Alice Cooper – bandet som ble til en soloartist

Som de fleste vet, var Alice Cooper opprinnelig et band som ga ut syv skiver i perioden 1969 til 1973 før bandet splittet og frontmannen gikk solo. Men i 2015 skjedde det en gjenforeningskonsert med alle fire gjenlevende medlemmer, under høyst usedvanlige omstendigheter. Rundt 200 fans troppet opp på en liten platebar i Dallas, Texas for å få signert den nye boken til Alice Cooper-bassist Dennis Dunaway – men fikk i stedet oppleve noe som ingen av dem hadde drømt om. I september slippes både en liveskive, «Live From The Astroturf», og en dokumentarfilm om begivenheten, og vi fikk mister Dunaway på tråden fra den andre siden av Atlanteren.

Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Allison V Smith
Foto: David Cluett

– Jeg var ikke klar over den spesielle historien bak «Live From The Astroturf» før jeg så dokumentaren. (Som er anmeldt her!) Hvordan kom dette i stand?
– Da jeg slapp boken min, «Snakes! Guillotines! Electric Chairs! My Adventures In The Alice Cooper Group” (anmeldt her!) i 2015, booket utgiveren meg inn på flere litteraturfestivaler hvor jeg kunne promotere boken. Men Chris Penn, eieren av en liten platebutikk i Dallas, Good Records, mailet meg stadig og ville arrangere en boksignering i butikken sin. Utgiveren min sa at platebutikker ikke var en prioritet, det var bedre å oppsøke bokfestivaler hvor vi kunne treffe mye mer folk Men Chris ga seg ikke, og da det åpnet seg en mulighet i oktober, sa jeg til utgiveren at denne fyren er for entusiastisk og positiv til at jeg kan si nei. Det viste seg at Chris har en liten scene i enden av platebutikken sin hvor han av og til har band som spiller, og han spurte meg om jeg hadde lyst til å spille noen låter og, jeg sa ‘Kanskje vi kan gjøre dette til en begivenhet og få Neal Smith og Michael Bruce til å komme også.’ Flott, sa han, og det viste seg at han hadde flere jern i ilden. Datoen han hadde valgt, 6. oktober 2015, var en fridag for Alice som turnerte i USA da. Og han visste at byen som Alice spilte dagen før vår dato ikke hadde en bra golfbane, men det har Dallas som han skulle spille i på den 7. Altså var det stor sannsynlighet for at Alice ville tilbringe fridagen i Dallas, når vi hadde vårt arrangement.
– Alice er mer enn gjennomsnittlig interessert i å spille golf, ja.
– Definitivt! Men da jeg skjønte at han maste på Alice-campen for å få Alice til å komme også, måtte jeg si ‘Vent nå litt, det funker ikke slik. Ikke gjør noe mer, la meg håndtere dette’.  Uansett, vi begynte med arrangementet til boksigneringen, og siden boken er dekorert med rosa truser, så malte han hele lokalet i den samme rosafargen, for å ha et gjennomgående tema for kvelden, haha! Rosa helt opp til andre etasjen, og ventilasjonsrørene og alt! Og så fikk han tak i noen rosa astroturf-matter (en slags kunstgress) som han dekket hele scenegulvet med, og det er derfor skiva heter «Live From The Astroturf».
– Ah. Der besvarte du et spørsmål jeg hadde på blokka mi her.
– Ja, jeg vet, det krever alltid en forklaring, ‘Hvorfor heter den «Live From The Astroturf»?  Og han bygde elektriske stoler som jeg, Neal og Michael satt i mens vi signerte bøkene og pratet med folk i platebutikken. Good Records har en andre etasje med et galleri hvor du kan se ned på scenen, så hele sjappa var smekkfull.
– Ok, så det var ingen overraskelse for folk at Neal og Michael også var der og signerte bøkene? Det var annonsert?
– Ja, det var det. Eller, vi annonserte boksignering med overraskelser for å få oppmerksomhet rundt arrangementet, men det kom ut at Neal og Michael skulle komme, så alle trodde at det var den store overraskelsen. Og etter en stund sa vi ‘Hei folkens, vil dere høre et par låter?’, noe som heller ikke var en stor overraskelse for de lokale stamgjestene som visste at det pleide være konserter på scenen bak oss. Så vi gikk opp på scenen og spilte «Caught In A Dream», med kun Neal, Michael og meg, med Michael på vokal. Og så begynte vi på «Be My Lover», og her kommer plutselig Alice spradende ut på scenen fra bakrommet og overtar mikrofonen, og Ryan Roxie (Alice Coopers nåværende gitarist) kommer på scenen for å spille gitar med oss. Og det var helt ubegripelig respons. Hvis du noen gang har sett voksne menn gråte… hahaha! Først var de i fullstendig sjokk, de sto bare helt stille med haka hengende, de kunne ikke tro det var sant. Vi spilte syv-åtte låter, og jeg så senere en tekstmelding fra min datter som skrev at ‘Pappa, jeg vet ikke hva du driver med, men internett koker fullstendig over her!’.

– Var det hele tiden planlagt å filme denne begivenheten?
– Nei, Chris har en kompis i filmbransjen, Steve Gaddis, som han ba om å komme for å filme dette for hans egen fornøyelse, for han ville ha bevis på at det hele ikke bare var en drøm når helgen var over. Og Steve kom ikke bare med ett kamera, han tok med seg et crew og rigget opp med fem-seks kameraer, på scenen, på galleriet, overalt.  I ettertid ringte Steve til Chris og sa at han mente vi hadde en hel film her, og at lydkvaliteten var fantastisk. Det visuelle problemet var at hele rommet var rosa og scenen var badet i rødt lys, men han klarte å kompensere for det i ettertid, men han brukte et par år på å få det til å se bra ut. Men lydopptaket var så bra at Chris fikk Bob Ezrin til å mikse lyden. Deretter distribuerte vi filmen rundt til diverse filmfestivaler, både i USA og i resten av verden, og fikk veldig bra tilbakemeldinger. Likevel har vi brukt tiden frem til nå ved hjelp av Shep Gordon å få en offisiell utgivelse på dette, på ear Music, som er Alices plateselskap.

– Nesten syv år fra konsert til utgivelse – den er ikke forhastet akkurat! Det gikk litt kjappere på tidlig 70-tall.
– Haha, ja, det kan du si, da ga vi ut to skiver i året.
– Hadde dere tid til noen øving før denne konserten? Hadde du f. eks engang møtt Ryan Roxie før denne kvelden?

– Nei. Eller, vi hadde gjort gjesteopptredener med Alice et par ganger tidligere, men da hadde vi bare spilt «School’s Out» på den måten Alice har gjort det de siste årene, i en medley med «Another Brick In The Wall», så vi hadde vært på en scene med Ryan før. Men dette var noe helt annet, ikke engang Neal og Michael og jeg hadde øvd sammen. Vi ankom Dallas dagen før, men brukte all tid på å justere forsterkerne og plassere mikrofonene der vi ville ha dem. Vi spilte igjennom et par låter på lydprøven, vi gjorde blant annet en instrumentalversjon av «Desperado».
– Den som spilles over rulleteksten i filmen?
– Ja, akkurat. Vi ante ikke at noen spilte det inn engang! Og det var først da vi diskuterte hvilke låter vi ville spille. Men da vi kom til selve opptredenen, så hadde vi overhodet ingen planer om å gjøre «Elected». Vi avsluttet konserten og gikk på det lille rommet bak scenen, og folk skreik på mer. Det var Ryan Roxie som sa at vi måtte gjøre «Elected», mens vi andre skottet på hverandre og hvisket ‘Hvordan gikk nå den igjen?’ til hverandre. Det morsomme er, og dette er helt sant, da vi sto på scenen og Michael slo an første akkord… så fortalte Neal meg etterpå at han tenkte nøyaktig det samme som jeg tenkte da; ‘Hva i helvete kommer nå?’ Haha! Men vi klarte å bløffe oss gjennom låten, det var så utrolig gøy. Jeg tror det jeg liker best med filmen, er at vi får det fra fansens synsvinkel, og det viser at med en gang vi fire kom på scenen sammen igjen, så var det som om vi var på ungdomsskolen igjen, hvor vi tullet og fleipet med hverandre som før. Her får du virkelig se stemningen i Alice Cooper Group på øvingslokalet, ikke som de skumle sceneskikkelsene vi er kjent som.
– Ja, dette er første gang vi ser Alice på scenen uten sminke, rekvisitter og sceneshow, men som en av gutta i bandet som skravler og vitser med både bandkolleger og folk i publikum. Det skjer jo aldri ellers. 
– Nettopp. Så her får man et innblikk jeg tror som folk ikke har sett før.

Dennis Dunaway på Zoom i september 2022

– Så dere hadde ikke spilt disse låtene sammen på over førti år?
– Nei, men det er ikke så ikke som det kanskje høres ut. Jeg har jo spilt disse låtene en million ganger i løpet av livet, det samme har Michael og Neal, med våre respektive band opp gjennom årtiene. Så det er som å sykle. Men det var likevel en overraskelse at det låt så samspilt som det gjør, med tanke på at vi ikke hadde øvd sammen. Michael sliter litt med å holde på hemmeligheter, så jeg fortalte Neal at Alice kom til å spille sammen med oss, men jeg sa det ikke til Michael før vi hentet ham på flyplassen i Dallas og kjørte til hotellet. Jeg husker at Michael sa at ‘Jeg er litt bekymret for stemmen, for jeg har ikke spilt så mange konserter i det siste, jeg er usikker på om den holder et helt sett’. Og jeg sa ‘Slapp av, du trenger bare synge på den første låten’. Og det ble helt stille i bilen. ‘Fordi Alice kommer også’, sa jeg. Og Michael bare; ‘Hva?!’. Haha!
– Og det var før dere måtte ut av bilen og dytte?
– Haha! Ja, nettopp! Eller, det var på vei fra hotellet til platebutikken, og en av grunnene til at vi ikke rakk noen øving. Chris gikk tom for bensin etter at han hadde hentet Michael, Neal og meg på hotellet, så vi måtte ut og dytte! Og min kone Cindy gikk bak oss og ønsket at hun hadde et kamera. Men vi syntes bare det var hysterisk morsomt, fordi Chris var så pinlig berørt. Her skulle han kjøre sine store helter rundt, og så skjer dette.
– Litt flashback til 1968?
– Absolutt, det var ikke første gangen vi dyttet en bensintom bil!
– Det var ikke bare-bare å få Alice inn i lokalet, skjønte jeg?     
– Nei, det var jo en utfordring. Hvis Alice hadde kommet inn hovedinngangen, så ville han blitt overfalt av fansen. Og det var ikke noen bakdør på kontoret bak scenen. Så Chris Penn fikk faktisk slått ut et hull i murveggen på baksiden, så Alice kunne komme inn der og vente på bakrommet inntil det var tid for ham å komme på scenen.     

– Du og Neal Smith har naturlig nok hyppig kontakt med hverandre siden han er din svigerbror, men hvor mye kontakt har du hatt med Michael Bruce opp gjennom årene? 
– Vel, som Alice sier, vi som spiller hard rock er nå musikkens outlaws. Og jeg og Neal svarer da at vi er også the inlaws! Men seriøst, selv om Neal og jeg er familie nå gjennom ekteskap, så har jeg alltid følt at både Michael og Alice også er familien min, og vi snakkes stadig. Jeg pratet med Michael senest i forgårs. Vi har tross alt tilbragt årevis sammen i samme bil, på samme hotellrom, på samme scene. Og vi er alle fortsatt nære venner.
– Bor dere i samme stat?
– Nei. Michael bor i Arizona, og Neal har et hus i Arizona som han bor i på vinteren. Og Alice har et hus i Arizona, men jeg bor i New York City, og her er også Neal på sommeren.
– Hvor mye kontakt hadde du med Glen (Buxton, gitaristen som døde i 1997)?
– Vel – alle i bandet elsket Glen. Alle som kjente Glen, elsket Glen.  Han var et ubeskrivelig unikum. Han fyrte konstant av sarkastiske vittigheter, på tampen av dagen pleide jeg ønske at jeg kunne huske alle vitsene han hadde sagt i løpet av dagen, men det var umulig, det var for mange. Men han var en plaget sjel, og livet var ikke enkelt for ham, men han hadde et hjerte av gull. Han hatet regler og bestemmelser, og gjorde helst det motsatte av hva autoritetene ville at han skulle gjøre, eller hva folk forventet av ham. Til og med det å gi gaver på fødselsdager ville han ikke, for det var for forutsigbart. Han kunne heller gi en raus gave på en helt tilfeldig dag uten noen grunn, for det er en gave som betyr noe, mente han. Glen var typen som kunne komme i timelange samtaler med betjenten på bensinstasjonen som fylte tanken hans – helt vanlige folk uten autoritet kunne han relatere seg til.
– Og dere skrev en låt til ham på «Detroit Stories»-skiva i 2021?
– «I Hate You», ja? Haha! For hvis vi hadde kalt den «We Love You», så ville Glen ha hatet den og syntes den var klissete! Vi skulle alltid gi hverandre tyn! Det var Glens stil Med en gang du forlot rommet, så visste du at han kom til å rive deg i fillebiter med sarkasme. Og når du kom inn døra igjen, ville han si :’Ssshh! Han er tilbake!’. Så selv om teksten på låten er ironisk og sarkastisk ment, så er det ektefølt tristhet i den. Hver gang vi spiller sammen nå, så er det et stort gapende tomrom på scenen der Glen burde ha vært.

– Du, Neal og Michael har bidratt på noen låter på alle Alice Coopers skiver det siste tiåret, både «Welcome 2 My Nightmare», «Paranormal» og «Detroit Stories». Er det noen flere planer vi burde vite om?
– Måten ting skjer på i Alice Cooper-verdenen er at plutselig begynner telefonen min å ringe og jeg får tusen mails fra folk som sier at ‘Jeg hører du skal gjøre noe med Alice!’, Jeg føler at jeg er den siste som får høre om det! Så jeg aner ikke, det krever bare en telefon, så stiller jeg, Neal og Michael opp. Det kommer an på Alice og hans planer, det er han som må sette hjulene i gang. Vi skriver hele tiden låter og sender de til hverandre, og vi hører med Alice og Bob Ezrin hva de synes. Men sånn har det vært siden 1974, så det er ikke noe nytt! Hver gang noen nevner at de har hørt at vi skal gjenforenes og lage en skive, må jeg svare at det har jeg hørt daglig siden 1974, men det skjer ikke før Alice sier det. Oftest tror jeg ikke på disse ryktene før det faktisk skjer.  
– Men dere gjorde en liten fellesturné i Storbritannia i 2017?
– Ja, stemmer! Jeg liker å tro at alt dette ble mulig på grunn av boken min. Jeg prøvde å være litt raus. Jeg skrev først noen kapitler hvor jeg virkelig fikk ut alt raseri og frustrasjon, men så gikk jeg tilbake og leste det, og innså at selv om det kanskje var dette noen fans gjerne ville høre, så var det ikke dette som Alice Cooper Group handlet om. Det handler om en gruppe venner som møttes på skolen og sa til hverandre ‘La oss danne et band og klore oss til topps av rockens høyder.’ Jeg begynte faktisk på boken på nytt to ganger. Jeg skrev egentlig tre bøker før jeg fikk den slik jeg ville. Og jeg tror det førte til at vi sluttet fred og begravde stridsøksen og alt det der. Men en annen viktig faktor var selvsagt at vi ble innlemmet i Rock & Roll Hall Of Fame, og det inspirerte selvsagt noen gjenforeninger. Og begivenheten på Good Records Store banet også vei for en annen boksignering jeg hadde i Nashville, og den falt helt tilfeldigvis på en dag da Alice var i byen og hadde en fridag etter en konsert. Jeg spurte han om han ville bli med igjen, og fikk med Neal og Michael igjen. Men denne gangen inviterte Alice oss tre andre til å være gjester på hans konsert, hvor vi gjorde fire låter på ekstranumrene med ham («Eighteen», «Billion Dollar Babies», «No More Mr Nice Guy» og «Muscle Of Love») og «School’s Out» med alle musikerne på scenen. Neste dag hadde vi en virkelig intimkonsert på et hotell i Nashville, a la konserten i Dallas, hvor det var mye mer avslappet med oss, som koste oss med å spille seks-syv av våre egne favoritter, også da med Ryan Roxie. Og da vi var i Phoenix for å spille inn låtene til «Paranormal»-skiva, foreslo Bob Ezrin at vi kanskje skulle turnere litt. Og slik ble de fem konsertene i Storbritannia i 2017 en realitet. Vi spilte Leeds, Glasgow, Birmingham og Manchester, og vi solgte ut Wembley Arena i London. Sist gang vi solgte ut der var i 1972, og den gang fingerte vi jo en motorstopp i Piccadilly Circus med en lastebil med en diger plakat av en naken Alice med en slange som dekket hans edlere deler! Det skapte massivt oppstyr, kan man si! Og slik solgte vi ut den gang.

– Jeg tror det som gjorde mest inntrykk på meg i boken din var da du beskrev hvordan Alice ble mer og mer isolert fra resten av bandet, ved at omgivelsene behandlet ham som stjerna og ga ham egen limo og backstage, mens dere andre ble behandlet som backingbandet hans. Førte det til ondt blod mellom dere?
– Alt er mye klarere når man ser seg tilbake og har fått perspektiv og avstand på det som skjedde, der og da var det mye følelser involvert. Det skyldtes mest de nye folkene som ble leid inn, som trodde de var livvakter for Alice personlig og ikke for bandet Alice Cooper. Det var nesten som ‘Vi er Alices livvakter, og vi skal ha fest i Alices suite, og dere karer er ikke invitert.’. Eller ‘Denne bilen er for Alice og livvaktene, dere får ta en annen bil!’. Vi var helt vantro, det var tross alt vi som betalte lønna for disse fyrene like mye som det Alice gjorde. Så ja, det var enkelte individer som behandlet Alice som stjerna og oss som innleid backingband. De som hadde vært med oss hele tiden, visste selvsagt bedre. De visste at Alices makeup var min idé, og slangen var Neals idé, teateret og henrettelsene var min idé – de visste at det var et band og ikke en soloartist. Og vi gjorde utrolig mange konserter – det er kanskje vanlig nå, men det var høyst uvanlig på begynnelsen av 70-tallet at et band dro på turné med sin egen scene, sin egen belysning og et sceneshow som vårt, samtidig som vi ga ut to skiver i året og to ulike sceneshow hvert år. Vi ble helt utmattet og kjørt til veggs, og det hadde også mye med saken å gjøre. Alice fikk særbehandling og sydd puter under armene mens vi andre var i skyttergravene. Og drikkinga hadde selvsagt også en rolle. Alice drakk øl fra morgen til kveld helt fra starten av, men da Glen fikk ham til å begynne på whiskeyen, så endret det hele seg. Plutselig hadde vi noen kvelder hvor Alice krøyp rundt på scenen på knærne og sang feil tekster. Spilte Glen en feil tone under konserten, ble han kjeftet på av de samme folkene som løp i veien for hverandre for å hente en ny drink til Alice. Og selv om det var spennende for Alice-figuren på scenen, hvor folk jublet at Alice var dritings og trodde det var en del av showet, så ble Glen satt på sidelinjen hvis han spilte feil, og andre gitarister ble dratt inn for å spille på de siste skivene. Det førte til mye motvilje innen bandet, spesielt fra Glen.

– Da er tiden vår ute, Dennis, jeg håper å få sett deg på en scene i Europa i løpet av neste år.
– Jeg har utrolig lyst til å besøke Norge, mine nærmeste naboer er fra Bergen og viser meg stadig bilder fra hjemlandet sitt, så det står høyt på ønskelista mi!       

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2022