Alice Cooper @ Sentrum Scene, Oslo

Onsdag 01.juli 2015

Å se en legende som Alice Cooper på en såpass liten scene som Sentrum er jaggu ikke hverdagskost. Like oppsiktsvekkende at det ble ikke utsolgt før dagen før – men dette skyldes vel like mye at det var en hverdag i fellesferien. Det var ekstra stas å kunne entre lokalet 1900 for å overvære et show som startet presis 2000 – for hvorfor i all verden skal man drøye til 2130, spesielt på en hverdag? Alice Cooper og hans kvintett har turnert med dette showet lenge nå, og har blitt både særs samspilte og en smule på autopilot – men det spiller liten rolle. Vi er alle her for hovedmannen og hans veritable arsenal av klassiske låter med et visuelt show av ypperste klasse.

Første del av konserten var et purt rock’n’roll show uten større visuelle effekter, med unntak av gnistregn under åpningslåta «Hello Hooray», som dessverre ble kuttet altfor tidlig for å gli over i «House Of Fire», «No More Mr Nice Guy» og «Under My Wheels». Under disse låtene var også lyden helt krise. Vokalen druknet, trommene var søplete og de tre gitarene overraskende tamme, men det kom seg litt etter hvert. Strengetafserne har også klart å pådra seg Ronni Le Tekrøs magiske koringsferdigheter, og leverer perfekte trestemte harmonier selv om bare en av dem er i nærheten av mikrofonen. Man får hetetokter av å se bassist Chuck Garric i jakke med pels – mannen har nå spilt med Cooper i 13 år sammenhengende, lenger enn noen annen musiker. På en god nr 2 er nok gitarist Ryan Roxie, mens den eminente nyervervelsen Nita Strauss er en poserende lekkerbisken. Sirkusdirektøren selv er i storslag, han synger av åpenbare grunner bedre nå enn han gjorde på 70-tallet, og er som alltid en særdeles karismatisk scenepersonlighet, selv om han knapt sier ett eneste ord til publikum.

Andre del av showet er Nightmare-segmentet, med scenen dekket av røyk, og her kommer de visuelle effektene, hvor Alice kjører mikrofonstativet gjennom en paparazzifotograf, forvandles til et fem meter høyt monster under «Feed My Frankenstein», legges i tvangstrøye under «Ballad Of Dwight Fry» og giljotineres under en instrumental «Killer»/»I Love The Dead». Men som alltid vekkes han til live og hopper ut fra båra til tredje del av showet, som dedikeres til alle hans avdøde fordrukne venner. Og her faller konserten kraftig i kvalitet, når Alice Cooper plutselig blir vokalisten i et middelmådig pub-band som lirer av seg knapt adekvate coverversjoner av låter av The Doors, The Beatles, Jimi Hendrix og The Who. Dette kunne i beste fall blitt «interessant», men når det nærmest er standard plankeversjoner av godt utbrukte låter med fullt øs uten dynamikk eller tanke bak, så blir det bare en massiv nedtur etter den heidundrende foregående timen. (Og dette fjerner ett poeng på konsertkarakteren.)

Det tar seg heldigvis opp igjen på tampen med avsluttende «I’m Eighteen» og selvsagt «Poison», før ekstranummeret «School’s Out» inkorporerer deler av «Another Brick In The Wall 2» mens digre ballonger kastes ut i salen, pyro fyres av, kuler og krutt, enorme mengder med konfetti, såpebobler og glitter hagler over publikum og rengjøringspersonalet på Sentrum river seg fortvilt i håret. Så totalt en aldeles strålende aften med unntak av coversegmentet – mannen er og blir en legende som svært sjelden skuffer på scenen. 4,5/6 

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Freddy Ludvig Larsen