Vulkanen Mount Rainier ligger 87 kilometer sørøst for Seattle, og gir indirekte navn til Alice In Chains sjette studioalbum – det tredje med William DuVall som sanger. I likhet med nevnte vulkan, hvis siste utbrudd avstedkom i 1894, finnes ingen grunn til å avskrive grungerockens ypperste. Bandet utviser fornyet giv og kompositorisk tilskynding, og ”Rainier Fog” vil vanskelig skuffe fans av gigantiske ”The Devil Put Dinosaurs Here”.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Pamela Littky
Livefoto: Anne-Marie Forker
Betimelig nok forløper vår passiar med gitarist og nestor Jerry Cantrell på en av sommer-Norges få gustne regnværsdager:
– ”Rainier Fog” skriver seg fra en tekstlinje, og er direkte myntet på Seattle. Frasen gir en god platetittel, fordi materialet denne gang ble innspilt på hjemmebane. Mountain Rainier er en kronisk snødekt vulkan som dominerer landskapet og hele stemningen i byen.
– Åpningskuttet ”The One You Know” gir ikke ved dørene. Hvilke heftige gitardissonanser i en dikotomi av styggedom og skjønnhet…
– Alle ønsket ”The One You Know” først i plateutlegget. Den løper deg rett i strupen, og er svært energisk. Samtidig forteller den noe om hva lytteren kan vente seg, og at bandet på ingen måte har stilnet. Jeg setter sammen et utvalg demoer innen vi booker studiotid, og dette er et arbeid jeg tar dypt alvorlig. Vi kaller ikke sammen til musikalsk møte med mindre jeg er viss på å presentere bandet sterke idéer. Da vi nedfelte kompet til ”The One You Know”, basert på riff jeg har hatt i skuffen ganske lenge, eksisterte ingen tanker omkring sanglinjer. Det vokale ble pennet i etterkant, av meg og William, og vi endte med ei forbasket tøff låt, om jeg selv får si det. At jeg er blitt bandets hovedsakelige låtskriver betrakter jeg som ren flaks. Mellom platene samler jeg riff og rudimentære fliker, med målsetning om å tilfredsstille meg selv som lytter, men samtidig resten av bandet og fansen. Dersom mine kumpaner vender tommelen opp for en demo, indikerer det at jeg er på riktig kurs. Filtreringsprosessen byr på uforutsette tildragelser; jeg er ingen trommeslager eller bassist, så Sean Kinney og Mike Inez gis betydelig boltreplass. Alle fire fargelegger det samlete uttrykket, basert på individuell ekspertise. Uansett hvem som bringer hva til øvingslokalet, eleveres det musikalske når samtlige har satt sine respektive fingeravtrykk på materialet.
– Du gjør substansielle gitarsoloer. Er disse komponert, improvisert eller litt av begge deler?
– Jeg improviserer inntil jeg finner noe som klinger godt. Deretter støpes soloene i fast form. Gitarlinjene blir en forlengelse av vokalmelodiene; de skal tjene musikkstykket.
– Gjennomlevde du stadier der du ønsket å bli en gitarshredder?
– Du tenker på slike som Eddie Van Halen og Yngwie Malmsteen? Jeg klarer meg fint uten, takk. Ha ha ha… De gutta kjører et eget løp. Jeg har funnet min egen nisje, basert på valg man gjør underveis, bevisst eller ikke. For meg handler det ikke om teknisk overlegenhet eller virtuositet, men om låtenes innhold. Jeg blir imidlertid svimmel når jeg lytter til såkalte shreddere, fordi jeg vet hvor mye tid og energi som investeres innen man ankommer sådant teknisk nivå. I løpet av tenårene må jeg ha forstått at jeg aldri kom til å bli én av dem som terpet døgnet rundt i etterstrebelse av teknisk fullkommenhet.
– Alice In Chains vedblir å forsyne verden med mørk, melodisk og harmonisk interessant tungrock. Får dere fremdeles spørsmål om grungebevegelsen?
– Jeg gjorde det akkurat nå, ha ha ha. Jo da, det mangler ikke på spørsmål om grungen, uten at så føles relevant utover et rent historisk-kulturelt perspektiv. Vi utstedte ”Facelift” lenge før noen tok ordet grunge i sin munn. Bandets suksess, kunstnerisk og kommersielt, har tilfalt oss på egne premisser. Vi var aldri del av Sub Pop-familien, selv om vi pleide vennskap med dem. Seattle er en liten by, hvor alle kjente og respekterte hverandre. Det hersket en ærekodeks blant Seattle-grupperingene tidlig på 1990-tallet, som tilsa at man ikke skulle plagiere sine kompiser. Følgelig feiret man jakten på musikalsk individualitet. Grunge gir en fengende benevnelse, men er stilistisk ubrukelig og unyansert. Nirvana ligner ikke på Soundgarden, Soundgarden ligner ikke på Alice In Chains, som heller ikke ligner på Mudhoney, Screaming Trees, Mother Love Bone eller Pearl Jam. Grunge danner en lettkjøpt klassifisering av en lydisk-kulturell bevegelse, intet mer.
– En annen av ”Rainier Fog”s kompromissløse forekomster heter ”So Far Under”, med et bisart og ugjestmildt refreng.
– Det er morsomt at du nevner just denne, fordi den ble skrevet av William, og holder et ekstremt strengbøyd riff. Jeg og Layne Staley utviklet tidlig en hang til krumme gitarfigurer, eksemplifisert ved ”Hate To Feel” og ”Angry Chair”, skrevet av Layne. Til ”Rainier Fog” kom jeg ikke opp med et eneste bøyd riff – ansvaret herom tok nykomlingen, som herved innvilges medlemskap i det bøyde riffs klubb.
– Albumets storslåtte avslutningshymne, ”All I Am”, markerer noe nytt i Alice In Chains annaler.
– Ikke at de ligner hverandre, men ”All I Am” minner meg om ”Love, Hate, Love” fra ”Facelift”-skiva. Begge opererer i etterdønninger av Led Zeppelins grandiositet, med masse dynamikk og følelsesladd dramaturgi. Vi trengte en god tekst til denne, og endte med å dikte en protagonist som stiller spørsmål ved eget trosgrunnlag og de valg han har fattet i livet. Samtlige bandmedlemmer mente at ”All I Am” måtte avrunde skiva. Låta føles betydningsfull. Det kommer neppe som et sjokk at jeg er svært stolt av ”Rainier Fog” – låtene, effektueringen, skivas følelsesregister og den tekniske jobben nedfelt i miks og mastring er førsteklasses håndverk.
– Du liker å leke med odde taktarter, uten at så oppleves forsert.
– Trikset er å snike inn uortodoks metrikk, som fungerer publikumsinkluderende. Min hang til snåle rytmebrekk er ikke intendert, men beror snarere på en DNA-feil. Og det er gøy! Jeg er ikke skolert nok til å bygge digre kryssrytmiske konstruksjoner, men stoler på instinktet og hva som føles riktig i kontekst. Dynamiske omkalfatringer, det være seg i takt, tempo eller tonalitet, gjør musikken mer frodig, og er noe vi, som låtskrivere, har jaktet siden bandet ble unnfanget.
– Dere anlegger i alle fall en sjeldsynt musikkharmonisk dialektikk, og jeg frister å spørre: Hvor mye arbeid nedlegges i sangharmoniene?
– Ekstremt mye, og prosessen er den samme som når vi utmeisler et stykkes grunntrekk. Vi prøver oss frem inntil vi lykkes. Tekst, vokalmelodi og harmoniseringene er vanligvis det siste som forarbeides. Personlig sliter jeg mest med det tekstlige. Harmonisering lå i blodet til Layne og meg, og vi utviklet snart en effektiv metodikk herom. Jo mer vi arbeidet med musikk, jo tydeligere ble det at Alice In Chains var ment å romme to vokalister. Jeg kjente til Williams harmoniske kapasiteter innen vi gjenetablerte bandet. Når vi omsider sitter på en god låt, med ditto tekst, melodi og harmonier, må det fattes en avgjørelse kontra hvem av oss som skal synge hva. Helt siden jeg oppdaget The Beatles har jeg favorisert band med flere vokalister. Vi er åpenbart ulike individer, William og jeg, med et eget formspråk og en felles harmonisk forståelse som gjør at vi ofte fremstår som ett og samme beist. At vi ligner hverandre i sonoritet betrakter jeg som en styrke. Vi har videreutviklet noe eget, som i sin tid ble initiert av Layne og meg.
– Dere er ikke snauere enn at dere kjører et rent a capella-intermesso i låta ”Maybe”…
– Derigjennom røpes vår skyld til The Eagles.
– Skriver du uavlatelig, eller blir det intenst periodisk?
– Jeg komponerer musikk som en real vanedranker. Når jeg først er på, kan jeg bruke all min tid på skriving, mens det innimellom forløper lengre faser uten kreativt virke. I stedet samler jeg opp idéer, det være seg klønete nynning eller spe gitarriff. Så lenge man har opptaksmuligheter per mobiltelefon, og hjemmestudio, går det bra, for idéer oppstår 3-4 ganger daglig. Det er alltid morsomt å lytte gjennom bolker med skisser. Ofte klør jeg meg i hodet og tenker: ”Og denne skiten fant jeg verdifull nok til å dokumentere?”
– To av Alice In Chains’ originalmedlemmer vandrer ikke lengre blant oss. Utover det, hva er den største forskjellen mellom dagens konstellasjon og den yngre utgaven som red på høye, kommersielle 90-tallsbølger?
– Som du sier, ting føles nødvendigvis annerledes fordi Layne Staley og Mike Starr er døde, men bandets ånd bevares. Vi gjør dette av rene beveggrunner. Samtidig som vi ønsker å føre gode liv, kommer musikken i første rekke. Alice In Chains danner et brorskap, som yter uforbeholden, intern støtte. Hadde jeg ikke vært medlem, ville jeg kjøpt platene og oppsøkt konserter med bandet, og det er et godt grunnlag for noenhver å utøve musikk på. Personellet er endret – Mike Inez ble ny bassist i 1993, og William DuVall har frontet bandet siden 2005 – men filosofien henger ved.
– En Alice In Chains-konsert uten ”Them Bones”, som tikker inn under tre minutter, vil trolig aldri føles komplett.
– Riffet er helt sykt, mann. Som du sier, ”Them Bones” er underlig knapp; den har punklengde. Jeg skrev teksten, mens Layne kom opp med vokalakrobatikken. Skrikene han legger i topp gir glasuren på kaka. Ingen sang som Layne Staley, og til denne dag kan jeg ikke fatte og begripe at jeg havnet i samme band som fyren. James Hetfield fra Metallica pleide å dundre ”Them Bones” før han gikk på scenen. Det gjorde meg stolt.
– Jeg holder ”Dirt” for å være grungerockens absolutte ener.
– Det er i alle fall en intens plate. Jeg vedkjenner meg samtlige Alice In Chains-album, og kan ikke se at vi har mistet synet av ballen én eneste gang. Samtidig føles det som ”Dirt” gestalter en ekstra dimensjon. Vi ble vår egen entitet med 1992-skiva. ”Facelift” var en solid debut, fra et band på søken, mens ”Dirt” er maksimalt fokusert.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2018