Ace Frehley | Origins Vol. 2

eOne

Jeg er en av de som synes coverskiver er gøy. Og desto mer tilhenger man er av både av utførende artist og hyllede artister, desto gøyere er det. Og Ace Frehley er for meg gud som totalt uvitende har lært meg alt jeg kan på gitar, og som gjør et dypdykk i rockehistorien for andre gang på forholdsvis kort tid så for meg personlig er dette kjempegøy. Hverken covrede band eller låtvalg byr på store overraskelser, så jeg tar skiva som det jeg tror den er ment som – en fest. Og de festene som ikke funker til bakgrunnsmusikk av navn Led Zeppelin, Deep Purple og Beatles utført av festløven Frehley sjøl trives jeg vanligvis ikke så godt på.

Han leverer akkurat som forventet, og det låter kule av backingbandet også. Det starter seigt og tungt med «Good Times, Bad Times» av nevnte Led Zeppelin som etterfølges av en tidlig favoritt – «Never In My Life» av Mountain. Men det er det tredje sporet som på forhånd kiler nysgjerrigheten da Ace Frehley skal bryne seg på Ian Gillan og Ritchie Blackmore som, la oss være ærlige, befinner seg på en litt annen hylle musikalsk enn godeste Ace. Men heldigvis gjør han seg alldeles ikke bort her heller – han gjør egentlig kun det han gjør best, nemlig å bare være Ace Frehley. Kul versjon, men det må kunne nevnes at den begynner å bli en tanke oppbrukt – tross et lite «Space Ace»-tillegg på refrenget.

Ellers følger skiva i omtrent samme fotspor  videre hvor ens personlige smak legger føringer på helheten – jeg kan for eksempel ikke utstå «Politician» med Cream så der holdt det lenge med én avspilling. «Jumping Jack Flash» av Rolling Stones derimot er en av få spor jeg liker med de så den var innafor i mine ører. Her hjelper evigunge Lita Ford til med fet vokal og gir låta et ytterligere løft.

Men den viktigste ingrediensen for oss Kiss-fans er gjesteopptredenen av selveste Bruce Kulick på «Manic Depression» av Jimi Hendrix og det er ikke så rent lite rørende og høre de gamle gitarheltene barke sammen i duell. Og da må jeg også nevne avslutteren «She». En tøff versjon og en finfin måte å avslutte festen på.

Ace finner på ingen måte på hjulet på nytt her, men etter å ha i aller høyeste grad bidratt til å utvikle det i første omgang trenger han det strengt talt ikke heller. Det er som nevnt innledningsvis en gøyal skive som kler en bra fest godt, man hører Ace Frehley kose seg med sine personlige favoritter og det låter jevnt over knall av han og bandet – i tillegg til gjesteartistene. Mer enn det kan man ikke be om. (Og jaggu kan vi ikke servere et intervju med Space Ace i neste nummer av NRM!)

4/6 | Sven Olav Skulbørstad

Utgivelsesdato 18.september 2020

,