Kategorier
Intervjuer Nyheter

Arena – Molekylære arvinger

Det har skjedd mye hos de engelske progrock-veteranene Arena siden de slapp «Double Vision» våren 2018. Først og fremst har de fått enda en ny vokalist, tidligere Threshold-frontmann Damian Wilson, og de har lagd og gitt ut en ny skive, «The Theory Of Molecular Inheritance», og de har vært på Europaturné. Da de slang innom Norge og Oslo i oktober, to uker før skiva ble sluppet, benyttet vi anledning til å ta en prat med samme Damian, en time før Arena gikk på scenen på Cosmopolite.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Kylan Amos

– Takk for sist, Damian! Vi møttes sist gang på Ramblin Man Fair i 2016 da du spilte der med Headspace.
– Ja, stemmer! De gutta i Headspace er fantastiske musikere – Pete Rinaldi på gitar, Lee Pomeroy som spiller med Caravan, ELO og Steve Hackett, Adam Wakeman som spiller med Ozzy, og trommis Darby Todd, som nå spiller med Devin Townsend.
– Hver gang vi treffes, synger du i forskjellige band. Vi møttes første gang da du sang i Threshold, så i Headspace, og nå er du her i Oslo med Arena … (Les Headspace-intervjuet med Damian her, og Threshold-intervjuet med Damian her!)
– Haha! Jeg vet ikke hva det sier om meg som person. Jeg er fortsatt i Headspace, men Threshold tok en annen retning enn det jeg gjorde – og det er helt greit – og jeg ville ikke ha vært her nå med Arena hvis jeg fortsatt sang i Threshold. De er litt for tett forbundet – Clive (Nolan, Arenas keyboardist) er partner med Karl (Groom, Thresholds gitarist) i et studio, så de to er nære venner.
– Clive nevnte nylig i et intervju at han har hatt et øye på deg i flere årtier. Var du klar over det på forhånd?
– Ja, jeg har alltid visst det. Da Arena ble dannet i 1995, hadde Clive og Mick (Pointer, trommer) diskutert meg som en potensiell vokalist. Jeg er kanskje en typisk sanger, som liker å gjøre min egen greie. Og det er ikke spesielt praktisk hvis resten av bandet vil gjøre en annen greie.
– Når ble dette samarbeidet atter aktuelt? Din forgjenger Paul Manzi sluttet tidlig i 2020.
– Ja, det var under pandemien. Og jeg grep sjansen mye på grunn av pandemien. For man vet aldri hvor lenge man kan være en sanger. 10 år til? 15 år? Jeg aner ikke. Kanskje har jeg bare tre år igjen. Og pandemien stjal år fra min karriere som sanger. Men for sangere tror jeg faktisk at pandemien har vært en fordel, stemmene våre har blitt sterkere i løpet av disse årene, ikke svekket. I hvert fall føler jeg at stemmen min har blitt styrket av å få hvile i to år. Jeg har alltid tenkt på Arena som et turnerende band, som tilbringer mye av tiden i en turnébuss, som vi gjør nå. Og jeg begynte å gå tom for musikere som jeg gjerne ville jobbe sammen med, og som gladelig jobbet på den måten. For jeg elsker å turnere på denne måten. Jeg bor faktisk i en bobil i England.
– Bodde ikke du på en elvebåt?
– Jo, tidligere gjorde jeg det, men den sank! Så nå bor jeg i en bobil. Jeg liker nomadetilværelsen, og Arena tilbød meg muligheten til å turnere mye, noe som passer meg midt i røret. Så vidt jeg har skjønt, var ikke Paul så veldig glad i denne måten å turnere på – han foretrakk, som så mange andre av mine tidligere bandkolleger, å sove i en hotellseng og rusle ned til frokostbuffeten når han våkner. Å sove på en buss i bevegelse, med konstant during og stadig bli vekket av tollen, er en livsstil for spesielt interesserte. Men jeg elsker det.
– Noe annet som tiltrakk deg?
– Det er jo en del store personligheter i Arena. Jeg var litt bekymret for at det ikke skulle være plass til en fyr som meg i bandet, et utskudd som meg. Både Clive, Mick og John (Mitchell, gitar) er store fargerike personligheter som tar mye plass. Mens Kylan (Amos, bass) er limet som holder bandet sammen. Han er veldig viktig for oss, han er alltid positiv og smilende, og takler enhver utfordring på en avslappet og respektfull måte. I motsetning til Mick som er mye mer direkte og verbal. Clive er den som har oversikten og drar i trådene, mens John er John – veldig kreativ.
– Så du var redd for at det skulle bli for mange alfahanner i bandet?
– Kanskje ikke alfahanner – men det var som sagt allerede flere fargerike personligheter, og her kom en til. Men så lenge de var klar over at jeg skulle inn i ligningen og sikkert utfordre noen situasjoner – så lenge de aksepterte og forsto det, så ville det gå greit. Jeg var ikke interessert å være det tause bandmedlemmet, jeg er frontmannen i ethvert band jeg er med i. Jeg kan ikke holde meg i bakgrunnen. Eller jo, jeg kan jo det …
– I så fall kan du heller begynne å synge med Yngwie Malmsteen.
– Haha, ja nettopp! Men jeg tenkte på at da jeg jobbet med Rick Wakeman i mine tidlige år, så ville han bare ha noen som kunne gjøre jobben med å synge, og holde kjeft. Og det er greit nok, det var hans navn på plakaten. Det er litt det samme med «Les Miserables», som jeg har vært en del av. Der skal man bare gjøre jobben sin, og musikalene gjør et poeng ut av å ikke kjøre frem hovedrolleinnehaverne som stjerner. Der er det showet som er det viktige, ikke hvem som står på scenen – alle skuespillerne skal kunne erstattes på dagen uten at det skal spille noen rolle.
– Og de musikalene går vel i måneder og år, så da er det ingen krise om noen blir syke eller vil ha en ferie?
– Nettopp, det er hele poenget. Og Rick Wakeman har litt av den samme filosofien – han trenger noen til å komme inn og gjøre en jobb han ikke kan gjøre selv, og det er det. Og jeg skal innrømme at en av de første konsertene jeg gjorde med ham, på Glastonbury, så grep jeg mikrofonen og tok kontroll som om det var min scene. Men innså fort at det var en oppførsel som kunne irritere mange, både i bandet og i publikum.
– Men Arena visste hva de fikk ved å ansette deg?
– Det er det jeg håper på! Haha! De har i hvert fall innsett det nå. Men vi har kjent hverandre lenge. Jeg har kjent Clive i 30 år, Mick i 27 år og John i 25, tror jeg. Og selv om Kylan er han nye, har jeg kjent ham i ti år.
– Men om jeg hadde spurt deg i 2019 om du var Arena-fan?
– Om jeg var Arena-fan da? Øh … jeg kunne i hvert fall ha sagt at jeg var fan av musikerne i Arena!

– Den nye skiva «The Theory Of Molecular Inheritance» slippes on to uker, den 28.oktober. Var den allerede skrevet da du ble med i bandet?
– Nei. Eller, mulig at den var det i større grad enn jeg er klar over. Jeg må skyte inn her at når jeg blir med i et band, så er det veldig viktig for meg at jeg får lov til å få bidra kreativt. Det er helt essensielt for meg å få sette mitt eget preg på låtene – jeg vil ikke bare stå der og fremføre melodilinjer og tekster som noen andre har skrevet. Men her hadde allerede Clive skrevet alle tekstene, og det var høyst uvanlig for min del. Men han tillot meg å lage mine egne melodilinjer og koringer. Og det var storsinnet av ham, for han er fullstendig kapabel til å lage egne melodier. Men han innså hvor viktig det var for meg å føle at jeg bidrar, så jeg fikk fritt spillerom. De hadde demoer av de fleste låtene klare da jeg ble med, men det var utkast – de ferdige låtene på skiva høres totalt annerledes ut enn demoene. Men ja, mine bidrag var utelukkende det vokale. Det er en låt på skiva, «Life Goes On», som Clive mente var for poppa, og han ville gjøre om på melodien og koringene. Men da vi faktisk skulle spille inn den låten for skiva, så hadde han endret mening, så den forble slik jeg hadde gjort den.
– Er det du som gjør alle koringene på skiva og?
– Nei, John og Clive korer også. Faktisk, under innspillingen bestemte jeg meg for å trekke meg litt unna og la de få jobbe med det i fred. Men så en kveld så jeg The Beatles-dokumentaren «Get Back», og fant ut at ‘Nei, faen, jeg skal si ifra hva jeg mener og stå på krava mine, og om det fører til at jeg får fyken fra bandet, så er det like greit at det skjer nå og ikke om to år!’.

– Dine forgjengere i Arena har tidvis hatt en ganske teatralsk scenepersonlighet, og noen forventer kanskje at den tradisjonen skal fortsette. Hvordan takler du den?
– Det er litt pussig med Arena, for Clive har en ganske teatralsk innfallsvinkel på ting – han elsker teater! – og jeg har jo en viss musikal-bakgrunn med «Les Miserables» – men det var mens jeg diskuterte med Mick om jeg også skulle kle meg ut i forskjellige kostymer til de ulike låtene slik Paul Manzi gjorde, og jeg hadde noen idéer. Men så sa Mick noe om å være et band. Og jeg innså at dette er ikke teater – dette er et band. Og vi skal klare dette, og bevare dette som et band. Så jeg valgte å gjøre det på den måten, i stedet for å tekkes den delen av publikum som heller vil at jeg skal kle meg ut som en vampyr på enkelte låter, haha! Jeg vil være meg selv, og fremføre disse låtene som Damian.
– Jeg tror aldri jeg har sett deg i noe annet enn svart t-skjorte og svarte jeans.
– Haha, ja, jeg vet! For jævli, ikke sant? Men du vet hvorfor jeg bruker svart? Det er turnéfargen. Tidligere når man turnerte, sa hadde man en felles skittentøykurv, og når det ble en mulighet for å vaske klær, så ble alt slengt i samme maskin. Så om du ikke hadde med svarte klær, så ville du bare ha grå og misfargede klær innen slutten av turnéen!

– Dere er her i Oslo nå, men det er enda to uker til skiva er ute. For få år siden ville det vært kommersielt selvmord å starte turnéen før skiva var i salg, men i disse tider spiller det kanskje ikke så stor rolle lenger?
– Jeg tror de fleste har hørt den allerede! De som har forhåndsbestilt den, har allerede fått en lyttelink.
– Og jeg oppdaget i dag at hele skiva ligger ute på youtube.
– Gjør den? Oooh, den må vi få tatt ned! Haha, neida, tuller bare, jeg er tilhenger av å la folk få høre musikken vår. Er de fans, så kjøper de den uansett. På tidlig 2000-tall la jeg ut hele solokatalogen min til fri nedlastning på nettsiden min. Kun fordi jeg ville at folk skulle få høre musikken min. Vi er musikere og vi prøver å leve av dette, men så lenge jeg tjener nok til å få det til å gå rundt, til at jeg kan brødfø meg selv og barna mine, så er jeg fornøyd. Jeg hadde lagt ut alt både i MP3-format med elendig lydkvalitet, og i WAW-format i store filer. Og ingen lastet ned WAW – alle gikk for MP3, og det hørtes virkelig ikke bra ut! Men jeg har ingenting imot fildeling, så lenge det fører til at folk hører på musikken min, og kommer på konsertene av den grunn. Heller det enn at store selskaper overtar kontrollen, og de tjener penger på musikken mens artisten ikke gjør det!

– Du debuterte på scenen som frontmann for Arena for to uker siden?
– Ja, stemmer.
– Hvordan gikk det? Var du nervøs?
– Nei, overhodet ikke! Det var i Southampton, og jeg fantes ikke nervøs. Jeg blir nervøs når jeg ikke aner hva jeg holder på med. Så lenge jeg vet at jeg kan levere, så er jeg trygg. Jeg trenger bare være meg selv, og synge så bra jeg kan prestere. Og da blir jeg forhåpentligvis godtatt av Arena-fansen.
– Så alt gikk som smurt?
– Nei! Overhodet ikke! Det var en låt som jeg ikke kom inn riktig på, og det førte til at jeg mistet tråden i teksten og klarte aldri å hente meg inn igjen. Det var helt katastrofe! Og neste dag sitter vi i bussen og kjører nordover mot Sheffield, og oppdager at de første opptakene med meg og Arena var blitt lagt ut på youtube – og det var den låten! Det kunne ikke vært verre! Hvorfor skjer slikt?! For det var den eneste låten som jeg klusset til. Jeg tenkte at det får bare gå, den drukner vel snart i andre og bedre klipp snart – men så kom det ikke noe mer på lang tid! Så i dagevis var dette den eneste videoen på youtube med meg og Arena. Det var «(Don’t Forget To) Breathe», forresten. Forhåpentligvis blir det mye bedre i kveld.
– Alle har en sånn dag iblant. Sånt skjer heldigvis ikke så ofte.
– Nei. Men jeg husker da jeg skulle til Buenos Aires med Rick Wakeman for flere år siden, og vi skulle spille i et nydelig gammelt art deco-teater. Men jeg hadde ikke fått sove verken natten før vi dro eller på flyet over, og fra flyplassen var det rett til intervjuer og radiosendinger – jeg var helt desperat etter å få meg en time på øyet før vi skulle på scenen, men rakk det aldri, så jeg var helt skutt da vi gikk på – en av de verste konsertene i mitt liv! Men – det var meningen at denne konserten skulle spilles inn. Heldigvis ble det droppet, men den ble filmet og kringkastet på fjernsyn – og de tok de bare lyden direkte fra miksebordet, som ikke er en bra måte å gjøre det på. Jeg tenkte igjen at ok, dette blir vel glemt fort – men tror du ikke Rick fikk tak i opptaket og brukte det som en DVD for Rick Wakeman & The English Rock Ensemble! Det var helt forferdelig! Og den ble brukt til å presentere bandet! Jeg gremmes! Og søker du på Rick Wakeman & Damian Wilson på DVD, så er det den du finner. Ikke noen av de mange bra konsertene, neida. Men den verste av dem alle, hvor jeg sleit meg gjennom showet i halvørska.
– Med Arena må du fremføre låter som fire andre vokalister har spilt inn.
– Ja, det er ganske interessant!
– Er alle de vokalistene komfortabelt innen ditt stemmeleie, eller er det noen av deres låter som du helst ville droppet?
– Neida, jeg synger gjerne låter fra alle de fire andre vokalistene, men ‘komfortabel’ er et interessant ordvalg, for alle sier at man skal komme seg ut av komfortsonen. Jeg sliter mest med de lavere stemmeleiene, som mange av låtene går i. Det er ikke min styrke, og jeg ville ikke ha valgt å gjøre låtene på den måten, med vokalen helt nede i støvlene. Men jeg liker å fremføre de, fordi det ikke er noe jeg normalt sett ville ha gjort. Og det er gøy, for da får jeg brukt hele mitt vokale spekter. Så jeg omfavner dette som en glimrende mulighet til å få gjøre noe helt nytt.

– Hvordan har billettsalget vært på denne turnéen? Nå som alle skal ut og turnere samtidig, fordi man endelig kan, må fansen gjøre noen tøffe valg. De færreste har råd til å se alt de kunne tenke seg, de må være selektive, og det går ut over de små og middels store bandene som nå spiller for færre folk enn før pandemien. Og derfor utsetter mange til neste år.
– Jeg har inntrykk av at det går bra. Vi har i hvert fall ikke spilt foran halvtomme saler. Jeg er selvsagt ikke sikker på hvordan Arena har gjort det tidligere, men de later til å være fornøyde. Her i kveld ligger an til å bli folksomt, jeg vet ikke hvordan det er Göteborg i Sverige i morgen. Ser vi på et sted som De Boerderij i Nederland, så er den nesten utsolgt nå. Og jeg har spilt der mange, mange ganger, men aldri med et band som har vært i nærheten av å selge ut. (De Boerderij i Zoetermeer har plass til 750 stk. Journ. anm.)
– Hva skjer videre med Arena etter at dere avslutter turnéen i begynnelsen av november?

– Ikke noe konkret – nå har vi skrevet, spilt inn og gitt ut en skive, og nå er vi på turné. Hva som skjer videre avhenger litt av hvor vellykket turnéen er, og om de andre fortsatt er interessert i å ha mer med meg å gjøre, haha!
– Skal du gjøre noe mer med Headspace?
– Ja, Headspace består, men jeg vet ikke helt hva som skjer videre. De andre var ivrige på å spille inn en ny skive under pandemien, men vi fikk det ikke til å klaffe. De andre er sikkert på en verdensturné med noen av sine andre band akkurat nå, den eneste jeg har hyppig kontakt med er Adam Wakeman, han er en av mine beste venner. Han er ute med Tony Hadley fra Spandau Ballet nå. Headspace skulle ha gjort Cruise To The Edge, men jeg klarte å få stukket kjepper i hjulet for den konserten, for jeg har ikke blitt vaksinert, og de ville ikke ha noen uvaksinerte ombord. Uten at det spilte noen rolle, jeg tror alle ombord fikk covid likevel! Men det kule med dette bandet er at ingen klandret meg for dette, og det var jo snilt av dem.
– Du har ikke blitt smittet?
– Jo, jeg fikk covid senest i sommer, så jeg er i rekonvalesens nå. Men jeg kan jo bli smittet på nytt likevel, for vi er veldig utsatte når vi er på turné og møter hundrevis av mennesker hver dag. Men det må man akseptere som en del av det å turnere i 2022 – og hittil, bank i bordet, så har denne turnéen gått smertefritt.
– For ett år siden måtte man bare kansellere hele turnéen om en roadie eller sjåfør ble smittet.
– Ja, senest i sommer måtte jeg kansellere da jeg var smittet, men jeg var sjuk. Om jeg hadde blitt smittet nå, men følt meg i grei form, ville vi antagelig ha fortsatt. Ting endrer seg fort. Det er ikke politisk korrekt å si, men for meg som vokalist har faktisk pandemien vært positiv. Jeg er nå 53 år gammel, og jeg har alltid vært nøye med å ta vare på lungene, puste riktig, trene jevnlig for å holde meg i form. For 3-4 år siden begynte jeg å oppleve hyperventilering og utmattelse, og jeg snakket med min eldre bror, som sa at han hadde det på samme måte, men det var bare alderen som krevde sitt. Jeg var skeptisk til det, for jeg trener, jeg røyker ikke, og jeg var enda ikke 50, men plagene fortsatte bare. Men så kom pandemien, jeg ble smittet – og det kurerte meg! Etter noen måneder på sidelinja kom jeg meg ut på løpetur igjen, og jeg var frisk som en fisk! Har ikke hatt noe hyperventilering eller utmattelse siden – covid kurerte meg! Eller så var det heller den lange pausen som ga kroppen min tid til å kurere seg selv – resultatet er uansett det samme.
– Men hver dag møter du fansen og tar alle i hånden og hilser på – jeg så deg på trappa her ute for en halvtime siden. Og som en sanger er du særs eksponert – en bassist eller keyboardist kan ofte fint spille konsert med covid, men en vokalist kan neppe gjøre en god figur med covid på scenen.
– Nei, nettopp! Jeg er sikkert veldig heldig, for jeg har aldri hatt problemer med stemmen min. Det er sikkert noe genetisk, men jeg synger av full kraft hele konserten, og det har alltid gått fint. Jeg føler meg veldig heldig sånn sett. Da jeg hadde covid sist, følte jeg meg svak etter en konsert i Tyskland. Neste dag skulle jeg varme opp på lydprøven, prøvde med et høyt brøl, og det kom ut som hvisking – og jeg fikk helt panikk. ‘Hva skjer, jeg har ingen stemme!’. Så jeg ringte en fyr som heter Colin Bluntstone – kjenner du til ham?
– Fra The Zombies? De var nylig her i Oslo.
– Ja, nettopp. En herlig fyr, og en sann venn i nøden. Jeg har ikke mange vokalistvenner, for du møter ikke ofte andre vokalister i jobbsammenheng – du jobber mest med gitarister og keyboardister og knytter bånd med dem. Men Colin har vært utrolig. Vi var nesten naboer i en periode. Uansett, jeg ringte Colin og ba om råd, og han ba meg være rolig og positiv og ta en prat med konsertarrangøren. Jeg så gjorde, forklarte at jeg hadde mistet stemmen fullstendig, men at jeg testet negativ på covid. Riktignok viste det seg å være covid, men det slo ikke ut der og da. Jeg sa at enten kan vi utsette, eller så kan jeg gjøre konserten så godt jeg kunne – uten stemme. De ba meg prøve, jeg gjorde konserten, og utrolig nok var det ikke så ille. Riktignok hørtes jeg tidvis mer ut som Johnny Cash på sine eldre dager, men alt i alt gikk det ganske greit, og alle var fornøyde med at vi ikke avlyste. Underveis så jeg jo at folk sto med mobilene og filmet, og jeg tenkte at her dokumenteres mitt vokale Waterloo, hvor hele karrieren min gikk i dass…
– Damien med hviskende Mark Knopfler-vokal?
– Haha, ja, nettopp! Men den knekken kom aldri, jeg kom meg noenlunde i havn. Artig med Knopfler, han har liksom null kontakt med publikum, men han er en fantastisk musiker. La oss si at han behandler sitt publikum på stikk motsatt måte av meg selv – men kanskje det er derfor han er så mye rikere og suksessfull enn meg, hvem vet, haha!
– Da er det bare en drøy time til du skal på scenen her i Oslo, Damien, du vil kanskje gå og finne roen litt før showtime?
– Nei, er du gal, nå skal jeg ut på en løpetur, dagens andre, og så skal jeg få meg en dusj og en pils, og så er jeg klar for konsert! 

Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2022