Alice Cooper | Paranormal

Ear Music

Alder er intet hinder når Vincent Furniers artistiske alter-ego stadig evner å forynge seg. Etter årtusenskiftet har tungrockens Kaptein Krok gjort flere gode skiver – og et par kalkuner. Lite kunne imidlertid forberede oss på ”Welcome 2 My Nightmare”, som utkom i 2011. Ikke bare er dette Coopers ypperste, mest musikksubstansielle katalogforekomst siden underkjente ”Dada”; opuset kastet stiliserte stakitter på bålet, og så herrene Furnier og Ezrin gjenopplive Alice Coopers savnete rockekabaretlineament, dog lastet med moderne, driftige overraskelser.

Jeg forventet ingen bred palettøsing eller symfoniteatralsk legering i år, snarere en retur til veteranens garasjerockdager. ”Paranormal”, amerikanerens 27. studioplate, treffer, gledelig nok, midt i mellom. Dens hovedprogram bokstøttes av melodisterke og dynamiskdramaturgiske ”Paranormal”, repertoarets spenstige spøkelseshymne, og ”The Sound Of A”, som utvilsomt meisler gliset i fleisen på alle som elsker den musikkinvestigerende, ettertenksomme delen av partnerskapet Furnier/Ezrin.

Finalesporet, komponert med Dennis Dunaway, rommer mørket fra ”Dada”, i kombinasjon med nerven fra 70-åras Pink Floyd, og er en nytelsesbravade, trass i sitt simplifiserte utlegg. Resten av sortimentet etterlever Coopers status som hardrockbestefar, men endog i det konvensjonelle sedimentet påmønstrer enkeltlåter av høy standard; ikke minst smelter jeg av uheldig titulerte ”Fireball”, hvis soniske valenser, melodikk og akkordkantring – samt 70-tallsenergien – øver forheksende effekt. Singelen ”Paranoiac Personality” har en ”Go To Hell”-greie gående, mens blues- og glamrockinjiserte ”Fallen In Love” og ”Dynamite Road” innfrir på bakgrunn av gnistrende produksjon og Coopers nåværende musikerlag, som gjør en formidabel studioinnsats. Den uinspirerte selvpastisjen ”Private Public Breakdown”, og for så vidt Hendrix-influerte ”Dead Flies”, markerer albumets eneste middelstendige punkter. Snertne ”Holy Water”, rustet med blåsere og sjaskete flosshatt, samt det pulserende rock’n roll-nummeret ”Rats”, feirer et levne i populærmusikkens tjeneste som frir til fansen.

Ethvert Alice Cooper-hjerte beruses over nåtidige kollaborasjoner mellom Furnier og dennes gjenlevende kolleger Michael Bruce, Dennis Dunaway og Neal Smith; dessverre holder verken tyggegumminummeret ”Genuine American Girl” eller Detroitdestillatet ”You And All Of Your Friends” til mer enn rettmessige bonusforevisninger, men vi liker at ringrevene opprettholder musikalsk vennskap og interaksjon. ”Paranormal”, derimot – altså hovedalbumet – stiller blant nyere tids sterkeste Alice Cooper-plater, kun slått av forgjengeren. Mesterprodusent Bob Ezrin kan koste på seg ekstra gullbeslag i toalettsisternen når 2017 opprinner…

4,5/6 | Geir Larzen

Utgivelsesdato: 28.07.2017