country» ender opp i kun seks av ti spor. Ikke helt innafor i min bok, men nå er Avatar en gang et band som insisterer på å gjøre ting på sin egen måte og det har de så absolutt klart å fått til, igjen. Og det er vitterlig ikke noe i veien med instrumentalen heller, men et par virkelige låter til hadde gjort seg.

Rull på rattet, så vanskelig det er å karaktersette denne skiva – for isolert sett er det virkelig en knall metallskive som er meget bra produsert spekket med fete riff, kule arrangementer og originale spor. Alt som skal til for å lande en karakter helt i toppen. Men nå er det en gang sånn at jeg har fulgt bandet i en årrekke, og dette er første nedtur hittil etter en eneste lang opptur fra selvtitulanten fra 2009, videre igjennom «Black Waltz» og «Hail The Apocalypse» som så kulminerte i den perfekte «Feathers & Flesh» – alle jeg ville ha karaktersatt til mellom 5 og 6 på terningen.

Dette er altså langt fra noe mageplask, faktisk er det en meget bra skive tross min lett negative holdning – men i følge lista de selv har lagt når den ikke helt opp. Men jeg er fortsatt glad i dere altså.

4,5/6 | Sven O. Skulbørstad

Utgivelsesdato: 12.01.2018