Alcatrazz | Born Innocent

Silver Lining Music

Hele 34 år har gått siden sist gang det ble gitt ut en ny studioskive under navnet Alcatrazz, selv om det har kommet liveskiver både fra arkivene og fra den nye versjonen av bandet som Graham Bonnet (ex-Rainbow, Michael Schenker Group) satte sammen for noen år siden, med tittelen «Parole Denied – Tokyo 2017». Alcatrazz er nok i ettertid mer kjente for at to av rockens gigantgitarister gjorde noen av sine første sprell her – Yngwie Malmsteen spilte på debuten «No Parole From Rock ‘n’ Roll» (1983) mens Steve Vai hadde overtatt stillingen på 1985-oppfølgeren «Disturbing The Peace». Ingen av disse hadde derimot noen interesse av å involvere seg i en Alcatrazz-gjenforening, så dagens besetning er i praksis akkurat den samme som det Graham Bonnet Band Oslofolk kunne se på Hard Rock Cafe for to år siden (anmeldelse her!), med unntak av at de har fått tilbake orginalbassist Gary Shea. De er derimot klar over at navnet Alcatrazz forplikter å levere gitarfyrverkeri, og for å bøte på dette har de fått med gjester som den japanske shredderen Nozumu Wakai, Jeff Waters fra Annihilator, Chris Impellitteri, og ikke minst har de Bob Kulicks siste innspilling på «I Am The King» – han døde i mai.

Ved første gjennomlytting slår det en hvor hardt de fleste låtene sparker – det er jo lett å tro at en kar på Bonnets alder (72) automatisk setter ned tempoet etterhvert, men neida. De sprinter ut fra startblokkene med tittelsporet, skrevet og fremført med hjelp av nevnte Impellitteri, som Bonnet også hadde et kort samarbeid mer på 80-tallet, og andrelåta «Polar Bear» minner sterkt om Iron Maiden med sin galopperende takt og tostemte gitarer. Den har også en finurlig tekst om en gammel inuit som går ut i villmarka for å dø og bli hentet ‘hjem’ av en isbjørn – ikke akkurat et emne som går igjen i låtene på VG-lista. Andre låter med mildest talt ukonvensjonell tematikk er «Finn McCool» om den irske sagnhelten ved samme navn, «London 1666» om storbrannen som utslettet store deler av den britiske hovedstaden i nettopp 1666, og «Body Beautiful» om, øh, tatoverte 80-åringer. Størst forventninger knyttet det seg kanskje til bidraget fra Steve Vai, som har skrevet «Dirty Like The City», selv om han ikke spiller på låta – men den er definitivt en av de tøffeste på skiva.

Den melodiøse «Something Like I Am Missing», kan minne litt om Deep Purple, mye takket være Hammond-orgelet, som i tospann med lynraske gitar-arpeggioer også er fremtredende i «Paper Flags», med sine nærmest pønka, anti-monarki-tekster som «The crown will soon lose its luster, when realized diamonds are nothing but rocks!«. Denne låta er blant de bedre på skivas andre halvdel. «The Wound is Open» starter med et av skivas beste gitar-riff , men når vokalen kommer inn høres det bare anstrengt ut. Den 72-årige Bonnet er stadig innstilt på å brøle ut sin karakteristiske og kraftige vokal, men stemmen hans er ikke lenger så stødig som den en gang var – noe som høres tydeligst i hans vibrato. Men den gir likevel en slags rå nerve til lydbildet.

«Warth Lane», den nest siste låta, er en av de beste på skiva, og hvor Bonnet leverer en følelsesladd historie om en barndomsvenn som tar livet av seg etter å ha vært herjet av sykdom. Her kombineres klassisk metal og rock med tung prog, noe som også kan betegne hele skiva generelt. Den siste låta, «For Tony» er nok oppriktig ment, men valget om å ha kun brassinstrumenter til å akkompagnere vokalen blir bare merkelig – det høres ut som om et skolekorps backer ham.

Tidvis ødelegger mixen av skiva for helhetsinntrykket, selv om musikken i seg selv er mektig. Om Steve Vai hadde spilt gitar på denne skiva, og keyboardene blitt dempet i mixen, kunne kanskje sluttresultatet blitt glimrende istedet for bare helt greit. (Intervju med Graham Bonnet i neste nummer av Norway Rock Magazine!)

3.5/6 | Anne-Marie Forker

Utgivelsesdato 31.juli 2020

,