Arjen Anthony Lucassen – tidsfråtser

Arjen Lucassen har hatt suksess med det meste han har foretatt seg, spesielt med prosjektene Ayreon og Star One. Han har samarbeidet med de beste av de beste i metal og prog-verdenen, noe som har kommet musikkelskere verden over til gode. I februar slippes hans siste utgivelse i Star One-universet, «Revel In Time», og denne gangen er det filmer som omhandler tid som står i fokus. Vi fikk en trivelig prat med en hyggelig og meddelsom nederlender på skjermen.

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lori Linstruth

-Arjen, jeg må innrømme at jeg har sett fram til denne samtalen. Jeg oppdaget deg med brask og bram da «Into The Electric Castle» kom i 1998. Det er en av de albumene jeg alltid kommer tilbake til med jevne mellomrom.
– Åh, så hyggelig, tusen takk for det, det er alltid godt å høre! Det er deilig med musikk som treffer så godt at man ikke klarer å legge den bort. For meg er det 60- og 70-tallsmusikk som alltid kommer tilbake gang etter gang. The Beatles, Pink Floyd og Led Zeppelin og de greiene der.
– Det høres jo på musikken din også. Man hører jo inspirasjonskildene dine, men kan ikke la være å legge merke til hvor mye du har utviklet din egen stil ut fra disse artistene.
– Nettopp. Jeg spilte jo i band på 80-tallet selv, og 80-tallet var på mange måter vugga for heavy metal, med band som Iron Maiden og Judas Priest og dess like, så jeg vokste på mange måter inn i den skyen av band, så når jeg går på scenen, vil jeg lage støy. Det skal være høyt! Merkelig nok er det lite sånt når jeg lytter til musikk; da er det gjerne Pink Floyd, eller kanskje Simon and Garfunkel for den del, det er litt merkelig. Jeg pleier å si at metal ligger i kroppen min, mens proggen ligger i hjernen, hehe.
– Du nevner Simon and Garfunkel her, som ikke akkurat er i den tyngre enden av skalaen, men heller i det melodiske hjørnet. Musikken din er vesentlig tyngre, men også her ligger melodien svært sentralt.
– Melodien betyr alt for meg, alt handler om en god melodi. Eller; jeg har tre elementer som er viktige i mitt virke; akkorder, melodi og sound. Disse tre elementene er utrolig viktige. Akkurat som når jeg lytter på Led Zeppelin, for eksempel, så blir låter som «Whole Lotta Love» for kjedelig for min smak. Jeg vil heller ha de mer melodiske greiene, som «Kashmir» eller «Going To California». Black Sabbath også forresten, de er veldig heavy, og veldig riff-orienterte, men de har like fullt de gode melodiene.
– Nettopp. Du sier at du er et barn av 70-tallet, noe musikken din bærer preg av. Du bruker organiske instrumenter; trommer, Hammondorgel, instrumenter som ligger trygt forankret på 70-tallet. Musikken din er transparent, og det er ikke vanskelig å forstå hvor hjertet ditt ligger.
– Nettopp. Jeg liker at du sier det, for på enkelte av platene føler jeg at jeg fløt litt bort fra 70-tallet, for jeg ville ha de så heavy som mulig, men transparent er et veldig dekkende ord for hva jeg forsøker å få til. Takk for at du minte meg på det ordet. Jeg er mange detaljer jeg forsøker å få fram i musikken, og jeg vil ha alle like klare, uten at det blir sølete, noe som ofte er vanskelig å få til. Og igjen med å være transparent, så passer det svært godt med «Into The Electric Castle», som du nevnte innledningsvis, for jeg syns det er det mest transparente albumet jeg har lagd. Jeg forsøker alltid å finne tilbake dit, men jeg lykkes aldri helt. Jeg lurer faktisk på om det er teknologien som er for moderne, rett og slett. ProTools kan brukes på så ufattelig mange måter, og det er et så utrolig bra verktøy, men jeg savner å jobbe med spolebånd som vi gjorde tidligere. «Electric Castle» ble spilt inn på bånd, og man har mange begrensninger med å jobbe på den måten, for man har bare et gitt antall spor å bruke, den begrensninga har man ikke i ProTools. Disse begrensningene var mye av sjarmen, og er igjen et element i det du sier om å jobbe organisk. Jeg elsker det! Jeg er perfeksjonist, og syns det er vanskelig å for eksempel la et vokalspor ligge om det er litt ute av tune, selv om jeg burde la det være fordi det låter naturlig. Jeg blir aldri enig med meg selv, og lykkes ikke alltid med å forsøke å la en tone ligge, haha.
– Jeg tenkte å spørre om akkurat det, hehe. Med denne perfeksjonismen innebygd – hvor lang tid bruker du på å spille inn et album?
– Det kommer helt an på. Det siste Ayreon-albumet; «Transitus» tok veldig lang tid; nærmere to år, tror jeg, men det kommer mye av kompleksiteten i musikken. Et Star One-album, derimot, går som regel mye raskere. «Revel In Time» gikk mye raskere, men det er fordi musikken ligger i røttene mine, og så fort jeg hekter på meg gitaren, kommer riffene nærmest automatisk. La oss si at jeg holder på i et par måneder, så er plata ferdig innspilt. Det er stor forskjell mellom de to konseptene, kan du si, helt klart. Trommer tar et par dager kanskje, gitarer noen dager … Det som tar tid, er naturlig nok alle gjesteartistene, spesielt denne gangen, ettersom jeg kanskje overdrev en smule, hehe. Jeg tror jeg endte opp med mer enn 30 gjesteartister på denne plata. Det er avhengighetsskapende, skal jeg si deg. Å få lov til å jobbe med de aller beste i bransjen, er en helt utrolig følelse. Så fort én sier ja, vil du ha med flere og flere. ‘Wow, jeg har fått med Steve Vai! Men nå vil jeg ha med han eller hun, eller kanskje begge to!’ Det er som dop for meg, haha! Det er utrolig tidkrevende. Jeg sender de filene med låtene de skal bidra på, så sender de tilbake etter noen dager, så må jeg arrangere det, og eventuelt få de til å spille inn på nytt. Logistikken, rett og slett.
– Du er jo primært gitarist selv, men like fullt henter du inn karer som Steve Vai, Joel Hoekstra og Adrian Vandenberg. Hvordan opplever du å ha gitarister på dette nivået spille på dine låter, som du har skrevet, og like gjerne kunne ha spilt selv?
– Det er det største komplimentet du kan forestille deg! Jeg skriver selvfølgelig ikke soloen for dem, de får være seg selv 100%, jeg ville aldri gitt de instruksjoner på hvordan de skulle spille. Ingen forteller Steve Vai hvordan han skal spille, ikke sant? Ikke behøver du det heller, for når du hyrer inn Vai, så vet du at uansett hva han bringer til torgs, så er det av ypperste merke hver eneste gang. Det tok et par måneder fra jeg sendte filene til ham før han sendte de i retur. Jeg skvatt nesten i stolen dag jeg oppdaget at jeg hadde fått e-post fra Steve Vai, haha! Jeg åpnet fila i 08-tida på morgenen, og sto foran høyttalerne i studio her, og hørte en helt vanvittig kul solo. Han hadde faktisk jobbet med den i flere uker – ikke bare latt den ligge, for så å slenge inn en solo før han sendte den inn, så jeg ble rett og slett slengt i veggen. Han er på topp 3-lista mi av gitarister, og nå spiller han på min musikk, og har jobbet hardt med soloen, det var et sterkt og svært emosjonelt øyeblikk! Jeg tror jeg grein i timevis etterpå, haha!
– Jeg prata faktisk med Steve Vai for bare et par uker siden, og hadde tenkt å svippe innom soloen hans på «Lost Children Of The Universe», men vi endte opp med å bli sittende å prate om scenepersonligheter og sånne ting, det tok litt av, hehe.
– Haha, det kan jeg forestille meg! Han er en fantastisk fyr, og perfeksjonist som jeg. Enten gjør han det skikkelig, eller så gjør han det ikke i det hele tatt. Helt nydelig!

– La oss prate litt om «Revel In Time», den siste Star One-utgivelsen som er anmeldt her. Du har jo holdt gjettekonkurranser med fansen den siste tida, for å presentere gjesteartistene. Den må jo sies å ha vært en suksess.
– Det har vært utrolig moro å gjøre dette med fansen, det har vært så positivt på alle mulige måter. Det har vært en fantastisk måte å promotere albumet på, og utrolig moro for meg; ‘Hva kommer de til å gjette på denne gangen?’, og det ser ut til å ha vært moro for fansen også, å følge meg såpass nært, spesielt i korona-perioden, der vi har vært mye innendørs. Som oftest kan man google svar på de fleste konkurranser, men ikke denne, for jeg har vært den eneste med svarene, det har vært «ugooglebart», haha! Spesielt med de ikke fullt så kjente sangerne har det vært moro å se hva folk har gjettet. Jeg har fulgt med nærmest fra minutt til minutt, så moro har det vært. Sangere som Russell Allen var ikke vanskelig, der kom svaret innen et minutt, vil jeg si. Så har du de mer tullete forslagene, som Geddy Lee og slike ting. Det var faktisk en kar som foreslo Geddy Lee på alle konkurransene. Utrolig moro!
– Hvordan gikk du fram for å lage «Revel In Time» i forhold til de andre Star One-platene?
– Det jeg liker best med den første Star One-plata, «Space Metal», er hvor fengende den er, men når jeg hører på den i dag, syns jeg ikke den låter bra, den høres for puslete ut. Sangene er kule, men den burde fått en tøffere sound. Oppfølgeren, «Victims Of The Modern Age» låter drittøft, men er ikke like fengende som «Space Metal». Jeg oppdaget dette da vi skulle spille live, og jeg sleit med å finne noen klassikere fra «Victims», for jeg fant ingen umiddelbare klassikere der, som jeg gjorde fra «Space Metal». Det jeg ville få til med «Revel In Time», var å kombinere det beste fra disse to platene, og få en rå sound, men også fengende låter.
– Jeg tør påstå at du har lyktes med det forsøket. Jeg har hatt plata i to-tre uker nå, og får inntrykk av at du har bygd en fin symbiose mellom de to foregående skivene. Jeg nevnte jo at jeg oppdaget deg med Ayreon, og ble veldig spent da jeg så at du hadde et nytt prosjekt på gang med Star One. Man hører jo at det er et Arjen Lucassen-prosjekt, men like fullt låter det forskjellig fra hvordan Ayreon låter, så selv om det er du som står bak begge prosjektene, er det to forskjellige verdener vi bevitner.
– Nettopp. Likevel har de to verdenene mye til felles; jeg pleier å si at enhver Star One-låt kan fungere som ei Ayreon-låt, men ikke omvendt. Grunnen til det, er at Ayreon krysser så mange grenser stilmessig, mens Star One egentlig bare representerer metal-delen av Ayreon, derav ovennevnte påstand. Du hører ikke fioliner, fløyter eller blåsere i Star One, kun basisinstrumentene; trommer, bass og gitar, samt Hammondorgel, synther og den slags instrumenter. Ingenting spilles rett inn i bordet, det er mikrofoner og høyttalere på alt, for å få den transparente sounden som du nevnte.
– Vi som skriver om musikk har snakket mye om mangelen på ambience de siste årene. Store mengder av musikken som lages i dag går direkte inn i bordet via DI-bokser og plug-ins, mens mikrofoner blir sjeldnere og sjeldnere. Lydbildet blir så sterilt at man mister totalt følelsen av rommet musikken er spilt inn i.
– Nettopp. Fordelen er at man slipper støyen instrumentene lager når man spiller inn, og lyden blir svær. Tapet kommer i miksen, når lydbildet er stappfullt. Det er ikke rom for noen ting som helst; det ene overdøver det andre, og lytteren sitter tilbake med et tungt hode etter noen få låter. Derfor vil jeg gjøre ting så nært 70-tallet som mulig, men likevel benytte meg av fordelene fra 2020-tallet.
– Du sier du er perfeksjonist. Hvor lang tid bruker du på gitarlyden, for eksempel?
– Haha, du lurer på det ja. En ukes tid, tenker jeg. Jeg prøver forskjellige kombinasjoner av mikrofoner, amper og høyttalere, og spiller inn alt, for så å A/B-teste det etterpå. Den biten tar lang tid, men selve innspillinga av låtmaterialet går ganske radig. Det samme gjelder synthesizere; jeg bruker sjelden lyder som allerede er i bruk. Jeg bruker mye tid på å generere nye lyder, eller på å gjøre endringer på lyder som ligger i lydmodulene. Jeg tror denne delen av prosessen er det jeg liker mest; å lete etter lyder og atmosfærer. Jeg er ikke en ‘Vi tar det i miksen’-type. Om man har den innstillinga, går man fra dårlig til bra i miksen, men om jeg starter i en bra modus, vil miksen alltid bli mye bedre.

– Fornuftig tankegang. Med tilgang til alle de fantastiske musikerne du har med deg; hvordan går du fram for å finne ut hvem som passer til hva? Har du vokalisten klar når du skriver, eller hører du elementer i musikken som krever en gitt type stemme?
– Normalt sett starter jeg med musikken, for jeg ønsker ikke å legge bånd på meg selv. Jeg skriver ferdig musikken, før jeg begynner å se på ønskelista på vokalister, og begynner å se for meg hvem som passer til hvilken låt. Som oftest blir det altså musikk først, vokalist etterpå. Noen ganger, derimot, hører jeg en stemme, og vet at jeg må jobbe med den som synger, men jeg har ikke låta som passer til det. Da må jeg lage en låt som passer den stemmen jeg har lyst til å jobbe med, og låten «Revel In Time» er et eksempel på det. Da jeg hørte Brandon Yeagley fra Crobot på låten «Low Life» på YouTube, forsto jeg umiddelbart at jeg måtte jobbe med ham, for han har en fantastisk stemme, og er svært karismatisk. Han kombinerer kraft og humor på en fortreffelig måte, og sånt elsker jeg. David Lee Roth var jo et prakteksempel på sånt. Dermed ble det til at jeg skrev «Revel In Time» med Brandon i tankene, og da ble det ei skikkelig heavy låt, med mye humor i. Som du vet, er jo alle låtene basert på filmer, og denne ble basert på en av de morsomste og tåpeligste filmene noensinne; «Bill & Ted´s Excellent Adventure», hehe. Jeg var jo spent på hva Brandon mente om filmen han skulle tolke, men han elska det, og digger filmen. Forresten så er «Revel In Time» den neste låten vi lager video fra, og den tror jeg blir enda mer tåpelig enn filmen, med Brandon i kostymer fra de forskjellige tidsepokene i filmen, så som Napoleon, Freud og Billy The Kid. Det kommer til å bli hysterisk, men jeg aner jo ikke hvordan publikum kommer til å reagere, haha!
– Det bør jo gå bra, for alt tyder jo på at fansen setter stor pris på de små sprellene du måtte finne på.
– Det er sant. Den første videoen, «Fate Of Man», er jo basert på «Terminator», med Brittney Slayes, en skikkelig kjapp låt, nærmest e speed metal-låt. Nei, forresten, den var den andre låten. Den første låten var «Lost Children Of The Universe», et digert epos av en låt. Den var enorm! Så har du tredjesporet; «Prescient», der videoen er i sort/ hvitt med masse klokker og greier, så alle låtene er forskjellige, noe jeg personlig liker veldig godt, og jeg har inntrykk av at lytterne mine også stiller med åpne sinn når jeg slipper disse videoene. Jeg aner ikke hvordan de reagerer når de ser «Revel In Time»; kanskje de reagerer som min bror. Han lo og sa at den var for tullete, men han liker at låten er progressiv, for han er en skikkelig prog-fyr. Videoene får i det minste mange views, «Fate Of Man» for eksempel, har over 400.000 views, noe som er veldig mye til meg å være. «Prescient», derimot har vel såvidt over 100.000, og jeg aner ikke hvorfor.

– Du nevnte at i Star One er tekstene inspirert av filmer. Hva genererte den idéen?
– Jeg vet ikke om du er klar over bakgrunnshistorien for Star One-konseptet, men det skulle opprinnelig være et soloprosjekt mellom Bruce Dickinson og meg. Jeg hadde han med på «Into The Black Hole» («Universal Migrator Pt 2: Flight Of The Migrator»), noe som fungerte helt strålende, og han ville ha meg med på et soloprosjekt, så jeg skrev 12 låter, som skulle være med på den første Star One-plata, men så gikk alt skeis, for jeg prata om den på nettet, noe managementet hans ikke var klar over, så de ble forbanna, og kansellerte hele prosjektet. Så der satt jeg da, med 12 låter som ikke låt som Ayreon, så jeg ble i villrede over hva jeg skulle foreta meg. Ikke kunne det være ei Ayreon-plate, og ikke hadde jeg inspirasjon til nye tekster, så jeg bestemte meg for å skrive tekster med bakgrunn i filmer. Dickinson og jeg hadde prata om å gjøre noe rom-aktig, med bakgrunn i Hawkwind og Deep Purples musikkstil, så jeg bestemte meg for å skrive tekster som var inspirert av science fiction-filmer. Jeg var ganske fornøyd med den idéen, for det betød at jeg kunne se filmene igjen, haha! Dermed ble «Space Metal» (2002), den første skiva, basert på filmer fra verdensrommet, så som «Alien», for eksempel. Den andre skiva; «Victims Of The Modern Age» (2010) var basert på dystopiske filmer, som «Blade Runner». Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med ting relatert til tid, så da var det et passende tidspunkt å gjøre «Revel In Time» nå. Den er ikke begrenset til tidsreiser, selv om temaet er godt representert på skiva. Filmen «Groundhog Day» (En Ny Dag Truer) kan vel ikke sies å handle om tidsreiser, men mer om tidsmanipulasjon. Låten «Today Is Yesterday» er inspirert av den filmen.
– Rakk Bruce å skrive noen tekster til det første albumet før alt falt i fisk?
– Han var på gang. Jeg hadde sendt ham fire låter, jeg husker ikke hvilke, men før vi kom så langt, eksploderte hele greia. Om han skrev noen tekster vet jeg ikke, han sendte i hvert fall aldri noe tilbake. Jeg var ung, og sa noe dumt i et nettintervju, og han ga tilsvar i et svensk intervju, tror jeg det var, der han uttalte at det var uprofesjonelt av meg. Jeg syns det er trist at hele prosjektet ble kansellert på grunn av managementet.
– Det er jo en trist historie, egentlig. Dette kunne jo blitt et samarbeid som hadde satt spor etter seg.
– Det er trist! Han kom til studioet mitt da vi spilte inn «Into The Black Hole», og vi hadde det trivelig i lag! Vi hørte på musikk hele natta, og diskuterte det vi hørte på. Vi hadde et par veldig fine dager, så det er synd at det endte som det gjorde.
– Det er kanskje litt av risikoen med å jobbe med folk som har et enormt apparat rundt seg, som mener meget og mangt om det artistene foretar seg.
– Akkurat! Jeg vil aldri ha det sånn. Jeg merker at jeg reagerer når jeg tar kontakt med en artist, og de ber meg gå via managementet. Da blir jeg litt oppgitt, og ser for meg at det blir bare styr om jeg ender opp med å samarbeide med dem. Det blir dyrt, og ikke fordi artisten skal ha så godt betalt, men fordi det er et enormt apparat som også skal hanke inn penger. Derfor er det så deilig å jobbe med artister som for eksempel Steve Vai. Han gjør absolutt alt selv, akkurat som jeg gjør. Han fortalte meg at det var det Frank Zappa sa til ham. ‘Gjør det selv, og putt pengene i din egen lomme!’ Han mente at han ikke hadde behov for masse folk som gjorde det administrative, og stakk av med halve hyra. Når det er sagt, så finnes det selvfølgelig bra managere også. Alice Cooper, for eksempel, har jo jobbet med Shep Gordon i over 50 år, de to er jo nærmest en perfekt match. Hvem vet hvor Alice hadde vært i dag uten Shep? Jeg ville i hvert fall aldri satt meg i en situasjon der manageren tar over, og styrer min karriere. Jeg tror nok ikke Bruce og jeg kommer til å jobbe sammen igjen, dessverre. Jeg forsøkte å sende ham en e-post for ti år siden, men tror ikke jeg fikk svar en gang. Vi spilte forresten på samme festival i Belgia for noen år siden, og «Into The Black Hole» var på setlista, så jeg inviterte ham til å bli med, så klart, men jeg kom ikke forbi managementet en gang.
– Han vet vel neppe at du spurte en gang.
– Vet du, det tror ikke jeg heller. Jeg skulle mer enn gjerne ha jobbet med Rob Halford også, for Judas Priest var utrolig viktig for meg i min ungdom, men jeg kommer meg ikke forbi managementet der heller, de svarer bare at han ikke har tid, eller at han ikke har lyst, men jeg er rimelig overbevist om at om jeg hadde nådd igjennom til å få pratet med ham personlig, er jeg 90% sikker på at han hadde blitt med. Det er frustrerende! (Bare å ta kontakt, Arjen, så skal du få Halfords mobilnummer! Red.anm.)

– Det er fullt forståelig! Jeg må spørre deg litt om livekonserter, for det er ikke noe du gjør veldig ofte. Hva kommer det av?
– Jeg spilte mye live på 70-tallet, og fram til rundt 1992. Det var liksom aldri min greie. Det var mange konflikter, diskusjoner innad i bandet og slike ting. Dessuten er ikke livekonserter og turnering kreativt nok for min smak.  Man reiser mye, og spiller de samme låtene kveld etter kveld, og jeg sliter med søvnproblemer i utgangspunktet, så om jeg skulle vært på reisefot i tillegg, hadde jeg vel sluttet å sove i det hele tatt. Jeg har alltid foretrukket å jobbe i studio, der jeg kan være kreativ. Det er faktisk mye av grunnen til at jeg startet Ayreon-prosjektet, i håp om å lykkes såpass at jeg slapp å turnere mer, for de var jo som rockeoperaer å regne, så det var altfor mange musikere og sangere med til at det ville la seg gjennomføre å turnere. I 2015 var det noen som satte opp en teaterproduksjon med «The Human Equation», og da oppdaget jeg at det faktisk var mulig, for de lyktes utrolig godt med det, så i 2017 bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk selv, så jeg satte opp en konsert her i Nederland, med Joost van den Broek, en keyboardist som kan alt om slike ting, så han arrangerte hele greia, og vi endte opp med en Ayreon Universe-konsert i 2017 som var en enorm suksess, den solgte ut på kort tid, så vi gjorde det igjen i 2019 med «Into The Electric Castle», hvor vi solgte ut alle 12.000 billetter på én dag, til folk fra 64 forskjellige land, haha! Det var en fantastisk opplevelse, alt var så utrolig positivt. Det var noen helt utrolige opplevelser, men det koster meg så utrolig mye, for jeg har en forferdelig sceneskrekk, for jeg har aldri sett på meg selv som en god livemusiker, det er ikke min forte. Når det er sagt, så kommer vi til å gjøre det igjen, så snart det er mulig med tanke på pandemi-situasjonen som fortsatt råder.

– Det høres ut som en god plan. Jeg ser tida vår er ute, tusen takk for en inspirerende samtale, Arjen.
– Du, forresten, har du noen favoritter fra plata?
– Oj, det varierer fra dag til dag, men «Revel In Time» og «Lost Children Of The Universe» står høyt i kurs i hvert fall.
– Ah, så moro, jeg er veldig glad i de to selv. Tusen takk for at du ville prate med meg.
– Takk selv, og lykke til med utgivelsen.

Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022