Alice Cooper @ Oslo Spektrum

Tirsdag 07.juni 2022

Fem år etter at han spilte Sentrum Scene, er rockens egen Kaptein Krok tilbake i Oslo, denne gangen oppgradert til Oslo Spektrum, hvor rundt 4000 fans hadde møtt opp for å underholdes med en velkoreografert rocke-kabaret og noen av de største låtene fra 70-, 80- og 90-tallet. Alice Cooper har rukket å bli 74 år gammel, men det spiller liten rolle – hans scenefigur er like tidløs som Dracula, han ser akkurat ut som han har gjort siden 80-tallet, og stemmen holder fortsatt mål. Cooper har aldri vært noen stor teknisk vokalist med en stemmeprakt over fem oktaver – det er det giftige snerret som er hans styrke, og det er stadig intakt.

(Ja, vi vet at de australske AC/DC-supporterne i Airbourne var forband, men siden det kun var publikum, og ikke vår eminente fotograf, som fikk lov til å ta bilder under konserten deres, så får det passere i stillhet.)

Som alltid med Alice Cooper, er sceneproduksjonen lekker, denne gang utformet som et middelaldersk slott med snev av sjørøverskute. Coopers eminente band har vært konstant i mange år nå, og bassist Chuck Garric er vel den som har spilt lengst med Cooper noensinne. Trommis Glen Sobel er hinsides dyktig, og gitartrioen Nita Strauss, Tommy Henriksen og Ryan Roxie får nok av muligheter til å gnistre – særlig frøken Strauss (intervju her!) som er veldig tilstede – men ingen stjeler showet fra Alice Cooper.

Showet dras i gang med «Feed My Frankenstein», og allerede her får vi første smakebit av horrorshowet som venter, da en tremeters FrankenAlice kommer stabbende inn på scenen. Og så går det fort unna i svingene – her rulles den ene klassikeren etter den andre ut uten pauser eller ett eneste ord til publikum. Og Cooper vet akkurat hva folk vil ha – nesten alle låter var hentet enten fra gullperioden 1970 til 1976 med bl.a. «No More Mr Nice Guy», «Be My Lover», «Under My Wheels», «Go To Hell», «Billion Dollar Babies» og «I’m Eighteen» (sistnevnte ironisk nok med Cooper lenende på en krykke) eller fra hans renessanse 1986-1991 med bl.a. «Poison», «Hey Stoopid», «He’s Back (The Man Behind The Mask) eller «Bed Of Nails» – som han har plukket frem igjen etter at han i nesten tretti år syntes teksten ble for drøy for en gjenfødt kristen prestesønn. På hver turné pleier han å dra frem en mer obskur låt, og i går fikk vi den kjappe hardrocklåta «Roses On White Lace» (fra «Raise Your Fist And Yell», 1987) som ble møtt av øredøvende apati fra 95% av publikum.

De eneste låtene som var nyere enn 30 år, var «Fallen In Love» fra 2017-skiva «Paranormal», komplett med Cooper på munnspill, og «Go Man Go» fra fjorårets «Detroit Stories», men disse to låtene opptok sikkert ikke mer enn totalt 5-6 minutter. Lydmessig var ikke dette mer enn ok – spesielt gitarene ble ganske grøtete, naturlig nok når det er tre gitarister som skal få plass i samme lydbilde. Og flere av låtene hadde definitivt hatt mye mer bruk for en keyboardist enn en tredje gitarist.

Etter tretten kjappe på rappen, tar Cooper seg en 12-15 minutters pause og overlater scenen til bandet, og både Nita Strauss og Glen Sobel får hver sin solospot. En instrumental medley bestående av «My Stars», «Devils Food», «Black Widow» og «Black Juju» følger, før sjefen blir dratt ut på scenen igjen i tvangstrøye til «Steven», så klart. Og herifra og ut tar showet en atskillig mørkere vending.

Under «Dead Babies» får Coopers kone gjennom 46 år, Cheryl, en stor rolle, da hun som et gjenferd kommer svinsende over scenen med en barnevogn og tilhørende baby, og man tenker bare ‘Åh nei’ når hun overlater babyen til Alice, som legger den godt til rette på podiet og drar frem kjøttøksa. Han rekker ikke å fullføre ofringen før han pågripes, giljotinen rulles ut, og det er duket for Alice Coopers aller største hit: halshuggingen. Fru Cheryl henter et avhogd hode opp fra kurven og paraderer rundt med det mens bandet spiller «I Love The Dead».

Men ikke uventet viser det seg at Alice har flyktet, og det hele avsluttes med en sjelden fremført «Escape», «Teenage Frankenstein» og konfettikanon. Selvsagt rundes det hele av med den obligatoriske finalen «School’s Out» med den nå like obligatoriske medleyen med «Another Brick In The Wall» og ballonger med glitter som spretter rundt på publikums hender. Her snakker for første gang Alice Cooper til publikum, med introduksjon av hele bandet og Cheryl, til stor jubel fra salen.

Dette var ikke bare en rockekonsert, det er en velkoreografert og underholdende kabarét, med dansere og skuespillere og halvgroteske rekvisitter – akkurat som vi forventer at det skal være på en Alice Cooper-konsert. Skrekkrockens konge leverte som vanlig, alder biter rett og slett ikke på ham, og selv om man kanskje ikke kan påstå at en 74-åring er på toppen av sin karriere, så er han i hvert fall ikke i dalende form. Dette var som alltid stor underholdning.

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Anne-Marie Forker

,