Anathema + Alcest @ Rockefeller, Oslo

Søndag 5. november 2017

Alcest

Se for deg at et orkestralt og lengselsfullt Sigur Rós møter Opeth, og dernest at det hele foregår på fransk. ALCEST er en deilig melankolsk blanding av shoegaze, symfonisk og progressiv metall som sannsynligvis vil treffe den som vet å sette pris på band som Katatonia, Riverside og Anathema. Alcest varmet til og med opp for sistnevnte i går, så hele kvelden var som en liten progressiv gavepakke.

Alcest startet som et black metal-prosjekt, men bandet har holdt på i sin nåværende, noe mykere manifestasjon siden 2009. Bandet har beholdt et knippe elementer fra black metal-tiden, som growl-vokalen som innslagsvis fortsatt er med, et stort lydbilde med symfoniske elementer, og ikke minst sveisen. Disse gutta er minst like behårede som de er begavede.

Gårsdagens konsert ga oss en fin blanding av deilige gamle klassikere som den ti minutter lange «Délivrance» (ikke til forveksling med Opeths 13 minutter lange «Deliverance», selv om begge låtene er små epos), og låter fra den fortreffelige skiva «Kodama» fra 2016. «Kodama» er en smule tyngre enn Alcests tidligere arbeid, og inspirert av selveste Prinsesse Mononoke fra studio Ghibli.

Dette er introvert og nyansert progressiv metall som vil treffe den som ikke har noe imot en viss repetisjon i musikken, for Alcest ér repetitive, som også i høyeste grad er åpenbart på konsertene deres. Gruppa bruker repetisjon med små justeringer som et virkemiddel for å bygge låtene sine opp til flerfoldige minutter lange crescendoer, på samme måte som Pink Floyd, Devin Townsend Band eller Philip Glass ville strukturert musikken sin. Så er det også slik at de mest kontrastrike låtene fungerer best, og særlig på konsert. Et par av de mer uniforme låtene kan enkelt gå i glemmeboka fordi nyansene blir for små. Like fullt er det en opplevelse å se dem live – de er rivende dyktige musikere som utstråler en utsøkt fransk følsomhet. Men – vokalisten bør kanskje øve litt på pratinga mellom settene. 5/6

Anathema

Da var det dags igjen – ANATHEMA var atter tilbake i deres andre hjemland i går kveld. Det var god stemning på scenen og bandet improviserte en god del mer enn de pleier. Dette har sannsynligvis sammenheng med at John Douglas, trofast trommis og keyboardist, måtte hoppe av turneen underveis denne gangen. Til min store glede førte dette til at de spilte seg helt tilbake til før tusenårsskiftet. De spilte «Deep» og «Closer» fra «Judgement/A Natural Disaster», og «Breaking Down The Barriers» fra «A Fine Day to Exit». Ellers var det mye fra de nyere skivene, og bandet lager som alltid god stemning, men publikum, inkludert undertegnede, var desidert mest begeistret over de gamle favorittene.

Bandet leverte ellers på trofast måte med en lett og ledig tone på scenen. Før de begynte å spille «Deep» vitset de underveis om at de har solid metall-kred siden de tross alt var på turné med Emperor før mange i publikum engang visste hva metall var. Dessverre fikk jeg ikke med meg encores denne gangen, men jeg hører rykter om at det var hele fem encore-låter, inkludert gamle perler fra så langt tilbake som «Alternative 4». Det er veldig typisk Anathema å bjuda på når de først spiller i Oslo. Vincent Cavanagh hadde noe rusk i vokalen i starten, men det kom seg etterhvert – om det var oppstartsvansker eller en PA som ikke var helt fininnstilt vites ikke. Startvansker eller ei, hvis du er av typen som liker melodisk, progressiv melankoli, så bør du kjenne din besøkelsestid neste gang de besøker Oslo. 4/6

P.S. Anathema er et av disse bandene som er et kjært barn med mange navn – eller iallefall mange uttalelser. Jeg har aldri sett Anathema live i Norge uten å høre diskusjonen om hvordan bandnavnet uttales, og for å komme med fasit her: Ordet anathema er et engelsk begrep for en person som er utstøtt eller sett på med avsky. Ved uttale faller trykket på den andre a-en i ordet. Enkelte uttaler Anathema som om de snakker om et “anna tema”, det er altså ikke riktig.

Karoline Hagane

Foto: Geir Kihle Hanssen