Arch Enemy + Behemoth @ Sentrum Scene, Oslo

Arch Enemy er ikke lenger bare i toppen av melodiøse death metal band, de har vokst seg til å bli et stort metalband generelt.  Årets turné er bandets største noensinne, og denne pakka, som reiser under navnet The European Siege, kliner til med et utsolgt Sentrum Scene. Og det som er turneens siste dag skal også vise seg å være en av få, og kanskje den eneste, av de tjuefem datoene som er utsolgt. Det fine med pandemi og nedstengning er at man kan starte litt på nytt når verden åpner opp igjen, som det faktum at konserter har begynt å være ferdige i vettug tid. Det igjen betyr jo tidlig start, i hvert fall på denne søndagen med hele fire band. Som familiefar med familiemiddag og forpliktelser byr dette på utfordringer. Derfor blir det ikke mye å melde om amerikanske Unto Others, som spiller sitt halvtimes sett rett over klokken seks.

De engelske grindcoreveteranene Carcass er første band jeg får med meg, selv om ikke fotograf Forker rakk å få med seg noe her. Bandet er tight som bare det, og setlista spenner fra debuten «Reek Of Putrefaction» til seneste «Torn Arteries» som er viet omtrent halve setlista. Innimellom dette får vi gode gamle videohits som «Incarnated Solvent Abuse» og «Heartwork». 4,5/6

Behemoth er et band jeg har fått mer og mer sans for de seneste årene, og jeg har sett dem nok ganger til å vite at dette er bunnsolid live. Sceneteppet brukes som lerret mens bandet agerer bak. Musikken til denne introen er «Post-God Nirvana» som åpner seneste plate «Opvs Contra Natvram» anmeldt her. Inkludert denne introen er fem av kveldens tolv låter fra denne plata, noe som er naturlig når den skal promoteres live. Hos meg satt denne skiva litt lenger inne enn de to forrige, og selv om den har løsnet løftet låtene seg enda et hakk i kveld. Og da ligger det vel litt mellom linjene der at lyden på Sentrum denne kvelden er særdeles god. Både med og uten ørepropper, jeg vekslet litt på.

Allerede i første låt «Ora Pro Nobis Licifer» får vi et herlig flammeshow. Flammeshowet regjerer store deler av konserten, men hele scenedekoren og bandets profesjonelle opptreden gjør dette enormt storslagent. Nergal er en herlig og dreven scenepersonlighet og som introduksjon til «Thy Becoming Eternal» får vi et ganske så godt uttalt; vi er Behemoth fra Polen. Jeg sitter ganske langt oppe på galleriet og kjenner varmen, og får melding fra Forker som konstanterer at det er rimelig varmt i fotograva foran scenen. Nergal er ganske så aktiv på kostymefronten i løpet av denne drøye timen, og favoritter for meg er den intense «Off To War» og tunge mektige «Bartzabel». Jeg har rost bandet live tidligere, denne kvelden må da være det beste jeg har sett av dem. 5/6

Intervju med Nergal i nyeste nummer av NRM! Kjøp det her og nå!

Tidligere i høst anmeldte jeg Arch Enemys siste plate «Deceivers» med påstanden om karrierebeste og forventer selvsagt en del materiale herfra. Problemet med denne turneen er at de har med seg Behemoth som oppvarming, som nettopp har avsluttet sin del av kvelden med en maktdemonstrasjon av rang.

Den kjappe thrasheren «Deceiver Deceiver» åpner svensk/amerikanernes turneslutt og jeg skjønner kjapt at de ikke har umiddelbare planer om å la polakkene stikke av med kveldens seier. Også her er lyden god, men Alissa White-Gluz’ vokal er veldig lav og ikke lett å høre. Jeg tenker med gang at turneen har tæret på og at dette er et tegn for å skjule at stemmen er sliten. I låt tre, «Ravenous» er lyden justert og vokalen der den skal være. Alissa har publikumstekke og får med seg salen. Det er selvsagt lite å si på fremføringene. Det er alltid en fryd å se gitarist Jeff Loomis, som sammen med bandsjef Michael Amott er en svært underholdende gitarkombo. Trommis Daniel Erlandsson spiller også kult, og det ser ikke ut som denne trommingen koster så mange kaloriene. Seks av konsertens fjorten låter er fra nye plata, og så godt som jeg liker den, er det helt i orden. Selvsagt får vi jo også klassikere som nevnte «Ravenous», «My Apocalypse», «Nemesis» og massive «As The Pages Turn» fra «War Eternal», som for øvrig også presenteres i form av tittelkuttet.

Arch Enemy er et profft maskineri, og man ser det brukt tid på scenografi. Ja, de går til og med Udo Dirkschneider en høy gang med allsang som varer og rekker i «Sunset Over Empire». Egentlig gjør kvintetten alt riktig, men en stor feil har skjedd; Behemoth spilte før dem. Da kan det være så bra det bare vil og man må innse mye annet blekner. 4/6

Intervju med Arch Enemy i forrige nummer av NRM! Kjøp det her og nå!

Tekst: Ronny Østli
Foto: Anne-Marie Forker