Anthrax | Spreading The Disease

Island

Kun Metallica av thrashmetallens “fire store” leverte ikke plate i 1985. For Mehadeth, Slayer og ikke minst Anthrax skulle året gi ytterligere luft under vingespennet. ”Spreading The Disease”, lansert i oktober, er bandets nest mest relevante album, kun toppet av ”Among The Living”. Etter debuten ”Fistful Of Metal” ble sanger Neil Turbin og bassist Danny Lilker erstattet av høyregistervokalist Joey Belladonna og 18-årige Frank Bello, med oppløftende resultater. Anthraxs klassiske besetning, gitarparet Scott Ian og Dan Spitz inkludert, absorberte britisk heavy metal, punk og hardcore, men Belladonna ga låtene overraskende melodiske valenser. Heri hviler bandets allmennappell. Dette var forut for amerikanernes ublu omgang med rap, som for øvrig ikke gjorde dem mindre globalkommersielle. Trommeslager Charlie Benante antok tidlig rollen som New York-ernes kurator, og har drevet grundig loggføring og oppsamling av staffasjeprodukter og innspillinger siden gruppas dannelse.

Så medfører at 30-årsjubilanten armeres med bonusdisk, proppet av rytmeseksjonsopptak, den originale «Medusa»-demoen, pluss åtte lydsuvenirer plukket fra kvintettens aller første Japan-turné i 1987. Konsertklippene er unektelig hva som selger den ekspanderte gjenutgivelsen, foruten auditiv overhaling av originalskiva. ”Spreading The Disease” er en klassiker av sin tid, og selv materialet som oppleves datert eller naivt, som ”Armed And Dangerous” og ”Aftershock”, vinner på en overmåte ihuga og livsbejaende musikersynergi. Åpningsdrønnet ”A.I.R.” troner ikke-kompromittert som albumets livsveke og kroneksemplet på Anthraxs rytmiske utlegning. ”Madhouse”, ”S.S.D./Stand Or Fail”, relativt komplekse ”Medusa” og ”Gung-Ho” hører også hjemme i bandets gullportefølje. Anthrax vektla fengende riffstrukturer og melodier, og hadde i 1985 tilstrekkelig autonomi til at man aldri forvekslet dem med kumpaner i noenlunde samme krets.

Geir Larzen

Utgivelsesdato: 20.11.2015