Anneke van Giersbergen + Kari Rueslåtten @ Ringve, Trondheim

Lørdag 4.desember 2021

Konserter på et musikkmuseum er i seg selv en herlig opplevelse, ettersom man allerede ved ankomst føler musikken som ligger i veggene. I en nesten full sal med plass til drøyt 250 personer venter vi spent på ikke bare én, men to artister. Vi har ventet i halvannet år på å få høre Anneke Van Giersbergen, men som plaster på såret får vi også en forrett, servert fra vår egen Kari Rueslåtten, så vi har mye å glede oss til denne kjølige desemberkvelden.

Nøyaktig klokken 20:15 entrer Kari Rueslåtten og pianist Frode Flemsæter scenen, og starter seansen med nydelige «Battle Forevermore» fra hennes skive «To The North» fra 2015. De som har hørt Kari før, vet at hun har en vakker stemme, og en så naken setting som vi er vitne til her, er gåsehudfremkallende. Et sittende publikum klapper høflig, før Kari endelig får presentere musikken fra plata «Sørgekåpe» live for første gang. Plata kom i mai i fjor, men av årsaker vi er møkk leie av å prate om, har det ikke vært mulig å presentere den før nå. Musikken er lavmælt, men storslått, og etter tittellåta, får vi «Blind», som, i følge artisten selv, handler om å blidgjøre alle omkring oss, men ikke de som står oss nærmest. Ikke bare får vi vakker musikk, vi får visdomsord med på kjøpet. Før hun går videre, presenterer hun pianist Flemsæter og lydmann Frank Spoon Botten. Trenden med å presentere lydmannen startet vel underveis i pandemien, og jeg håper den fortsetter, for disse folkene spiller en stor rolle i musikkopplevelsen.

Salen er så stille at vi faktisk hører når publikum har filmet på Snapchat og klippet spilles før det blir sendt. Når «Spindelsinn» blir presentert, blir lydnivået på publikum et par knepp høyere, og det er tydelig at dette er ei låt som har truffet en nerve i folk. Det samme skjedde da The 3rd And The Mortal-låta «Atupoema» kommer. Bandet Kari hadde sin debut med ligger mange trønderske hjerter nær, og låta fra 1994-albumet «Tears Laid In Earth» frembringer høflig jubel i salen. Etter en liten takketale og noen slengkyss takket Rueslåtten av med «Other People´s Stories», og det var ingen tvil om at trondheimspublikummet var fornøyd med kveldens første akt. (5/6)

Etter en do- og barpause, var det endelig klart for kveldens hovedrett; Anneke Van Giersbergen. Vi har ventet lenge nå, og endelig sto hun på scenen i trønderhovedstaden. Publikum hadde også våknet, og bar preg av at pausen hadde blitt tilbringt i baren. Plutselig hørte vi prating underveis, og lyden av flasker som veltet var veldig tydelig på tregulvet. Like fullt var det en blidspent Anneke som entret scenen. Alene med gitaren åpnet hun med ei julelåt; nærmere bestemt «2000 Miles» signert The Pretenders. «Love You Like I Love You», avslutningssporet fra hennes siste utgivelse «The Darkest Skies Are The Brightest» fra februar fulgte, og her lå det sterke bånd til Joni Mitchell i framføringen. «Lo And Behold» fra samme plate var en studie i vakker vokalframføring, der hennes fantastiske vibrato kom til sin rett i refrenget. Jeg tok meg selv i å sitte og smile over hvor vakkert denne dama synger.

I pausen mellom artistene møtte jeg fans som hadde fulgt Anneke siden 90-tallet, som hadde fått signert The Gathering-LPer, og disse ble nok ikke skuffet da «Saturnine» ble presentert. Før neste låt kunne vi la oss fortelle at Anneke skal på turné i Nederland med utelukkende Kate Bush-materiale. «Cloudbusting» overbeviste oss om at dette kan bli en suksess. Anneke har en lun tilstedeværelse på scenen, og trollbinder publikum med sine historier og anekdoter. Et høydepunkt var Ayreon-låta «Valley Of The Queens» fra rockeoperaen «Into The Electric Castle», der hun medvirket. «I Saw A Car» er en av låtene fra «The Darkest Skies Are The Brightest» som ligger litt på siden i både stil og tekst, men gjorde seg fint i settet. Hun tok seg også tid til å hedre Chris Cornell, i form av Audioslave-låta «Like A Stone».

Rueslåtten ble selvfølgelig invitert opp på scenen, men vi fikk ikke materiale fra The Sirens, men Pink Floyds «Wish You Were Here». Kanskje ei låt som er oppbrukt som covermateriale, men når to sirener synger, glemmer man det for en stakket stund. Anneke avsluttet alene, med «Weary», noe hun påsto at hun var etter forsinkede fly og tre hektiske dager i Norge. Det var umulig å legge merke til, for hun synger aldeles fantastisk, og strålte på scenen fra start til mål. Det var umulig å ikke kose seg denne kvelden, og vi ønsker både Kari Rueslåtten og Anneke Van Giersbergen tilbake når som helst! (5/6)

Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lars Rune Skaug

,