Torsdag 12. januar 2023
Uten å ha noe som helst anelse om hva som ventet denne kvelden var forventningene allikevel store, det var tross alt ingen hvem som helst som skulle underholde oss – hvordan enn han valgte å underholde. Bevisst valgte jeg ikke å sjekke ut det på forhånd da jeg ikke ville vite hva man gikk til.
Derfor var jeg totalt uforberedt på at det var så tett opp til standup som det er mulig å komme, og i tillegg at mannen nesten er like morsom som han er flink til å synge. Jeg tenkte mye Monty Python underveis – og hvis man blander det med historien rundt oppveksten til Dickinson og hvordan han ble med i Iron Maiden kan det nesten ikke gå feil. Vi fikk servert historier fra Samson inkludert en utstoppa gås gaffateipet til taket på bandbilen, et management som stakk av med det meste av bandets eiendeler etter de valgte å sparke dem (man kan gjøre ting på den rette måten, eller på den måten Samson gjorde det kunne han informere om).
Latteren satt løst showet igjennom, spesielt starten av hans musikalske karriere som bongospiller til en radbrekking av «Let It Be» var fullstendig killer. Det var også tid til litt politikk – dog uten pekefinger eller sidevalg; men mer en konstatering at «politikk er rock n’roll for stygge folk».
Mannen kan så definitivt snakke for seg, og beviste også at han mestrer uforutsette ting på strak arm etter en hel del tekniske feil med skjermen bak. Dette toppet seg under pausen midtveis da «The Writings On The Wall» som skulle være pauseunderholdningen stoppet etter et par minutter. Da kjente jeg på en viss flauhet, for dette bør være en smal sak å få til i 2023.
Skulle jeg nevnt noe negativt kunne han gjerne ha bygget opp starten i Maiden noe mer dramaturgisk, da dette mer eller mindre ble nevnt i en bisetning – men allikevel sto nå jubelen ikke overraskende i taket da det første bildet av Dickinson og Maiden ble vist på storskjermen bak. Men overgangen mellom Samson og Maiden gikk litt vel fort, synes jeg, og kunne hatt godt av litt oppbygning.
Kvelden ble rundet av med litt god gammel Q&A der de aller fleste spørsmålene dreide seg om en ny soloplate med påfølgende turné, der svaret var ja til stormende jubel og hvorvidt Maiden kom til å inkludere «Alexander The Great» på den neste turnéen der svaret var litt mer avventende.
Avslutningsvis fikk vi historien om der Nicko faktisk var den første piloten i Maiden, og Dickinsons parodi på nettopp McBrain kanskje var hele kveldens rosinen i pølsa – en real innertier. Avslutningen på denne historien kan vi la være usagt av respekt for showet og for å unngå unødvendig spoiling, men det var i et standup-show med respekt for seg selv en meget verdig og en hysterisk morsom punchline.
I etterkant sitter jeg med en følelse av at Dickinson ikke trenger å gjøre disse showene, men at han gjør det fordi han synes det er gøy og ikke minst fordi han er forbanna god til det. Tett opptil tre timers underholdning utelukkende basert på én manns fortellinger uten at det blir kjedelig et eneste sekund er imponerende – uavhengig om man er fan av bandet eller ikke. Selvfølgelig hjelper det å ha et forhold til Maiden fra før av, men jeg er ganske sikker på at man ville ha hatt det moro denne kvelden selv om man ikke hadde hørt en eneste sang i forkant. Det forklarer det meste av Bruce Dickinson sin unike dyktighet som underholder, og det igjen forklarer hans unike posisjon som en av de beste frontfigurer igjennom alle tider.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker