NORWAY ROCK MAGAZINE
Samtidig med utgivelsen av bandets 7. album, «Marrow», inviterer Madder Mortem på metalldugnad ved å slippe storstilt crowdfunding-kampanje. Målet er å feire neste års 20-årsjubileum for bandets debutplate, «Mercury», med en unik nyutgivelse, som inkluderer helt nye versjoner av flere av låtene. Madder Mortem planlegger også et jubileumsshow, med gjester fra hele bandets historie og heftige visuelle elementer, men først skal de ut på sin første headliner-turné i høst.
En kveld i legendenes navn, denne uvanlig varme sommerkvelden under denne uvanlig varme sommeren i hovedstaden. Prophets Of Rage, som kjent bestående av folk fra 90-talls gigantene Rage Against The Machine, Public Enemy og Cypress Hill hadde nemlig fått med seg det nærmeste Norge kommer hardcore-legender – nemlig ingen ringere enn Purified In Blood.
For femte året på rad ble det arrangert festival på Fredriksten Festning, og det manglet virkelig ikke på storheter for å sette glans på femårsjubilanten. Et ruskete regnvær det meste av festivalen gjorde sitt beste for å dempe festen, uten å lykkes bortsett fra under et par konserter hvor det burde ha vært flere tilskuere.
Man kan neppe påstå at timingen var perfekt når The Wheel velger å legge slippfesten for sitt kommende album «2nd & 10» samme dato som blant annet mørkets prins, den mektige Ozzy Osbourne, holder avskjedskonsert på Fredriksten festning og kontraskjæret lokker med VM-fotball. Men det gav de cirka førti oppmøtte blaffen i.
Forrige helg var Londons O2 Arena vertskap for Stone Free Festival, som byr på et bredt utvalg av rock og metal, samt en vinylmesse. Norway Rock Magazine tok turen på lørdagen for å få med oss hva som skjedde på hovedscenen, med Buckcherry, Megadeth og Scorpions.
Australske Parkway Drive er ute med sitt sjette studioalbum i disse dager, og som seg hør og bør i 2018 er de ute på en omfattende turnè for å promotere «Reverence». Bandet har begge beina trygt plassert innenfor metalcore-sjangeren, så det er ikke å stikke under en stol at forventningene til en rimelig livlig konsert er tilstede da vi ankommer Rockefeller denne tirsdagen.
Når festivaldeltakerne våknet torsdag morgen var godværet forsvunnet, og i løpet av dagen ble det full storm og øsende regnvær. Det ble såpass ille at Georger Ezra måtte avslyse sin konsert, og Father John Misty måtte flytte sin konsert fra Plenen til Bastionen, og gjøre et nedskalert akustisk sett. Så ille ble det, at Norway Rock Magazine holdt seg hjemme helt til det nærmet seg kveldens hovedattraksjon.
Veldig mange har ytret stor skepsis til å se Queen med Adam Lambert på vokal, under begrunnelsen at det er jo ikke Queen uten Freddie Mercury. Joda, det er ikke det samme, men Freddie Mercury døde i 1991 – betyr det at Brian May og Roger Taylor ikke lenger har lov til å fremføre låtene som de selv har skrevet og spilt inn sammen med Mercury? Folk går jo mann av huse for å se «We Will Rock You»-musikalen og diverse Queen-show med norske musikere, men når 50% av det originale Queen er her, så blir det feil? Merkelig holdning, spør du oss.
Etter en storslagen rockekveld på første dag, var det et mer variert festivalprogram på dag to. Dagen startet bl.a med den gamle americana/folk artisten Tom Russell og den australske popduoen Angus & Julia Stone, men disse måtte Norway Rock Magazine stå over. Det var ellers en god del flere folk denne kvelden, mye grunnet headliner Nick Cave. Ikke nok med det, festivalværet var fortsatt bra om enn litt småkaldt.
Egentlig skulle Rival Sons ha spilt på Norwegian Wood-festivalen i Oslo denne kvelden. Men da den ble avlyst, og både Rockefeller og Sentrum Scene allerede var booket, havnet bandet i stedet i Drammen.
Bergenfest er for lengst en institusjon og regne i vestlandets hovedstad og noen av verdens største artister har kommet og gått her. Årets utgave på ærverdige Koengen midt i Bergen by er intet unntak og på festivalens første dag sto blant annet Queens of the Stone Age for underholdningen. Norway Rock Magazine var selvfølgelig tilstede for å dekke begivenhetene.
Det er kjipt å innrømme det, men det føles litt som å ta farvel med et band som alltid har vært der, så lenge jeg har brydd meg om musikk. Pr 2018 er det kun bandets mest anonyme medlem, bassist Ian Hill på 67, som har vært med hele tiden, selv om det er frontmann, vokalist og metallgud Rob Halford (66) som tar det meste av oppmerksomheten.
Ti år etter Iron Maidens konsert på Lerkendal Stadion, stiller englenderne som hovedattraksjon under tidenes første Trondheim Rocks-festival; et evenement som i alle henseender forløp forbløffende grasiøst, selv om trønderpublikummet – goldt hjulpet av tilreisende nordlendinger – drakk Dahls Bryggeri tomt for øl. Til neste år – for denne bakkanalen MÅ gjentas – er det dessuten lov å håpe på atskillig større festivalbredde, med dertil hørende kvalitetsvekst. Joviale Volbeat (lørdagens programtopper), talentløse Refused eller kurante Inglorious får bare unnskylde: Trondheim Rocks 2018 tilhørte verdens beste heavy metal-band.
For litt over ett år siden kjørte Northquake EPen «Victorious» ut på markedet som en appetittvekker til denne utgivelsen. Det ble en solid femmer den gang. 1. juni ble det digitale albumet «Words In Disguise» lansert.
Amerikanske Shinedown har akkurat begynt på en festivalturne i Europa, men på en mandag rakk de å klemme inn en egen konsert på Pumpehuset i København, noe som ganske sikkert er det minste stedet de har spilt på på mange år – for i USA er Shinedown massive og trekker lett 5-10000 pr konsert. Lille og tradisjonsrike Pumpehuset derimot har kun plass til 600, og konserten solgte ut på minutter da den ble annonsert. Vi møtte engelskmenn og italienere, spanjoler og polakker som alle hadde kommet til Danmark kun på grunn av denne konsertens eksklusivitet.
Den 27. utgaven av Sweden Rock Festival er gått opp en størrelse under nytt eierskap, og med den sterkeste headlinerrekka i festivalens historie i Iron Maiden, Ozzy og Judas Priest var forventningene store. Norway Rock lot seg selvsagt lokke ned til Blekinge Län, til knall vær, kald øl, hardrock og gamle, så vel som nye, venner. Livet blir ikke mye bedre enn dette.
Comeback. At et enkelt ord kan frembringe såpass mye skrekkblandet fryd kan ikke være sunt. Vi har alle vært der: Ditt gamle favorittband har funnet tilbake etter en selvpålagt eller utilsiktet lengre pause, og du kjenner tvilen bre seg litt mer for hver dag comeback-skiva eller turneen nærmer seg. «Har de tenkt å dstansere seg fra det gamle materialet?» «Er de bare tilbake som band pga dårlige private eiendomsinvesteringer og de skyhøye erstatningskravene etter den hendelsen på hotellet?» «Kommer de til å lage dubstep-remixer av de gamle schlagerne sine?» er bare noen av de smått eksistensielle spørsmålene du krydrer ventetiden med. Når dette hypotetiske favorittbandet da også annonserer endringer i lineupen i anledning comebacket kan det ofte føre på ytterligere bekymringsrynker. Bare spør hver eneste Smashing Pumpkins-fan på planeten.
Har du noensinne sett Biffy Clyro på en scene, så vet du at deres konserter er en eksplosjon av energi og trøkk, med et hardtjobbende og skjorteløst band gjennomvåte av svette. Hvordan de skulle klare å overføre dette med suksess til alle bands store manndomsprøve, MTV Unplugged, uten å miste energien, fremsto som et lite mysterium.
Det var all grunn til å frykte at dette kom til å bli en flau affære da amerikanske Little Cæsar ruslet på scenen foran rundt 40 fans, hvorav kanskje 12-15 befant seg nærmere scenen enn 10 meter. Men det skulle vise seg å ikke spille noen rolle, for dette groova så sinnsykt fett fra første låt av det var umulig å ikke få fot, la hodet nikke og kjeften glise.
Det er ikke mer enn fire år siden Graham Bonnet første gang satte sine ben på norsk jord, men siden har han nærmest blitt den reneste Norgesvennen. Et drøyt år etter forrige besøk var han tilbake på Karl Johans gate, fortsatt med sitt eget band. Siden sist har gitarist Conrado Pesinato blitt erstattet med shredderen Joey Tafolla, som igjen sa takk for seg like før denne turneen startet. Dermed blir bandets nyeste rekrutt Kurt James slengt ut på særdeles dypt vann med å takle den vriene oppgaven med å gjenskape gitarspillet til legender som Ritchie Blackmore, Michael Schenker, Yngwie Malmsteen og Steve Vai – samt Chris Impellitteri, Micky Moody og nevnte Pesinato.
Det er ekstremt sjeldent jeg har såpass store forventninger til nye utgivelser som jeg hadde til «Prequelle» etter fantafenomenalistiske «Meliora» og ikke minst oppfølgeren «Square Hammer». Legg til en viss turbulens innad i bandet i etterkant, utbytte av Papa Emeritus til den nye og langt døllere Cardinal Copia, og spenningen i det «Prequelle» nådde mine ører for første gang var til å ta og føle på.
Plateselskapet kaller i sitt presseskriv Gazpacho for «Norwegian Art-rock progressive». Bandet kan ikke kalles «Prog» i tradisjonell betydning, og har nok mer til felles med Kate Bush enn 70-talls Genesis og Yes, for å si det sånn.
Innlemmelsen av Bigbangbatterist Olaf Olsen spisset og kompletterte Bjørn Klakeggs progressive rockegruppering, og 2015-opuset ”Aimless Mary” gruset bandets to forutgående arbeider. Plutselig entret Needlepoint, som også teller bassist Nikolai Hængsle og David Wallumrød på klaviatur, elitedivisjon av jazzstenket, melodiøs og kontrapunktisk rock.
Litt over to år har gått siden gutta i Circus Maximus inviterte til slippfest for «Havoc» på vår alles favorittscene Rockefeller. Den forrige begivenheten ble filmet, og liveutgaven «Havoc In Oslo» ble gitt ut i fjor høst. Denne inneklemte fredagen var de altså tilbake i Oslos storstue. Mest sannsynlig var en langhelg med strålende vær, samt det faktum at de ikke har gitt ut noe nytt materiale siden sist, grunnen til at det var hakket færre folk tilstede enn forrige gang.
De som er godt bevandret i eventyrverdenen drar kanskje kjensel på bandnavnet, Mother Trudy, eller som det heter på frekt tysk, Frau Trude. Det kan muligens assosieres med en heller tvilsom tysk voksenfilm fra 70/80-tallet, men dette er heldigvis et forholdsvis ferskt norsk band det er snakk om.
Det var på ingen måte fullt på Vulkan Arena denne fredagskvelden, men det kan kanskje forklares med at både Ammunition og Da Vinci har spilt ganske ofte i Oslo i løpet av de siste par årene, samt at himmelspretten muligens hadde tømt byen for publikum.
Et av de mest oversette bandene her i Europa og Norge er uten tvil Shinedown fra Florida, som derimot er massive i hjemlandet, med 23 Top 10 hits på Rock Charts, og 11 av dem på førsteplass – flere enn f.eks Metallica, Tom Petty eller Aerosmith!
Det er ni år siden Mercury Rev besøkte hovedstaden sist, da under pseudonymet “Harmony Rockets” hvor de spilte hele den eksperimentelle “Paralyzed Mind Of The Archangel Void” i kjelleren på Garage. Kveldens konsert kan nok beskrives som den rake motsetningen – nedstrippet og halvakustisk. Og med mye nostalgi, da setlisten sentreres rundt gjennombruddsalbumet deres “Deserter’s Songs”, som toppet de fleste årslistene for 20 år siden.
Turen gikk nok en gang til Norges mest forhatte konsertsted, Telenor Arena. Gymsalen på Fornebu som best egner seg til katteutstilling eller hesteshow, ikke konserter. Mye har blitt sagt om denne arenaen, og mang en fan har fått en nær døden opplevelse av å se sitt favorittband gå fullstendig på trynet innenfor disse forhatte veggene. Med krummet nakke og med et forventningsnivå under frysepunktet tok Norway Rock Magazine turen for å se Metallica, og ikke minst norske Kvelertak. Sistnevnte har fått æren av å være med legendene på deres Worldwired Tour.
De aller fleste musikkinteresserte fikk forhåpentligvis med seg et av fjorårets beste album fra amerikanske Elder. Rolling Stone kåret «Reflections of a Floating World» til fjorårets 5. beste metal-album. Ikke at det i seg selv nødvendigvis er et kvalitetsstempel, men for en gangs skyld var “hypen” og kåringen helt på sin plass. Elder har holdt på siden 2006 og er slik sett rutinerte karer, og mister neppe bakkekontakten hverken av skryt fra Rolling Stone eller all mulig slags hype. Med seg på lasset hadde de også for anledningen King Buffalo, et heller ubeskrevet blad for undertegnede.
Dimmu Borgir har ikke gitt ut noe nytt materiale siden 2010, og da sier det seg selv at forventningene til årets utgivelse var skyhøye. Og da er det en sann glede å kunne erklære at «Eonian» innfrir forventningene – og litt til!
Jake Smith, bedre kjent under pseudonymet The White Buffalo, fant det endelig for godt å avlegge hovedstaden et besøk. Søndag kveld besøkte han Norge for aller første gang. Litt overraskende var det at han nærmest greide å selge ut Rockefeller, noe Rockefeller også må ha blitt noe overrasket over, ettersom konserten i utgangspunktet skulle vært holdt på John Dee i underetasjen, men måtte flyttes opp i Oslos storstue på grunn av heftig pågang på billettfronten.
Det var en kveld for Oslopønk i selveste hjembyen da Oslo Ess hadde bedt med seg Bokassa og Norsk Råkk for å by opp til dans. På en fredag kveld i vårklare og vinterleie Oslo kunne dette knappest gå feil.
Fjorten år har gått siden vi sist fikk servert et studioalbum fra A Perfect Circle. «Eat The Elephant» er et av de mest etterlengtede albumene på lenge, og etter mange år med spekulasjoner er det endelig her!
Når et band legger ut på en turne i anledningen 40-årsjubileum kan (og bør) det kanskje ringe en varselsbjelle eller to hos den gjengse konsertgjenger. Historien er smekkfull av band som kanskje burde tatt imot tilbudet om eldrebolig i stedet for å dra ut på en årelang «siste» verdensturne. De klassiske svenske punkbandene takler som regel kriser knyttet til alder mye bedre enn en del engelske og amerikanske band ofte gjør, så også med de gamle traverne i Asta Kask.
Det var aller første Norgesbesøk for den amerikansk/australske supergruppa The Dead Daisies, og velfortjent nok var Parkteatret så godt som smekkfullt på en lørdags kveld, og et særs entusiastisk publikum ga også bandet solid respons.
Kamelot har ikke for vane å spy ut utgivelser og det har gått hele tre år siden «Haven». Så hva har gjengen bedrevet nede i solfylte Florida? Joda, de har snekret sammen et album som rett og slett låter grisefett.
Dette var en gjeng jeg hadde litt forventninger til etter å ha fått med meg hypen rundt de den siste tiden. Lever de opp til den tro?
Oslogjengen har allerede rukket å bli rutinerte herremenn siden de ble allemannseie rundt millenniets første tiårsskifte, og serverer oss her sitt femte album – den rykende ferske «Frie Radikaler».
Beth Hart har en stil som ikke bare appellerer til min lidenskap for musikk, men også mitt intellekt. I en travel hverdag er det relativt lenge mellom de gangene jeg finner nye utgivelser som tilfredsstiller mitt ensomme sinn – derfor er det en kjærkommen forespørsel når jeg blir spurt om å høre på siste live-utgivelse fra denne delikate artisten fra englenes by.
Etter en fire dager lang beksvart bonanza med liksminke, nagler og metall på den årlige Infernofestivalen, var det et kjærkomment avbrekk og utlignende kontrast å oppleve elektronika på sitt beste, og som i tillegg – sjangre til siden: gikk flere av Inferno-konsertene en høy gang.
Dagen før Infernofestivalen braket løs i Tigerstaden, benyttet Revolver seg av muligheten til å tappe inn det svartkledde publikummet som allerede hadde ankommet byen. Sammen med et kobbel medarrangører ble det invitert til en triade av konserter kvelden før kvelden.
Tradisjonen tro var det klart for svartkledd fest i Oslo by påskehelga, og som en slags skjebnens ironi kunne dagspressen melde om rekordlav oppslutning i kirkene her til lands samtidig som festival-ledelsen kunne juble over salgsrekord og tett opptil fullstendig utsolgt. Om disse sakene har en sammenheng vites ikke, men det var unektelig komisk å se disse to nyhetene rett etter hverandre på nasjonal TV. Årets line-up var uansett ikke til å kimse av da det oste kvalitet av årets plakat, være seg levende legender eller spennende nykommere, døds eller svart (og et og annet doom-innslag), så det var med store forventninger man ankom Rockefeller og John Dee for en solid dose ekstremmetall.
Etter å mildt sagt ha blåst meg bort med forgjengeren «I Verste Velgående» var det med ikke små forventninger jeg tok imot årets slipp. Dessverre var dette en ganske solid nedtur i forhold, selv om de fortsatt viser seg som habile låtskrivere og dyktige musikere – samtidig som «Rom Til Folket» er bra produsert. Alt som skal til for et stødig pønkeslipp med andre ord. Problemet er bare at i forhold til lista gjengen selv har lagt når den ikke opp.
Etter at de engelske veteranene i Thunder gjenoppsto i 2015 etter en lang pause, har de ikke vært gjerrige på liveutgivelser. De to nyeste studioskivene («Wonder Days» i 2015 og «Rip It Up» i 2017) hadde begge en bonusdisc med konsertopptak, og for den umettelige var den doble «All You Can Eat» ute i 2016.
Nok en gang hadde Joe Satriani, gitarheltenes gitarhelt, invitert med seg et par fingernemme kompiser på turné, og et hovedsakelig maskulint publikum inntok Oslo Konserthus. Helt fullt var det ikke, men ikke langt ifra.
Etter tolv års dvale har endelig medlemmene i Kino klart å samle seg for å lage en oppfølger til «Picture» som kom i 2005. Og selv om du kanskje ikke har hørt om bandet før, så har de progrock-interesserte av dere garantert hørt om musikerne bak.
For de aller fleste er by:Larm en kjent affære. Bransjetreffet har utviklet seg til en årlig og solid festival – om enn med en smått smal profil, vil noen kanskje hevde. For hele tiden har de mer rocka, tyngre og mørkere sidene av populærmusikken vært utelatt.
Joe Bonamassa avsluttet den britiske delen av sin Europaturné på en lørdags kveld i Brighton Centre, hans fjerde besøk på dette lokalet. Han var som vanlig kledd i sin nå velkjente mørke dress, med tilbakekjemmet hår og solbriller. Joe Bonamassa spilte både gamle og nye låter og leverte publikum noen gnistrende gitarsoloer, fremført på et dusin ulike gitarer fra hans ganske så ekstensive samling.
Tredjeskiva til W.E.T. har latt vente på seg – nøyaktig fem år skulle det ta å få samlet de særs travle herremennene i den svensk/amerikanske supergruppa til å lage nytt materiale. Skjønt, som vanlig er det multikunstneren Erik Mårtensson (til daglig i Eclipse, for tiden også i Ammunition) som er primus motor – han har skrevet alle låtene, spilt inn gitar, bass, kor og keyboards i sitt eget studio, tørket støv, kokt kaffe, produsert og mixet, sånn innimellom at han skriver, produserer og mikser 63 andre skiver for 27 andre band.
Hundreårsmarkeringen av Trondheim kino innstiftet Prinsen kinosenter til lokasjon for vårens flotteste filmfestival i Midt-Norge. Trass i at Nova kinosenter ligger mer sentralt, og er bedre skikket å huse større tilstelninger, melder festivalledelsen om ytterligere forøkning av publikum. Angivelig ble 30.000-grensen passert i år… Dokumentarfilmen ”Trondheimsreisen” skal ha mye av æren; tirsdag 6. mars var dette landets nest mest sette kinofilm, selv med visninger utelukkende begrenset til Trondheim.
Temmelig nøyaktig et år siden sist de gjestet hovedstaden var amerikanerne tilbake med sin rykende ferske «The Sin And The Sentence» i baklomma, og det faktumet at de praktisk talt fylte samme sted som sist viste tydelig at de er populære her til lands.
Etter å ha blitt varmet opp av både Vader og Annihilator var publikum særs klare for å ønske Testament velkommen tilbake på norsk jord – for første gang innendørs siden 2004. I fjor hadde de en liten gjestevisitt på Øyafestivalen, i regnvær, og i 2015 spilte de på Fredriksten festning, hvor de var en av headlinerne på Tons Of Rock. Men dette var altså første gang de spilte på en innendørs scene, med fullt sett, etter sine tre siste utgivelser. Og dermed var det ikke så rart at det meste som kunne rusle og gå i metallmiljøet hadde funnet veien til Rockefeller denne kvelden.
De britiske veteranene Magnum har ikke vært altfor hyppige gjester i Oslo det siste kvarte århundret, og når de endelig kom hit i kjølvannet av sin nyeste skive «Lost On The Road To Eternity», svarte publikum med å kjøpe samtlige billetter til den oppsatte konserten på John Dee to måneder i forveien. Den ble dermed flyttet opp en etasje til storstua, men der ble det forholdsvis romslig på gulvet foran scenen. Med snaut 600 stykker i lokalet er det ikke nødvendig å åpne galleriet, men det var forsåvidt greit å slippe stå som sild i tønne.
Susanne Sundfør lagde en intim aften nærmest i kammermusikkstil på lille Glee Club i Birmingham på Europaturneen for hennes nyeste skive «Music for People in Trouble», som nylig vant Nordic Music Prize, hvor hun danket ut Björks «Utopia».
Man blir sjelden skuffet når man drar på en konsert i Rockefellers strømløst-konsept. Ei heller denne kvelden. Med nedsenket scene, sitteplasser og stearinlys ble det en stemningsfull aften med CC Cowboys-vokalist Magnus Grønneberg. Alene med gitaren og munnspillet.
Dette er duoens andre album og i motsetning til forgjengeren «Volume 1» er denne langt mer elektro basert. Jentene selv kaller bandet for «crew» og musikken for elektro-pønk og det surrer mange gjetord i undergrunnen om jentenes live-opptreden.
Little Cæsar var et av bandene som aldri helt passet inn i det musikalske landskapet da de debuterte på slutten av 80-tallet. Mens resten av bandene fra Los Angeles var opptatt av høyt hår og spandex-bukser, så disse karene ut som statister fra «Sons Of Anarchy», med dongerivester, motorsykler og tatoveringer.
Stone Temple Pilots fra California har vært rammet av flere tragedier de siste par årene. På 90-tallet var de massive, med salg opp mot 8-10 millioner av hver av de to første skivene, Grammy-priser, utsolgte turneer og hitlåter som «Plush», «Sex Type Thing» og «Interstate Love Song».
For første gang siden det bitre bruddet med The Black Crowes er Chris Robinson tilbake i Norge, og han har ikke ligget på latsiden siden han dannet sitt nye band Brotherhood. Fem skiver pluss to EPer og tre liveskiver har det blitt på seks år, samt en nærmest intens turnévirksomhet med over hundre konserter i året.
At Al Jourgensen fungerer aller best med en republikansk president er ingen stor hemmelighet for de som har fulgt bandet en stund, og derfor var forventingene relativt store før deres førsteutgivelse etter galemathias selv kom til makten over dammen.
Året er 1755 og Lisboa opplever det som er et av historiens dødeligste jordskjelv. Dette er temaet på Moonspells seneste album, og det er i hovedsak dette vi får servert på Vulkan denne søndagen. Nå er det lenge siden jeg har sett portugiserne og jeg blir kjapt imponert over hvor bra liveband dette er.
Ganske nøyaktig to år har gått siden debuten, “Finnmark”, kom ut som et hardt slag i mageregionen på norsk rock. Med en fot i punk og en i metall kavet Ondt Blod seg opp og fram, med treffsikre riff, bitende tekster og forrykende live show. Nå er finnmarkingene klare med oppfølgeren “Natur”.
Metal-legendene Judas Priest er ute med sitt 18. studioalbum, 44 år etter debuten, og kommer også til Norge i begynnelsen av juni for en konsert i Oslo Spektrum.
Jeg vil tro det tok ca. 45 sekunder fra introen var ferdigspilt, første låt ble most i gang til det hadde vært i hvert fall ett Kvelertak-medlem over gjerdet, flytende på ett svært begeistret og tettpakket Garagepublikum. Her var det rom for heavy-entusiasten, pønkeren, typen som var med damen, og damen som var med typen og folk vanligvis kledd i blazer og pentøy på arbeidet.
Når synth- og new wave-legenden Gary Numan besøker Norge for aller første gang, etter godt og vel 40 år i bransjen, er det ikke rart billettene rives bort på bare noen få dager når konserten settes opp på lille Parkteatret.
De aller fleste av Michael Schenkers fans jublet over fjorårets nyhet om at han skulle turnere sammen med bandet og vokalistene fra gullperioden hans med MSG på 80-tallet, og at turneen skulle følges opp med en skive med nye låter. Og nå er “Resurrection” her – og platetittelen er ikke misvisende.
Trond Holter er nok best kjent for de fleste som «Teeny» fra Wig Wam og gitaristen i Dream Police. Men i tillegg til å være en av landets mest undervurderte gitarister er han også en habil låtskriver. Det fikk vi et greit bevis på da han vant låtskriverkonkurransen Melodi Grand Prix og sendte Wig Wam til Eurovision Song Contest i 2005 med «In My Dreams». Ti år senere, i 2015, ga han ut konseptalbumet «Dracula – Swing Of Death». Noe av det bedre som ble sluppet innen kategorien melodiøs hardrock det året. Ryktene skal ha det til at dette var et prosjekt som i utgangspunktet var tiltenkt Wig Wam, men etter bandets oppløsning i 2014 steppet Jørn Lande inn på vokal i stedet.
Våre yndlingsbergensere i Pogo Pops har blitt skikkelige Oslovenner det siste året. Dette var deres tredje konsert i hovedstaden på under ett år, og det er nok også forklaringen på at det ikke var flere enn et par hundre sjeler inne på Parkteatret denne iskalde torsdagskvelden.
Dukes of the Orient betyr altså Orientens Hertuger – og Orienten er som kjent en gammel betegnelse på det fjerne Østen, eller Asia. Og tro det eller ei, men Dukes of the Orient høres nøyaktig ut som Asia. Men det er ikke helt tilfeldig. Hertugenes sanger og bassist John Payne var nemlig frontmann i Asia i 15 år, fra 1991 til 2006, og satt igjen med svarteper da orginalbesetningen bestemte seg for å gjenforenes, med John Wetton (R.I.P.) i stedet for Payne.
Revertigo er et nytt prosjekt for svenskene Anders Wikström og Mads Levén, mest kjent som henholdsvis gitarist/låtskriver i Treat og vokalist i Candlemass/ex-Malmsteen/ex-Treat. I utgangspunktet høres det kanskje ut som en merkelig kombinasjon, men de to herrer er nære venner og har i flere år hatt lyst til å gjøre noe sammen, og endelig kan vi høre resultatet. Og det er en særs hyggelig overraskelse.
Hvor skal jeg begynne? Ikke spesielt fan av de siste skivene til bandet, som var det størsteparten av konserten var basert på og jeg må ærlig innrømme at jeg tok meg i å kjede meg under mesteparten av kvelden. Heldigvis gjaldt det ikke de horder av turbojugends som fylte Rockefeller fra topp til tå denne lørdagskvelden i Oslo by, og det er jo tross alt dem Turbonegro spiller for.
Fjorårets nyhet om at Gåte skulle gjenforenes ble mottatt av vill jubel fra undertegnede, og følgelig var Rockefeller absolutt stedet å være denne fredagskvelden. Det var tydeligvis langt flere enige i da stedet har vært utsolgt lenge. Spørs dog om vaktene hadde fått med seg akkurat det, for selv ved angitt starttid var det fortsatt kø rundt bygget av spente tilskuere. Bra var det da at de ventet en smule med å gå på slik at alle fikk med seg starten.
Det er over ti år siden Toto sist spilte i Oslo Spektrum, ved de siste par besøkene var det smekkfulle Sentrum Scene som har tatt imot vestkystlegendene, og da har det vært sinnssykt høy stemning. En litt uforklarlig renessanse det siste året har tatt Toto tilbake til et nær fullsatt Spektrum, og faren med dette er ofte at man får med mange nisser på lasset; kvasifans som kun er interessert i de største radiohitene og som står og skravler igjennom resten av konserten. Men Oslopublikummet får likevel godkjent i entusiasme og deltagelse denne kvelden, til tross for at vi fikk enkelte låter som er forholdsvis obskure for andre enn hardcorefansen.
Musikk-bohemen Petter Carlsen spinner videre på sitt kritikerroste album «Glimt» som kom på markedet for snart et år siden, med å gi ut EP-en, «Glimt Av Glimt». Det føles imidlertid umulig å yte EP-en full rettferdighet som en selvstendig utgivelse når de tre utvalgte låtene, «Bensin», «Ekko» og «Majestet» er plukket fra et album som høstet femmere og seksere over hele Europa, samt var å finne på listen over fjorårets beste album i Norway Rock Magazine. Vi skal likevel gjøre et tappert forsøk.
Forrige decenniums ypperste norske folkrockband rakk aldri å få føling med begrepet styrt avvikling. I 2006 var det smertelig bråstopp, etter to glimrende album, flere ep-utgivelser og en håndfull minneverdige konserter.
Noe av det som definerer inntrykket av en skive er forventningene, og når folk fra to av Norges to største sleaze-rock band går sammen, nemlig Damien Doll fra Suicide Bombers og Sandy Hazard fra Dirtbag Republic er lista lagt godt på plass allerede der. Og lista ligger akkurat der den skal være, for det er lettbeint digg rawk med øllvennlig musikk som presenteres fra start til slutt her.
En mandagskveld midt på svarteste (eller rettere sagt hviteste) vinteren skulle man tro ikke var det mest gunstige tidspunktet å avholde konsert med de tyske metalveteranene Accept. Men joda, det var (i hvert fall for meg) overraskende bra med folk til stede, og galleri både på nivå to og tre var åpent. Konserten startet som annonsert kl. 21, og ikke uventet var det åpningslåta fra fjorårets album «The Rise of Chaos», nemlig «Die By The Sword» som fikk æren av å starte ballet. Fra første tone låt det tøft, tight og med spilleglede som man sjelden opplever.
I fjor høst slapp a-ha sin liveutgivelse «MTV Unplugged – Summer Solstice», og er nå ute på veien for å bringe konsertopplevelsen ut til flere folk enn de som fikk gleden av å være tilstede under de to intimkonsertene som ble spilt inn på Giske i fjor sommer. Det mest overraskende med denne utgivelsen må vel være at MTV fortsatt holder på med Unplugged-konseptet. Hvem skulle trodd at reality-kanalen fortsatt hadde noe som helst med musikk å gjøre.
Det kan på ingen måte skyves under en stol at jeg var spent på denne skiva fra ett av Norges største rockeorkestre noensinne. De har til nå ikke gitt ut et eneste dårlig album, men vil det vare? Vi som har fulgt Turboneger noen år nå vet jo veldig godt at ingenting varer evig…
Vi sto foran en invasjon av rang da Dropkick Murphys ikke bare hadde fått med seg sine irskpunk-kumpaner i Flogging Molly for å vise oss hvor David kjøpte ølet, men også den gamle Sex Pistols-legenden Glen Matlock til å sette i gang showet.
Dette er min første Arch Enemy-konsert med deres nye vocalist Alissa White-Gluz, som tross alt har rukket å være med i fire år og to plater. Og ikke minst gitargud Jeff Loomis, som jeg sørget for å plassere meg foran, og som selvfølgelig får terningkast seks i briljanse.
Så var det på’n igjen. Kjønnshår-rockerne Steel Panther er tilbake med brask og bram til glede for et Sentrum som er pakket til randen av folk som hadde sine formative utelivsår på Stedet og Lusa Lottes Pøbb i Torgata i Oslo, cirka 1990. Og til irritasjon for alvorlige unge menn som mener at vi burde ha kommet lenger i 2018 enn å le av banal pubertetshumor levert med hylende gitarer og falsettvokal.
Geoff Tate har fått mye tyn etter det bitre 2012-bruddet med Queensrÿche, bandet han for 35 år siden var med på å starte i Seattle. Noe av kritikken av vært velberettiget, men deler av Queensrÿche-fansen har følt behov for å velge side og latterliggjøre alt Tate har gjort både før og etter bruddet – og det har vært unødvendig. For som vi fikk demonstrert på Hard Rock Cafe, så kan fortsatt Geoff Tate levere nøyaktig det fansen ønsker seg fra ham.
Østfoldbandet Dream Police ga bare ut to skiver på tidlig 90-tall før de klappet sammen, men begge disse (spesielt debuten) har oppnådd kultstatus, nok til at de nå, et kvart århundre senere, fyller Hard Rock Cafe to kvelder på rad når de gjør et sjeldent besøk i hovedstaden.
Det har gått litt over tre år siden Åge Sten Nilsen og resten av Ammunition ga ut sin debutskive «Shanghaied». Nå er de tilbake med en selvtitulert oppfølger. I følge Åge selv føltes det riktig å kalle denne plata for «Ammunition» for å markere at de nå er et fullverdig band, og ikke lenger Åges nye prosjekt med backingband som det føltes som i starten.
Tre år siden “Speedway”, debutalbumet til fire godt voksne engelskmenn ble sluppet til jevnt over svært gode kritikker. Denne oppfølgeren følger i noenlunde samme spor, men det er skarpere kanter, hardere gitarer, og det låter mer moderne enn den åpenlyse 80-tallsflørten som debuten hadde. Men Blood Red Saints er stadig klassisk AOR, som har hørt mye både på britisk melodisk rock som FM og Def Leppard, men også nord-amerikanske helter som Winger og Harem Scarem.
Rhino Bucket fra Los Angeles var ett av disse bandene som lå og vaket i vannskorpa på første halvdel av 90-tallet, men slo aldri helt igjennom, til tross for at fans av AC/DC burde tatt dem til sitt hjerte – men det ble kanskje for likt forbildene. (Eller så var bandnavnet for crappy.) Det er hard gyngende tregrepsrock med to gitarer, bass, trommer og en vokalist som høres ut som en cocktail av Bon Scott og D.A.D.’s Jesper Binzer, med en neve grus slengt inn i miksen.
Duoen Marie Munroe og Christer Knutsen er ute med sin debutskive. Det vil si, noe nytt samarbeid er dette ikke. Munroe og Knutsen har bidratt på hverandres soloalbum siden 2004, hele syv utgivelser har det blitt, men dette er altså første gang de gir ut et helt album sammen. Og det var ingen dum idé, for man kan vel trygt påstå at de er enda sterkere sammen enn på egen hånd.
De har vist en ikke ubetydelig hevelse av nivå fra debuten til den tredje utgivelsen de nå forærer oss, Norsk Råkk. De setter i gang med et nynnevennlig gitarriff før blåserekka kommer etter, og vi er i gang.
Det var ingen tvil om hvor spenningen lå under årets første konsert for undertegnedes del. Etter at Tony Harnell atter en gang forlot skuta for noen måneder siden måtte de på ny få inn en erstatter, og for ikke veldig lenge siden ble det klart at valget falt på det relativt ubeskrevne bladet Baol Bardot Bulsara. Skulle han klare å fylle de enorme skoene Harnell etterlot seg?
Det har bare gått litt over halvannet år siden forrige slipp fra de svenske sirkusartistene, og det var ikke et hvilket som helst slipp – nemlig mastodonten «Feathers & Flesh» som undertegnede ikke bare høylytt utkåret til årets beste album men som også moste seg rett inn i samme undertegnedes favorittskiver igjennom alle tider og fortsatt befinner seg der. Så hvordan hopper man etter Wirkola når man er Wirkola selv og akkurat har landet til 20 i stil? Er det fysisk mulig å overgå den kolossen av en skive?
Det er ingen grunn til å ha høye forventninger når et band spiller sin første konsert på mange år, og spesielt ikke når halve bandet bor på den andre siden av Atlanterhavet og knapt har hatt anledning til å øve med resten. I tillegg skulle dette være et releaseparty for en skive som ennå ikke var utgitt, og som bare noen utvalgte i platebransjen og media hadde hørt – kunne dette i det hele tatt gå bra?
Det har gått tre år siden Audrey Horne ga ut kritikerroste «Pure Heavy», men nå er endelig Bergensgutta tilbake med oppfølgeren «Blackout». Og for en kanonskive de har laget denne gangen!
Det er ikke mange band i dette langstrakte landet vårt som krever mindre introduksjon enn Raga Rockers. Alle har et forhold til Raga og alle har en Raga-låt som betyr noe spesielt for dem. Så det å starte 2018 med en Raga-konsert på et for lengst utsolgt Rockefeller føles helt riktig. Det er viktig å få på plass grunnfjellet og en skikkelig forankring før man bestemmer seg for å teste ut nye musikalske farvann i det nye året.
Det er ganske nøyaktig to år siden Beasto Blanco besøkte hovedstaden for første gang. Den gang spilte de på lille svette Revolver for en håndfull mennesker, mens de nå, med to album i kofferten, kunne steppe opp et hakk til Hard Rock Cafe. Men heller ikke her var det utsolgt.
Supergruppa Black Country Communion, bestående av vokalist/bassist Glenn Hughes (Deep Purple, Black Sabbath, Trapeze), trommeslager Jason Bonham (Led Zeppelin, UFO, Foreigner), Derek Sherinian (Dream Theater, Alice Cooper, Billy Idol) og blues-rock gitarist/vokalisten Joe Bonamassa, tok Wolverhampton Civic Hall med storm på den første av kun to eksklusive konserter i Europa i kjølvannet av deres nyeste utgivelse ‘BCC IV’.
Der kom siste spikeren i kista. Nå er lokket så til de grader smelt på plass. Med mindre du har okkulte tanker og fantasier er det ingenting som kommer til å rikke på det kistelokket der. Det er boltet fast. Naglet. Ta farvel med livet, det er over nå. Kanskje man flagrer inn igjen i en eller annen bisarr fantasi – hvem vet, men la i så fall den fantasien starte med The Dogs.
En håndfull spesielt inviterte journalister, fans og bransjefolk er i kveld samlet for en spesiell showcase i forbindelse med utgivelsen av det nye albumet til Warrior Soul, «Back On The Lash». Det hele finner sted på The Joint i London, og vil vise seg å bli et intimt, nært og personlig møte med den beryktede Kory Clarke og bandet hans. Stemningen er til å ta og føle på.
Nok et år har kommet til veis ende og vi tar et musikalsk tilbakeblikk på året som ligger bak oss. Under finner du en Topp 15-liste over årets beste skiver, satt sammen av Norway Rock-skribentenes personlige vurderinger som du finner lenger ned på siden.
Norwegian
Arabic
Chinese (Simplified)
Dutch
English
French
German
Italian
Portuguese
Russian
Spanish