Adrian Vandenberg – tilbake i manesjen

Forrige gang Adrian Vandenberg var i studio for å spille inn plate, viste kalenderen 1997, og resultatet «Restless Heart» ble utgitt under navnet David Coverdale & Whitesnake. Sytten år senere er mannen klar med ny skive og nytt band, Vandenberg’s MoonKings. Vi slo på tråden til gitarhelten hjemme i Nederland, og han viste seg å være en særs trivelig og pratsom kar.

Tekst: Geir Amundsen
Foto: Stefan Schipper

– Mornings Adrian, står til?
– Jeg fryser! Jeg kom akkurat hjem fra London, men fyringa i huset mitt har gått til helvete mens jeg har vært borte, så det er bare 10-12 C her inne! Jeg går med to gensere, jakke og et pledd rundt skuldrene i min egen stue – gi meg et minutt mens jeg legger et par vedkubber til i peisen!
Jeg har faktisk prøvd å få tak i deg siden 2012, men det har stadig blitt utsatt siden managementet ditt ville drøye inntil skiva var klar.
– Ja, jeg gjenkjenner navnet ditt! Det hadde vært helt greit for meg, men det er jo logisk å drøye en artikkel inntil vi har noe nytt å snakke om. Men nå er vi endelig her!
– Jeg har litt deja vu her nå. Det er ikke ofte jeg gjør intervjuer på lørdags morgener, men også forrige lørdags morgen satt jeg en time i telefonen med en annen gitarhelt – som også ga ut noen klassiske skiver med en legendarisk tungrockvokalist ved sin side, og som etter 15-20 års stillhet endelig gjør comeback i disse dager.
– Hvem, Jake E Lee?
– Nettopp!
– Haha, ja jeg vet, han og jeg har utrolig mange fellestrekk for hva vi gjør og hva vi føler for musikken vår. Vi ble gode venner og tilbragte mye tid sammen da Vandenberg turnerte i statene som support for Ozzy i 1983, tror jeg. Han er en rolig og avslappa fyr, som meg, så vi fant virkelig tonen. Har du mailadressen hans, forresten?
– Nei, men du kan få telefonnummeret hans.
– Flott, da skal jeg ta kontakt, jeg har ikke snakket med ham på årevis! Jeg leste et intervju med ham her om dagen, og det slo meg hvor lik innstilling vi har til musikken og bransjen etter å ha vært på utsiden så lenge.
– Og som om ikke det var nok, gjør dere begge nå comeback samtidig med et nytt band bestående av ukjente, yngre musikere, og dere har begge to tidligere spilt i band som heter Teaser!
– Haha, det har du faenmeg rett i, det har jeg ikke tenkt på før!
– Så hva var det som dro deg ut av pensjonisttilværelsen etter så mange års stillhet? Jeg vet at du har livnært deg som kunstner?
– Ja, det var egentlig flere faktorer som gjorde at jeg tok en lengre pause enn planlagt. Etter Whitesnake var planen å ta opp malingen igjen i 3-4 år, for det hadde jeg ikke hatt tid til å sysle med mens vi stadig turnerte og var i studio. Samtidig ble eksen min gravid, eller min daværende kjæreste bør jeg vel si. Vi fikk en datter som nå er blitt fjorten år gammel, men jeg bestemte meg kjapt for at jeg ville være der for henne mens hun vokste opp. Jeg ville ikke være en sånn pappa som forsvinner avgårde på turne for et halvår i slengen, og går glipp av at hun lærer å gå, lærer å snakke, går glipp av fødselsdagene hennes. Så jeg tenkte å legge musikerkarrieren på is frem til hun var 8-9 år, slik at jeg ihvertfall kunne forklare henne hvorfor jeg måtte reise vekk for en stund. Men jeg gjør bare det jeg føler sterkt for selv. Og for 5-6 år siden var enda ikke trangen til å lage ny musikk der. Det var ingen stemme i hodet mitt som skreik ‘Adrian, du må lage musikk!’ – ikke sterkt nok ihvertfall! Så jeg drøyde til det føltes instinktivt riktig å gjøre dette, til omstendighetene var de rette.
– Potensielt kunne det bli aldri.
– Helt klart. Men for to år siden fikk jeg en forespørsel fra det lokale fotballaget mitt, FC Twente, om å lage en sang for dem da de ble seriemestere, noe jeg gjorde, en låt som heter «A Number One». Men jeg trengte jo en vokalist til å synge på låta, og begynte å lete lokalt i Nederland, for jeg ville ikke begynne å rote med amerikanere eller engelskmenn igjen – det var mye mer praktisk å holde det lokalt. For tre år siden var Whitesnake her i Nederland, og som vanlig gikk jeg på scenen med dem og spilte på et par låter. Dagen etterpå leste jeg konsertanmeldelsen i avisen, som også skrøyt veldig av vokalisten i det lokale forbandet, som jeg hadde gått glipp av, for da satt jeg backstage og skravlet med David. Og da jeg senere trengte vokalist, husket jeg denne anmeldelsen og sporet opp Jan Hoving, som han viste seg å hete. Han sang på fotballåta, og jeg ble mektig imponert over stemmen hans, pluss at han var en strålende fin fyr, så det ga meg lyst til å begynne å skrive nye låter for å jobbe videre med ham. Så det var den ekstra inspirasjonen jeg trengte, og da kunne jeg skreddersy låtene til hans stemme og hans egenskaper.
– Så du hadde ikke et arsenal med låter fra de siste 15 år som du gravde frem og lot ham synge på?
– Neida, alle er skrevet i løpet av det siste halvannet året. Jeg brukte tid på å finne en helhetlig retning, jeg ville at alt skulle flyte på en naturlig måte. Jeg lagde to-tre låter som jeg hørte mye på og ble komfortabel med før jeg hanket inn Jan til å legge på vokal og se hvordan det fungerte. Så tok vi en måneds pause og begynte å jobbe med to-tre nye låter.
– Hadde han vært i et studio eller spilt inn skiver før med andre band?
– Nei, han er helt fersk. Han har bare sunget i lokale band som en hobby, og er egentlig bonde med en diger gård hvor han dyrker poteter og hvete. Han har alltid hatt en drøm om å bli profesjonell musiker, men her i Nederland er det ganske vanskelig å slå igjennom internasjonalt. De siste tretti år er det vel nesten bare meg selv og Within Temptation som har klart å hevde seg utenfor landets grenser.
– Og Arjen Lucassen, kanskje.
– Nja, det blir en litt annen greie, for han gjør ikke konserter, han holder en lav profil og lager sine skiver for sitt eget segmenterte publikum.
– Så alle de tre andre i bandet ditt er umeritterte, ukjente musikere som ikke engang musikkinteresserte nederlendere hadde hørt om før?
– Ja, stemmer. Bassist Sem og trommis Mart er bare 22 år gamle, og pussig nok var begge vinnere av to ulike talentkonkurranser i min hjemby, hvor jeg satt i juryen – for ti år siden! Så uavhengig av hverandre var min første samtale med begge noe slik som ‘Hei, husker du meg?’, hvorpå jeg svarte ‘Øøøh, nei?’ og de sa ‘Du lot meg vinne en talentkonkurranse for ti år siden, da jeg var tolv!’ ‘Aah – er det deg!?’ De spilte dritbra allerede da. Men for to år siden, da vi skulle fremføre fotballåta på FC Twentes seiersfest, så trengte jeg bassist og trommis – på skiva hadde jeg gjort alt selv. En kompis av meg tipset meg om en fantastisk trommis han hadde hørt, og det viste seg å være Mart. Og etter å ha møtt ham, husket jeg hvor fantastisk bra han spilte som 12-åring – og sa at hvis han bare var halvparten så god i dag, så var han god nok til å gjøre denne opptredenen. Han hadde spilt sammen med sin bestekompis på bass siden de var 15, og da jeg møtte ham, gjentok akkurat samme samtale seg. Så det var et utrolig sammentreff. Men vi gjorde da dette showet for FC Twente, og det føltes veldig bra, vi hadde en god musikalsk kjemi med en gang. Etterpå spurte de meg om mine videre bandplaner, og om de kunne få komme på audition når jeg skulle finne bandmedlemmer. Jeg svarte ‘Nei!’. De ble litt perplekse og spurte ‘Hvorfor ikke, er vi for unge og uerfarne?’ Men jeg sa ‘For jeg skal ikke ha noen audition. Dere er allerede i bandet mitt!’. De trodde jeg fleipet, for alle regnet med at jeg skulle finne kjente og rutinerte musikere. Men det hadde jeg ikke lyst til, det er så forutsigbart, for du vet alltid hvordan det vil høres ut. Og slike supergrupper blir nesten aldri så bra som man kanskje kan forvente. De rakner nesten alltid etter en skive eller to.
– Som Manic Eden?
– Hm nei, det var av helt andre årsaker, vi kan komme tilbake til det! Men musikerne i band som Black Country Communion eller Chickenfoot spiller alle i andre band samtidig, og har ikke tid til å turnere eller prioritere dette bandet. Det blir aldri den samme innsatsen og dedikasjonen som du finner hos sultne yngre musikere. MoonKings er et ekte band, ikke et prosjekt for meg, og jeg ønsker å holde det sammen så lenge jeg kan.
– Med MoonKings virker det som om du har gått tilbake til dine musikalske røtter. Det låter som klassisk 70-talls tungrock i stil med Zeppelin, UFO og Whitesnake – og gitarlyden din er skikkelig tørr og 70-talls.
– Ja, jeg har prøvd å bygge en bro mellom mine egne helter som Cream, Zeppelin og Hendrix og frem til i dag. Jeg elsker trøkket og dynamikken i nyere band som Foo Fighters, og har prøvd å kombinere det beste fra hver epoke på et naturlig vis. Jeg har alltid lurt på hvordan et band som Led Zeppelin hadde hørtes ut hvis de var sultne 23-årige musikere i 2014! De ville antagelig hatt trøkket og aggressiviteten til de nyere banda, men likevel med bluesrocken fra 70-tallet intakt. Jeg ville ikke at skiva vår skulle ha lydbildet og miksen fra 70-tallet, for det var gjerne mer ullent og uskarpt. Du kan gjerne spille Moon Kings opp mot band som Queens Of The Stone Age, Foo Fighters eller Kings Of Leon, og det vil likevel virke freskt, ikke utdatert.
Du har også valgt å spille inn «Sailing Ships» på nytt. Eller burde jeg si; å endelig spille inn en låt du skrev for Whitesnake.
– Hahaha, godt sagt! Du vet, David og jeg har vært nære venner i snart tretti år, og de siste ti årene har han mast på meg og sagt ‘Kom igjen nå, din late nederlender, lag en skive!’, men jeg har alltid svart at det føles ikke helt riktig ennå. Og da jeg endelig ringte han i forfjor og sa at jeg nå hadde begynt å skrive låter med tanke på en ny skive, sa han at det ville få være en ære for ham å få synge en av låtene. Det var selvsagt fullstendig en ære for meg og! Men han har stort sett turnert uavbrutt siden, og kom hjem fra Sør-Amerika først for et par måneder siden, så dermed fikk vi aldri tid til å møtes og skrive en ny låt sammen. Derfor ble løsnngen at jeg sendte ham opptaket av min versjon av «Sailing Ships», som han la vokal på i sitt hjemmestudio og sendte tilbake til meg. Og som du sa, jeg fikk aldri sjansen til å spille på «Slip Of The Tongue»-skiva på grunn av en håndleddskade, så jeg har alltid hatt lyst til å gjøre min egen versjon av «Sailing Ships». Jeg spilte riktignok på den akustiske liveskiva «Starkers In Tokyo», men jeg hadde lyst til å gjøre låta mer melankolsk, litt mer reflektiv stemning. Så jeg har dratt ned tempoet litt og lagt på ekte strykere, og et midtparti hvor jeg spiller mandolin, så jeg synes den er en forbedring fra den eksisterende versjonen. Og det er også en fin og symbolsk måte å avslutte skiva på, med et blikk tilbake over skulderen.
– Du har kalt bandet Moon Kings – vurderte du noen gang å bare kalle det for Vandenberg, for å slippe å begynne helt fra bunnen av? Jeg leste nylig noe om at de andre tre fra Vandenberg-bandet hadde gått til søksmål mot deg for å nekte deg å gi ut skiver under navnet Vandenberg, enda det er ditt faktiske etternavn?
– Ja, de gjorde faktisk det, men den saken vant jeg selvsagt på alle punkter. Det var jo fullstendig latterlig. Så jeg kunne kalt bandet Vandenberg, men jeg ville ikke det, for dette er et helt nytt og ferskt band. Hadde jeg kalt det Vandenberg, ville folk forventet at vi spilte masse gamle låter fra 80-tallet, og også hatt en klar forutinntatt mening om hvordan vi låter. Jeg ville at folk skulle bedømme oss utifra hvordan vi faktisk låter, og ikke utifra bandnavnet Vandenberg.
– På coveret står det nå Vandenberg’s MoonKings.
– Ja, det var plateselskapet som insisterte på et kompromiss. Jeg ville bare kalle det MoonKings, men de ba meg legge til navnet mitt ihvertfall i starten, slik at folk skjønner at jeg er involvert, og da er det lettere å promotere skiva og konserter. Da jeg lagde platecoveret, skrev jeg Vandenberg med små bokstaver slik at det lett kan utelates på fremtidige utgivelser, mens vi kan beholde MoonKings-logoen.
– Dere har enda ikke spilt deres første konsert?
– Nei, den skal finne sted i min hjemby i slutten av februar. Så har vi et par konserter til her i Nederland før vi drar til Spania, Frankrike, Belgia, Tyskland og England. Forhåpentligvis kommer vi til Skandinavia etterhvert, for jeg vil spille overalt!
– Jeg tror ikke du noensinne har spilt i Norge, med unntak av en konsert på Rockefeller i Oslo med Whitesnake i 1997? Med Tony Franklin på bass og Denny Carmassi på trommer.
– Ja, det kan stemme. Jeg har ikke spilt mye i Skandinavia. I fjor var jeg gjest med Whitesnake på to låter på Sweden Rock Festival, men det er lenge siden jeg har spilt en full konsert der. Det skal vi få gjort noe med!
– Har dere bestemt setlista for den kommende turneen?
– Jeg jobber med det akkurat nå, faktisk. Det blir selvsagt fokus på den nye skiva, men det blir også et par Vandenberg-låter, et par Whitesnake-låter og noen overraskende coverlåter. Jeg har lyst til å ta et par bra låter fra artister som absolutt ikke er vår type musikk, men gjøre det om til vår type musikk – det tror jeg kan bli artig!
– Jeg har alltid vært fan av din melodiøse gitarspilling – hvem var dine forbilder da du startet?
– Åh, det er mange. Det startet med Jimi Hendrix, og tidlig Clapton, mens han fortsatt var i Cream. Karer som Leslie West, og Jeff Beck, definitivt! Jeg har alltid beundret Brian May for hans melodier, Eddie Van Halen, Michael Schenker… folk som har melodi og blues i spillet sitt, jeg synes det er veldig viktig å ha sjela i det, ikke bare spille fortest mulig. Jeg vil høre riktig note på riktig sted, og jeg har en tendens til å prøve og tyne mest mulig følelse ut av hver eneste tone jeg spiller.
– Jeg hadde egentlig aldri lagt merke til noen påvirkning fra Hendrix i gitarspillet ditt, før jeg hørte introen på «Do Angels Die» fra Manic Eden-skiva.
– Ja! Det er min egen lille hyllest til Hendrix, sterkt inspirert av «Little Wing». Hovedgrunnen til at jeg begynte å spille gitar, var da jeg hørte «The Wind Cries Mary» på radioen. Før det spilte jeg bare piano. På hele Manic Eden-skiva lot jeg min beundring for Hendrix komme mer frem enn på noen annen skive jeg hadde gjort frem til da, for på den tiden spilte jeg nesten bare på Fender Stratocaster-gitarer, og jeg ville la bluesen komme tydelig frem.
– Vi skulle komme tilbake til hvorfor Manic Eden splitta opp. (Bandet Adrian hadde med Rudy Sarzo, Tommy Aldridge og Ron Young i 1993-94.)
– Ja, det var mange grunner til det. Det var vanskelige tider for rocken, for grungen hadde tatt over, og media var ikke interessert i noe annet. David hadde splittet Whitesnake i 1991 og startet et nytt band med Jimmy Page, som skulle gjøre en full verdensturne og deretter en skive til. Jeg dannet da Manic Eden med Rudy og Tommy, som jeg hadde spilt med i siste utgave av Whitesnake, og lagde en skive som først kun ble utgitt i Japan. Men samarbeidet mellom David og Jimmy havarerte etter noen få konserter, og David ringte da meg og ville gjenoppta Whitesnake der vi slapp. Jeg svarte at det passet dårlig siden jeg akkurat hadde fått Manic Eden i gang, men han ville gjerne gjøre dette med meg på laget. Det var en vanskelig avgjørelse for meg, men jeg tenkte at jeg hadde brukt så mye tid på Whitesnake, men uten å faktisk få spille på noen skive. Og jeg klarte ikke å la det bli med det, jeg ville alltid komme til å angre på at mitt eneste bidrag til Whitesnake-historien var å skrive låtene til en skive og spille gitar på noen turneer. Derfor la vi ned Manic Eden, selv om det føltes som å gi bort et av barna dine.
– Jeg snakket med Rudy Sarzo i fjor, og han var veldig stolt over Manic Eden-skiva.
– Ja, jeg er også veldig glad i den, og jeg hører fortsatt på den i ny og ne.
– Jeg har lest at Manic Edens første vokalist var James Christian fra House of Lords, er det riktig?
– Ja, Rudy, Tommy og jeg begynte å jobbe sammen med James Christian, men han viste seg snart å være en merkelig fyr. Vi grep han stadig vekk i å servere oss åpenbare løgner, og det gikk oss fort på nervene. Og da han gikk bak ryggen på oss i et par manøvrer som jeg helst ikke vil komme inn på, så vi oss nødt til å sparke ham. For et par år siden leste jeg et intervju med ham hvor han sa at han sluttet fordi han ikke fikk bidra med låtskrivinga – han kunne ikke skrive låter! Det kan han fortsatt ikke. En venn av ham som lager musikk til reklame, gjør det meste for ham, og James setter navnet sitt på det. Det er den avtalen de har. Jeg og Tommy fant ut at vi ikke kunne stole på ham, og grunnlaget for videre samarbeid er ødelagt når du driver og lyver for kollegene dine allerede i oppstarten. Så vi kuttet ut James, og fikk sporet opp Ron Young – da hadde akkurat Little Caesar splittet opp, og vi syntes han var en fantastisk vokalist. Da han ble med i bandet, var allerede det meste av musikken innspilt, så vi fikk aldri testet hvordan det var å skrive med ham, men resultatet ble jo meget bra, selv om låtene ikke var skrevet til hans stemme.

– Stemmer det at David forsøkte å verve deg til Whitesnake allerede på tidlig 80-tall, før Vandenberg?
– Javisst! Han fikk høre demoen til den første Vandenberg-skiva på Atlantics kontorer i London, og jeg ble invitert til en Whitesnake-konsert i Utrecht i Nederland, og snakket med ham etterpå. Han lurte på om jeg var fornøyd med Vandenberg, og jeg svarte som sant var at ja, det går veldig bra for tida – vi er på vei opp! Men han ba meg likevel tenke på om jeg kunne være interessert i å bli med i Whitesnake. Det var veldig smigrende, men jeg ville ikke slippe alt jeg hadde bygd opp med mitt eget band og svikte mine bandmedlemmer. Det respekterte han, men vi holdt kontakten, for vi var veldig på bølgelengde og hadde felles musikksmak. Med jevne mellomrom ringte han og lurte på om jeg hadde endret mening, men tiden var ikke inne. Omsider i 1986 ble jeg invitert over til Geffens kontorer i USA for å forhandle om platekontrakt for Vandenberg, for da hadde kontrakten med Atlantic gått ut. Og John Kalodner hadde to forslag til meg. Enten ny kontrakt med Vandenberg hvis jeg kvittet meg med resten av bandet, som de ikke hadde særlig tro på. Faktisk ba også Atlantic meg om å finne nye folk til Vandenberg allerede i 1982, de mente at de andre tre ikke holdt mål, men jeg ville ikke svikte dem og sto på mitt. Hadde jeg visst da at de andre tre 30 år senere skulle saksøke meg for å prøve ta kontroll over Vandenberg-navnet, så hadde jeg aldri beskyttet dem dengang. Men nå skjedde altså det samme igjen, og det fikk meg jo til å tenke litt.
– Og hva var det andre forslaget?
– Det andre forslaget var å bli med i Whitesnake, og avslutte arbeidet med den nye skiva, for Davids samarbeid med John Sykes hadde grunnstøtt. Og jeg fant ut at dette fristet mer enn å starte en ny versjon av Vandenberg, og det føltes som om tiden var moden for å jobbe med David. Ingen visste da at skiva skulle bli så svær som den ble, jeg ville bare lage god musikk med David. Så jeg takket ja, og spilte gitarsoloen på «Here I Go Again» som jeg endret arrangementet litt på , og resten er historie.
– Hva skjer hvis Doug Aldrich slutter i Whitesnake (noe jeg ikke finner usannsynlig) og Coverdale ringer for tredje gang i det du har fått kommet godt i gang med et eget band?
– Hehe – man skal aldri si aldri, men akkurat nå er det hypotetisk, og jeg trives veldig godt med å være basert hjemme i Nederland.
– Du, hvordan foregikk egentlig innspillingen av «Slip Of The Tongue»? Var du tilstede i studio og satte deg ned med Steve Vai og lærte ham hvordan han skulle spille dine låter?
– Nei, jeg hadde dratt hjem til Nederland da. Vi hadde begynt innspillingen av trommer og bass da jeg ødela håndleddet mitt og ikke klarte spille gitar. Først tenkte vi å bare vente et par dager og se om det gikk over, men da jeg fikk høre at dette kom til å ta månedsvis før jeg var fullt restituert, bestemte vi oss for å ringe Steve Vai, som akkurat hadde fått sparken fra David Lee Roths band. Og vi syntes jo at han var en fantastisk gitarist. Jeg dro hjem for å få behandling mens han la på gitarene i sitt studio.
– Hva tenker du om den skiva pr idag? Den generelle oppfatning blant fansen er vel at Steve Vai var helt feil mann for Whitesnake. Vai-snake.
– Jeg synes det er en veldig bra skive, og Steve setter jo sitt tydelige stempel på den. Og ja, den ville nok hørtes helt annerledes ut hvis jeg hadde spilt gitar på skiva. Den store forskjellen er, og det ville Steve vært den første til å innrømme, at han liker egentlig ikke blues. Han er ikke den type gitarist. Og derfor spiller han helt annerledes enn jeg eller John Sykes ville gjort det. Så jo, det er likevel en bra skive, selv om den låter veldig forskjellig fra andre Whitesnake-skiver. Men igjen, «1987» var veldig ulik «Slide It In». Steve ville antagelig ikke kunne bidratt så mye på låtskrivingen hvis vi hadde fortsatt og skulle lagd en ny skive, for dette er egentlig ikke hans type musikk. Men der og da virket han som det beste valget. Jeg ble frisk i håndleddet i tide til turneen, og storkoste meg på turne med Steve, jeg respekterer ham enormt. Og på konsertene var det aldri noen konkurranse mellom oss, fordi vi er totalt ulike som gitarister. Han gjorde sin greie og jeg gjorde min.
– Da skal du ha takk for praten, så håper jeg vi ses i Oslo senere i år!
– Takk selv, og ja, jeg håper og tror at vi kommer nordover i løpet av året, så vi får prate videre da!

Opprinnelig publisert i Norway Rock magazine #1/2014

, ,