Ace Frehley – rir den intergalaktiske vannvogna

Sekstisjuårige Ace Frehley, også kalt gitaristen fra ytre rom, feirer tolv års alkoholisk forsakelse med sitt tredje soloalbum siden 2014. Riktignok er ”Spaceman” første egenkomponerte fonogram siden ”Space Invader”, men at det tidligere Kiss-medlemmet drikker av helseforeskrevne foryngelseskilder på sine eldre dager, synes sikkert som Saturns ringer.

Tekst: Geir Larzen
Foto: Jay Gilbert

Min forrige passiar med Frehley avstedkom i forbindelse med ”Anomaly”-skiva, anno 2009, og den gang fremsto veteranen sliten og lei. Det er et helt annet gemytt som tilkjennegis da gitarikonet telefonerer Norge i oktober 2018. Til tross for evidente fonetikkproblemer, gitt et liv i alkoholens forføreriske favn, fremstår sekstisjuåringen livsglad, måtelig tilstedeværende og betimelig fjasete. Dennes legendariske kaklelatter bryter løs på de mest uforutsette steder – vannvognregime eller ei, det gjør godt å erkjenne at Ace Frehley fremdeles kan medregnes populasjonens utenomjordiske skapninger.
– Edruskap hjelper på produktiviteten, det skal ikke benektes, men for fire år siden snublet jeg over et romvesen som superoppladet kroppen min, og det er grunnen til at aktivitetsnivået har skutt fart.
Utsagnet forekommer Frehley så intenst festlig at det kakles lenge og vel. Undertegnedes jobb blir ikke enklere ved at fyren disponerer en ekstremt smittende latter.
– Det løper en kollektiv tanketråd fra 1978-skiva til ”Spaceman”, hvor du finner mange parallelliteter i lyd og uttrykk. Siden dette er mine låter, er det ikke rart at musikken holder den samme spiriten. ”Spaceman” er innspilt i mitt eget studio, med enkle pålegg av klang, uten videre fiksfaks.

På spørsmål om lydproduksjon vil Frehley heller høre om hvor kaldt det er i Norge. Etter en knapp digresjonsrunde nærmer vi oss ”Pursuit Of Rock And Roll”, høydepunktet fra ”Spaceman”, som utvetydig skildrer gitaristens verdisett.
– Jeg vokste opp i Bronx og fikk min første elektriske gitar som 13-åring. Det er mange, mange måneder siden… Den engelske rockeinvasjonen gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, og jeg ble tidlig hekta på Jimmy Page, Jeff Beck og Eric Clapton, samt Pete Townshend fra The Who, og Jimi Hendrix. Senere utviklet jeg min egen stil. ”Pursuit Of Rock And Roll” er en låt jeg har slitt med i årevis. Dens første utkast ligger ti-femten år tilbake i tid, uten at jeg fikk versene og broovergangen til å fungere. Utallige endringer er siden gjort, inntil låten fant sin form.
– ”Pursuit Of Rock And Roll” tar også et oppgjør med såkalt reality-tv…
– Jeg orker ikke mer reality-tv, og sier i samme åndedrag at jeg ønsker rap og disko dit pepperen gror.

Det kakles fornøyelig i røret:
– Du vet, plateselskapet mitt fører flere rap-artister i stallen, og jeg ble endog anmodet om å endre teksten, hvilket ikke var et debattanliggende.
– Det aner meg at Eddie Moneys ”I Wanna Go Back”, som du fortolker på ”Spaceman”, kommuniserer til deg på et rent personlig plan?
– For det første har jeg alltid regnet meg som fan av Eddie Money, og for det andre bivånet jeg nylig låtens video mens Rachel og jeg lå til sengs. Mye av det som skjer i videoen, hvor protagonisten blant annet hjemvender til sin gamle ungdomsskole, danner et parallellnarrativ til mitt eget liv. Låten snakker direkte til meg. For bare to år siden initierte den forhenværende Greenwich Village-avisen The Village Voice en retrospektiv reportasje med meg, som førte oss til stedene hvor jeg tilbragte barne- og ungdomstiden min. Jeg identifiserer meg med teksten i ”I Wanna Go Back”; dessuten er det en bra rockelåt jeg ønsket å fornye. I 1986 ble faktisk ”I Wanna Go Back” Eddie Moneys comebackhit, og jeg håper min tolkning kan dra låten frem fra glemselen.
– Angivelig skal du ha skrevet ”Rockin’ With The Boys” under Kiss’ velmaktsdager i 1970-årene?
– Akkordene stammer fra riktig gamle dager, men jeg fikk aldri dreisen på melodilinjene, og valgte å legge idéen til side. Mange år senere gjenoppsto akkordprogresjonen, og en helt ny låt trådte frem mens vi arbeidet i studio. Jeg har værelser fulle av demoskisser som er oppsamlet over mange dekader, og som aldri, enn så lenge, har vunnet innpass på noe album. Fra tid til annen kan det være formålstjenstlig å titte innom hvelvet, for å se om man kommer videre med løfterike utkast.
– Deler av ”Spaceman” leser som en sonisk selvbiografi. Var dette intendert?
– Mye av materialet kan ikke kalles selvbiografisk, men ”Bronx Boy”, Eddie Money-låten og ”Rockin’ With The Boys” havner i det selvopplevde hjørnet; hvilket er greit. Resten av albumet står på egne bein.

– Som livslang Kiss-fan er man forpliktet å spørre om skrivesesjonen du delte med Gene Simmons…
– Samarbeidet startet med at jeg fløy til Los Angeles i forbindelse med ”Vault”-bokssettet hans. Det ble et fornøyelig opphold, som ledet til at jeg, noe senere, inviterte Gene til hjemmestudioet mitt for å se om vi formådde å skrive et par låter sammen. Etter en avslappet økt på tre-fire timer var ”Without You I’m Nothing” og ”Your Wish Is My Command” i boks.
– Hvem av dere kom opp med akkordene til…?
– Jeg! Nitti prosent av tekstene og arrangementene er dessuten mine, inkludert a capella-partiet i ”Your Wish Is My Command”, som ble en realitet i streben etter å gjøre låten mer spennende. Å arbeide digitalt, med Pro-Tools, åpner ubegrensete eksperimenteringsrom. Platas tittel, derimot, kom på forslag fra Gene.
– Intet Ace Frehley-album synes komplett uten en snål instrumentalfinale. Årets ”Quantum Flux” fører et coda i stil med utgangen av ”Black Diamond”…
– Riktignok ender ikke ”Black Diamond” like siruptreg som ”Quatum Flux”, men sammenligningsgrunnlaget er konsist. Mens jeg jobbet i studio med Gene, Bruce Kulick og Eric Singer, i anledning nevnte hvelvantologi, slo det meg at ”Spaceman”-skiva manglet instrumentalinnslag. Gitt at jeg aldri har sluppet skive uten et instrumentalkutt, nedfelte vi akkordrekken til ”Quantum Flux”, på impuls. Opptaket ble siden tatt med hjem, perfeksjonert og ekspandert, innen Matt Starr kronet det hele med et feiende flott trommespor.
– Hvordan utarbeides gitarsoloene dine?
– Jeg nullstiller hjernen, fullstendig, ber teknikeren gå i innspillingsmodus, og gjør multiple tagninger. Ofte verdsetter jeg ulike deler av ulike opptak, og ender med å spleise fragmenter, inntil vi har en solo som lyder frisk og koherent. Jeg lider ikke samvittighetskvaler over å benytte meg av opsjonene som digitalteknologien gir; det er, tross alt, jeg som nedfeller gitarene og som velger hva som skal prioriteres.
– Det står for alle og enhver å sanse Jimmy Pages intertekstuelle nærvær i ditt sologitaristiske idiom, men utover nevnte impuls låter du fortsatt fullstendig unik.
– Hovedårsaken til dette er trolig at jeg aldri gikk i gitarlære. Jeg liker å tro at jeg bryter reglene, og at mitt uttrykk favner teknikker og fraseringer som skolerte gitarister vil ha seg frabedt. Med til ligningen hører også det faktum at jeg har designet fire-fem spesialeffektgitarer. Under hele karrieren har jeg vært en innovatør. Hva spillestil angår, selv om jeg ikke leser musikk, skylder jeg alt til ovennevnte gitarhelter. Det var Page, Townshend og Hendrix jeg studerte og terpet på, i tenårene. Progresjonen forløp smidig; jeg fant tidlig å ha talent for instrumentet.
– Når begynte du å bli komfortabel som sanger?
– Første gang jeg fremførte ”Shock Me” i Madison Square Garden, 1977. Jeg betrakter meg ingenlunde som noen vokalist, men den omtalte kvelden i Madison Square Garden greide jeg i det minste å temme frykten for å synge alene. Helst vil jeg bare spille gitar, og synger i eget band av nødvendighet, og ikke fordi jeg digger å vokalfronte låtene. Vi mangler en god sanger i bandet, og da blir det jeg som må bære byrden, på min egen måte.

– Er det noe ved å være et Kiss-medlem du savner fra tid til annen?
– Ikke mye. Jeg elsker solokarrieren min, hvor jeg bestemmer over eget liv. I Kiss har man en tendens til å overkjøres. Den skeive maktfordelingen ble tydelig etter at Peter Criss forlot bandet i 1980. Utad anstrengte man seg for å fremstille Kiss som et demokrati, men hvor sterkt står egentlig demokratiet når enhver sak avgjøres av et to-mot-én-forhold? Den gang bandet ble dannet veide hver stemme like mye. I etterpåklokskapens lys burde jeg ha forstått hvor det bars da Peter og manager Bill Aucoin ble dumpet, men virkeligheten sto ikke å lese for meg før det var for sent. Jeg mistet nesten all innflytelse idet Peter Criss mønstret av. Først seks måneder etter dennes sorti sank realitetene inn, nærmest som en åpenbaring: Uansett hvordan jeg stemte, måtte jeg påregne å bli nedstemt. Jeg vantrivdes etter hvert, og gjorde det eneste riktige ved å fratre bandet.
– Du vil neppe svare ”Destroyer” på dette, men finns det et Kiss-album du skatter særlig høyt?
– Debuten holder en helt spesiell plass i mitt hjerte, sammen med ”Alive!” Sistnevnte lyktes i å presentere Kiss som totalpakke – sonisk, så vel som visuelt, takket være det glimrende billedheftet – sågar overfor mennesker som aldri hadde opplevd oss live. Kjøpte du ”Alive!” forsto du greia. Utgivelsen var den perfekte konsertsuveniren, og materialet holder stand, førti år senere.
– Til sist, hvordan lot du utføre den ekstremt tøylesløse, bråkete gitarsoloen i ”Almost Human”? Den er briljant, projisert delvis som utenomjordiske kyr på amfetamin, delvis som massivt bilkrasj.
– Fanken… Jeg husker ikke soloen engang. Ha ha ha… Kan du ikke heller spørre om soloen i ”Strange Ways”? Den er også spinnvill.
– Ok, la oss høre.
– I Kiss gjorde jeg gitarsoloene fra kontrollrommet, med forsterkerne på trygg avstand. Av en eller annen grunn fortalte jeg Eddie Kramer at jeg til ”Strange Ways” ønsket å stå i samme rom som forsterkeren, og riktig føle vibrasjonsavkastningene underveis. Volumet var dog så inni helvete høyt at kompet ikke evnet å skjære igjennom, selv om jeg nyttet solide hodetelefoner. Med andre ord, soloen ble lagt uten å høre noe som helst av selve låten. Mitt eneste navigasjonsverktøy var en firetakters nedtelling fra kontrollrommet; følgelig besluttet jeg å gå amok. Jeg møter påfallende mange gitarister som hevder ”Strange Ways” er deres favorittsolo.
– I ”No Regrets” pennet du den vittigste selvbiografien til noe Kiss-medlem.
– Det er lettere å gjøre en slik bok enn man skulle tro. For min del var det snakk om å samle opp tildragelser jeg var i stand til å huske – episodene jeg delvis erindret, fikk jeg utfyllende hjelp med av støttespillere. I øyeblikket arbeider jeg på bok nummer to, som blir minst like morsom som ”No Regrets”. Jeg liker ikke å rakke ned på andre, eller å distribuere skyld. I stedet for å publisere opptegnelser av nag, går jeg for underholdende lesning.

Jeg får klar instruks om ikke å bevege meg utendørs i høst-Norge uten tung bekledning, og med det ønsker romfareren på gjensyn, tett fulgt av bisarr latter. Er det rart man elsker Ace Frehley?

Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018

,