Alter Bridge + Halestorm + Mammoth WVH @ Sentrum Scene, Oslo

Lørdag 5. november 2022

Det ble nærmest en liten rockefestival på Sentrum Scene denne lørdagskvelden, med tre forholdsvis store amerikanske band av den yngre garde som har platedebutert i dette millennium. Konserten hadde vært utsolgt i månedsvis, og det var allerede lang kø på Arbeidersamfunnets Plass da dørene åpnet på rekordtidlige 18:00.

Første band ut denne kvelden var Mammoth WVH, og som de fleste har fått med seg er det bandet til Wolfgang Van Halen, Eddies sønn. Dette var i utgangspunktet hans soloprosjekt som han påbegynte mens han fortsatt var bassist i bandet til pappa, og på debutskiva som kom i fjor, spiller Wolfie samtlige instrumenter og synger. Men det ville forståelig nok blitt vanskelig på konserter, og dagens band ble satt sammen av den grunn. At Mammoth WVH har havnet på en Europaturné sammen med nettopp Alter Bridge er ingen tilfeldighet. Wolfgang har vært bassist i bandet Tremonti, som er AB-gitarist Mark Tremontis sideprosjekt, mens andregitarist Frank Sidoris har stått på denne scenen flere ganger sammen med Slash og hans band, hvor vokalisten er en viss Myles Kennedy.

Når bandet går på, fem minutter før oppsatt tid, er lyden skremmende dårlig – ullen og dempet, noe som spesielt går ut over de TRE gitarene på scenen. Det kommer seg litt etterhvert, men legger generelt en demper på bandets fjerde konsert noensinne utenfor hjemlandet. Men det er ikke til å komme unna at Wolfgang Van Halen er en sjukt talentfull fyr som kunne inntatt enhver rolle i nær sagt hvilket som helst band. Han spiller gitar som om han skulle vært… tja, sønn av Eddie Van Halen, og han synger rett og slett dritbra. Låtmaterialet er derimot ikke det mest spennende, mye av det er standard moderne amerikansk radiorock ikke veldig langt unna 3 Doors Down, Matchbox 20 eller Shinedown. Men bandet får bra respons i løpet av sine 40 minutter på scenen, og i løpet av de syv låtene nominerer vi hyllesten til Eddie, «Distance» og den lekne avslutningen «Don’t Back Down» som høydepunkter. En ny skive er visstnok allerede på trappene, og det skal absolutt bli spennende å se hvordan Wolfgang Van Halen skal klare å holde familienavnet i hevd i tiden fremover. Men han gjør absolutt ikke skam på det nå. (3,5/6 – GA)

Intervju med Wolfgang Van Halen her!

Etter en tyve minutters pause var det deretter tid for Halestorm, et band som er utmerket i stand til å selge ut Sentrum Scene på egen hånd, uten å måtte begrense seg til et 50-minutters sett som gjester for Alter Bridge. Bandet skulle ha vært her i februar, men kansellerte. Og det var veldig tydelig at Lzzy Hale og hennes tre musketerer var spillesugne, for de sprintet ut fra startblokkene med åpningslåta og tittelsporet fra den nye skiva «Back From the Dead», og holdt gassen inne hele veien. Her var det fullt trøkk med rockere hele veien, uten noen av deres ballader eller mer poppa låter. Andrelåta «Love Bites (And So Do I)» satt som en kule, og lyden var radikalt forbedret fra Mammoth WVH. Og denne Lzzy Hale altså – hun er bare et fenomen. Hun har publikum fullstendig rundt lillefingeren fra første sekund, både menn og kvinner i salen har stjerner i øynene når de ser på henne, og viktigst av alt – hun synger fantastisk bra.

Bandet rundt henne er også solid, noe som egentlig bare skulle mangle når de har spilt sammen siden de var tenåringer, men det er virkelig ikke noe behov for en fem minutters trommesolo fra lillebror Arejay Hale. Trommesolo kan til nød forsvares når du har en fantastisk virtuos bak slagverket (noe Arejay ikke er) eller en vokalist som desperat trenger en pust i bakken bak scenen (noe Lzzy ikke gjør), men når de bare har femti minutter disponibelt, virker det som sløseri å bruke fem av disse på en trommesolo fremfor å spille en låt til. Når det er sagt, så var Arejays solo med enorme trommestikker forsåvidt underholdende nok, og han fikk kjemperespons fra publikum, så da fortsetter han nok med soloer også i tiden fremover.

Setlista var begrenset til ni låter, hvorav fem av disse fra «Back From The Dead» – og de spilte «Brightside» for første gang i Europa i Oslo. Av de eldre låtene fikk de bra respons på «I Get Off» fra debuten, «I Am The Fire» fikk virkelig liv i publikum, og «I Miss The Misery» i utvidet versjon står igjen som hele kveldens høydepunkt.

Halestorm leverte så til de grader at det var rett og slett ergerlig å se dem gå av scenen etter bare ni låter – dette burde i en ideell verden ha vart dobbelt så lenge. (5/6 – GA)

Intervju med Lzzy Hale her!

Så sto Alter Bridge på scenen igjen på Sentrum scene i Oslo, forrige gang var i 2019, og det ble en kveld over forventningene for Alter Bridge-publikummet. Det Florida-baserte bandet har akkurat gitt ut ny plate, og er nå på sin «Pawns & Kings» Europa-turné med nye sanger og gamle hits som publikum kjente godt igjen, ut fra allsangen å bedømme. For de som har fulgt litt med på Europaturnéen, så har de sett en kul elektronisk backdrop på scenen med tegnefilmer og effekter. Denne fikk de nok ikke plass til på Sentrum Scene og hadde derfor en tradisjonell backdrop med vanlig trykt bandnavn og logo fra den siste plata. Litt skuffende i starten, men var fort glemt da Alter Bridge leverte helt på det ypperste fra første tone.

Alter Bridge er et band som har utviklet seg over tid og leverer i dag et voldsomt lydbilde som du får «øs pøs» over deg under konserten. De to siste platene har bestått av mer rocka låter og ikke slik det var før med noen rolige sanger innimellom som kona kunne synge til på kjøkkenet. Nå er sangene mer intense. Bandet består av musikere med bakgrunn i bandet Creed, og ble startet da de brøt med vokalisten Scott Stapp og fikk inn Myles Kennedy som vokalist, og Alter Bridge så dagens lys. Bandet har to frontfigurer i nevnte Myles og gitarist Mark Tremonti. Begge har sine soloprosjekter og har gitt ut soloskiver og vært på turné med disse. Myles er også vokalist i bandet Slash featuring Myles Kennedy and The Conspirators. Så vi hadde ikke med noen ferskinger å gjøre denne kvelden.

Alter Bridge åpnet med «Silver Tongue» som de har gjort på alle konserter på denne turnéen. En knall låt der du får det nevnte lydbilde over deg som en monsterbølge. Veldig bra åpning og publikum var påtent. Oppfølgingen med gode gamle «Addicted to Pain» var ikke noe dårligere, men så kom overraskelsen «Before Tomorrow Comes», som ikke har vært spilt på turnéen tidligere, og her var vi da inne i en låt publikum kjente og ble sunget høylytt til. Videre utover leverte de en blanding av nytt og gammelt materiale, som publikumsfavorittene «Broken Wings» og «Blackbird» og det tok helt av på Sentrum Scene. Også en akustisk versjon av «In Loving Memory», som Mark Tremonti skrev til sin avdøde mor, beveget publikum over i det melankolske.

De som ikke har sett Alter Bridge tidligere ble nok litt overrasket da Tremonti overtok vokaljobben på «Waterloo Rising», og viste seg som en meget habil vokalist. For de som har hørt soloplatene hans og sett han med bandet sitt Tremonti, var nok ikke dette en overraskelse, men en mektig opplevelse, for han leverte.

En mektig konsertopplevelse for et fullsatt Sentrum Scene, med låtvalg og en gjennomføring i høyoktanklasse, og med en vokalist med et høyt og lavt register på stemmen som vi ikke har maken til i rock og metal. De nye låtene «Silver Tongue», «This is War», «Sin After Sin» og «Pawns & Kings» fylte setlista helt perfekt og var herlige nye opplevelser live. Når de da til slutt kommer på scenen igjen og gjør «Slip to the Void» og «Open Your Eyes», ser man ikke annet enn glis og fornøyde mennesker når man rusler ut i nattemørket fra Sentrum Scene denne novemberlørdagen. (5/6 – Ingo)

(Intervju med Myles Kennedy i nyeste nummer av NRM – kjøp det her!)

Tekst: Ingo & Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker