Amerikanernes eneste album skriver seg fra 1988; en langt på vei komplettert oppfølger ble aldri materialisert. Siden har Morbid Saint nytt semilegendarisk undergrunnsstatus.

Brian Hodgson huskes best for sitt virke i The Rutles, men faktum er at dennes Matchbox gjorde en kommersielt anstendig karriere fra 1979 til 1985.

Newcastle-baserte Neat Records hadde ubøyelig tro på Tygers Of Pan Tang tidlig i 80-årene. Brorparten av inntektene som Venom genererte ble investert i Robb Weir og kompani.

Egan stod bak låta «Stuck In The Middle With You», mest kjent fra Tarantino-filmen «Reservoir Dogs», men ellers er det vel begrenset hvilket inntrykk han har gjort på menigmanns hverdagstilværelse.

Fjorårets dobbeltalbum, ”Now We Have Light”, plasserte Sanguine Hum så smått på det progressive kartet, etter et par mediokre plateprosjekter.

Hollenderen ansvarlig for et av verdens beste og heftigste gitarriff – ørten ganger bedre enn ”Whole Lotta Love”, ”Smoke On The Water” og ”Paranoid” til sammen – leverte i 1977 sitt første soloalbum etter implosjonen av Focus.

Samme år som Savatage platedebuterte, endret San Francisco-kvartetten Paradox navn. Som Hexx, på bakgrunn av en tresporsdemo, ble Bay Area-bandet skjenket platekontrakt. Debutskiva ”No Escape” fulgte året etter, og avdekket unge amerikanere som satset på bredbeint heavy metal.

Opprinnelig sluppet i 1988, da bandet het Incubus. Nyinnspilt som Opprobrium i 1996 og nå som den originale innspillingen under det nye bandnavnet.

Trønderduoens debut er ikke eldre enn fire år, men når den nå allerede gjenutgis, kan det være flere enn meg som hører bandet for første gang. Og, det er på tide, for dette er da veldig fett.

Det kan synes som om Esoteric har fått kloa i hele Rundgrens ‘på sida’-katalog, for det er ikke lang tid siden de kom med både en annen Utopia-konsertskive fra samme år og en boks med hans samlede BBC-krumspring på 70-tallet.

Jenny Darrens rå, omstendelige stemmeprakt gjorde de fire soloplatene hennes attraktive for så vel rockere som diskotekfarere, og kun vanhell sto i veien for globalkommersielt gjennombrudd.

Irlands rabiate rockealibi av 1960-tallet er vel verdt å minnes med ujevne mellomrom. For den som bare kjenner vokalist Van Morrisons soloutgivelser må deler av Them-arven fortone seg lettere sjokkartet.

Oppfølgeren til stratosfærisk inntektsbringende ”Rumours” (1977) er etter sigende det første albumet som overskred studiobudsjettet på én million dollar.

Hadde denne engelske sekstetten kontinuert sitt mildt sagt fortrøstningsfulle arbeid, ville de i dag trolig nevnes i samme åndedrag som Strawbs, Mellow Candle, Comus, Jade og Spirogyra.

Jeg skal ærlig innrømme meg å aldri ha hørt om disse britene før akkurat nå, men de rakk å gi ut disse tre skivene omtrentlig rundt der søttitallet bytta navn, etter at de hadde blitt tatt under vingen av selveste Pete Townsend.

Mercury De langhårete slampene fra bondeknølens breddegrader plasserte seg beskjedent på kartet med 1969-debuten. Oppfølgeren, som nyter 45-årsjubileum, ble utstedt påfølgende år, og markerte en sublimering av initierte stiluttrykk. Mens det selvtitulerte førsteforsøket huser rimelig éndimensjonal, men fyrig og mørkladen bluesrock, pennet av Gregg Allmann under ledelse av storebror Duane, åpnet ”Idlewild South” for kompositoriske more »

Walisernes plass i historiebøkene hviler urettmessig på det Graham Bond-komponerte tittelkuttet fra 1969-debuten, men man skal huske at bandets trommeslager het John Weathers.

Går man et par Norway Rock-utgaver tilbake i tid omtales nyutgivelsene av Skys fire første studioalbum; kort tid etter forelå sågar konsertplata ”Sky Five Live” i restaurert støpning.

Rimelig synkront med at bandet innevarsler pensjonstilværelsen, oppgraderes og ompakkes tre klassiske album. Et trippelt karrieresynopsis lyder navnet ”Accept No Substitue!”

Denne skiva husker jeg skuffet meg da den kom i 1995. Når jeg hører på den nå skjønner jeg ikke helt hvorfor. Greit nok, det er et par anonyme låter i motsetning til de jevnt gode forgjengerne, men jaggu er det da for det meste gode låter her også.

Hvilket perspektiv man enn velger å underlegge seg går det ikke å benekte at ”Too Old To Rock’n Roll…”, Jethro Tulls niende, ordinære studioalbum, innesto den første skuffelsen i britenes diskografi.

Kun Metallica av thrashmetallens “fire store” leverte ikke plate i 1985. For Mehadeth, Slayer og ikke minst Anthrax skulle året gi ytterligere luft under vingespennet.

Vi får tro dem når de melder at 20-årsmarkeringsskiva forvoldte mye hodebry. Ikke bare utviser Spock’s Beard en av senere tids mest fullbefarne diskografier, sett fra progressivt rockehold.

Den auditive ledsageren til fjorårets glitrende dokumentarfilm spleiser kassettspilleropptak som aldri var ment å nå offentlighetens lys. Skiva gjør verken Cobain eller Nirvana noen tjenester; ikke fansen heller, for den saks skyld.

Jeg skal nok innrømme at symforocken til kanadenserne i Saga aldri har nådd meg heeelt under hjertesnippen, men på sitt beste er de såvisst lytteverdige, og vel så det.

Et sted må man begynne, og i 2008 slapp Boston-thrasherne Revocation sitt debutalbum i tusen eksemplarer. Dette er thrash metal av den nyere sorten.

Det skulle vel bare mangle om vi ikke fikk et gjenforent Sacrilege, også. Grunnet signingen til «Under One Flag», har vel bandets skiver havnet i mang en samling.

I etterdønningene av 90-åras britpop kunne man lokalisere Starsailor; et kasus det ikke helt går å pisse opp etter ryggen, men som man allikevel er ufattelig glad, basert på de øyeblikk bandet lykkes.

Neil Youngs arkivutgivelser fortsetter å rase ned på oss og denne gangen får vi utdrag fra konsertene høvdingen spilte med storband på slutten av 80-tallet.

Da Mikael Åkerfeldt satte seg fore å komponere Opeths tyngste og mest intense skive, nektet dennes muse å samarbeide, skal vi tro sitatene som hefter ved dette kvadruppelformaterte luksusslippet, smidd i dvd-proporsjon.

Like før jul havnet et velfødd assortiment av The Beatles’ 27 nummer én-hits i globale platestativer, nyutstedt som ”1” eller ”1+”, alt etter konsumentenes fordringer.

Thrashmetall av det bitende, sortsmussete slaget er hva norske Harm personifiserer. Debutplata ”Devil” utkom i 2006, og er nylig mastret på nytt, gitt fersk formdrapering og ekspandert med bonusdisk.

Relanseringer av Yes´ klassikere finner sted ved få års mellomrom og nå er jaggu «Fragile» her igjen. «Fragile» utkom første gang i 1971 og anses av mange som bandets ypperste arbeid.

Pantera fikk en brå slutt etter drapet på Darrell Abbott i ‘04, men noen synes det tydeligvis betimelig å gi ut en slags oppsummering akkurat nå, av en eller annen grunn.

Tredjeplata til den da 19-årige sangerinnen fra Canada utgjør en veritabel lydkulisse for midten av 90-tallet.

John Cale hoppet av fløyelsbanen høsten 1968, og den bisarre magien fra 1967-debuten sto aldri til å gjenskape eller prolongere.

Jack Bruce huskes med rette først og fremst for sitt virke som Cream-frontmann. Allikevel hadde han i årene som fulgte en imponerende karriere som absolutt ikke skal overses.

Året var 1994 og Englands ungdom higet etter sin generasjons nasjonale øyeblikkshelter. Supergrass stilte hardtslående popmusikk, ispedd sort humor og punkens attityde, til disposisjon.

Mens remaster-kulturen bare fortsetter er det viktig å passe på at gode band ikke faller mellom stolene. En nye best-of-kompilasjon fra Bad Company synes derfor å være betimelig.

På midten av 80-tallet forente Steve Hackett og Steve Howe krefter og dannet supergruppa GTR sammen med Max Bacon, Jonathan Mover og Phil Spalding. Dette resulterte i et selvtitulert album som imot alle odds solgte meget godt.

Doktor Mac Rebennack skapte en viss furore på slutten av 60-tallet, som piano-oppvigler og psykedelisk-funky soul- og bluesrocker; så meget, faktisk, at det i perioden 1968 til 1974 ble lansert hele 22 singelspor fra artisten.

I Birminghams gater herjet en kjernetrio av Tea & Symphony, med alternerende hoffmusikanter, fra utgangen av 60-tallet til cirka 1972.

TWW er i grunnen bandet som aldri ble, men de var likevel en viktig brikke i hva som senere skulle komme i britisk musikkhistorie.