Ammunition + Da Vinci @ Vulkan Arena, Oslo

Fredag 11. mai 2018

Det var på ingen måte fullt på Vulkan Arena denne fredagskvelden, men det kan kanskje forklares med at både Ammunition og Da Vinci har spilt ganske ofte i Oslo i løpet av de siste par årene, samt at himmelspretten muligens har tømt byen for publikum. Her var det kanskje et par hundre stykker i lokalet, og antagelig sto halvparten av disse på særs ekstensive gjestelister.

Da Vinci kom sammen igjen i fjor etter et kvart århundres pause. Siden den gang har de spist bassistene sine, og i kveld fikk Odd Inge Rand sin debut i Spinal Tap-posisjonen – og han gjorde jobben sin solid. Ingen kunne tippe at dette var hans første konsert med bandet. Den nye frontmannen Erling Ellingsen er kanskje mye mer Toto-inspirert vokalt enn forgjengeren, men også han leverer bunnsolid. Og at bursdagsbarn og gitarist Gunnar Westlie er i kontakt med sin indre Neal Schon vet vi jo fra før – gud bedre som den mannen spiller når han er i dytten!

Låtene fra de 45 minuttene var hentet jevnt fra alle de tre skivene de har på CVen, med antydning til allsang på 80-tallshitene «Forever In My Heart», «Call Me A Liar» og sviska «Tarquinia». De fikk ikke stor hjelp av lysmannen, av backdroppet over slagverket var det kun mulig å skimte «…IN…», ikke «DA VINCI». Til tross for at de fleste i Ammunitions publikum kanskje er for ungt til å huske Da Vincis storhetstid, og en tidvis ullen lyd i lokalet som riktignok kom seg voldsomt etter hvert, så var dette en positiv overraskelse. 4/6

Så var det tid for Åge Sten og hans fem norske og svenske venner. Publikum skjønte fort at her var det noe som ikke stemte, for Ammunition fremsto som en helnorsk kvintett denne kvelden. Svenskene Erik Mårtensson på gitar og trommis Magnus Ulfstedt glimret med sitt fravær. Sistnevnte er i pappaperm og ble sømløst erstattet av Ole Tom Torjussen, som har spilt med Åge i årevis, bl.a i Queen-showet. Men at Mårtensson lå syk hjemme var et fatalt skudd for baugen. En ting var at koringene og andrestemmene låt vesentlig tynnere denne gang, når kun keyboardist Lasse Finbråten (Circus Maximus) og bassist Victor Borge (ex-TNT) måtte ta støyten, men at Åge selv skulle fikse gitaren var ikke optimalt, for å si det pent. Det gikk også ut over Åges normalt knallsterke vokal når han måtte prøve å fokusere på to oppgaver samtidig.

De kom seg igjennom en snau halvannen time med låter fra begge skivene ispedt en cover av Queens «Innuendo» og den avsluttende Wig Wam-hiten «In My Dreams», men det var vesentlig bedre plass i lokalet halvveis ut i konserten enn i begynnelsen. Ammunition har generelt blitt bedre og bedre for hver av de fem gangene undertegnede tidligere har sett dem live i løpet av de siste tre år, men denne gangen var det knappest mer enn en under middelmådig dag på jobben, og jeg nekter å tro at de selv syntes dette gikk dritbra. De skal ha for innsatsen, men savnet av Erik Mårtenssons nærvær ble altoverskyggende, på enkelte låter raknet det totalt i partier. 3/6

Geir Amundsen

Foto: Synne Nilsson