AC/DC @ Werchter Festivalpark, Belgia

Mandag 16. mai 2016

Helt siden de første ryktene oppsto i mars, har diskusjonen blant AC/DC-fansen rast om hvorvidt Axl Rose er et horribelt eller godt valg for å erstatte Brian Johnson for resten av «Rock Or Bust»-turneen. Undertegnede hørte til skeptikerne som aldri hadde trodd at dette faktisk skulle bli noe av, selv om det skulle vise seg at ryktene var sanne.

Konstellasjonen har sine krasse motstandere, som mener at AC/DC uten en døv Brian Johnson, uten en dement Malcolm Young og for den saks skyld uten en Phil Rudd på metamfetamin, er ikke AC/DC, men et tributeband med eneste orginalmedlem Angus Young i front og en gjeng innleide bakgrunnsmusikere. Og utnevnelsen av Guns N’ Roses’ kontroversielle frontmann som AC/DCs vokalist var dråpen for mange fans – over 7.000 belgiere valgte å få pengene tilbake for billetten sin da de fikk muligheten. Tygg på det et øyeblikk – syv tusen. Til tross for at de dermed gikk glipp av en av de mest unike og historiske konsertene i AC/DCs 43 år lange karriere.

Det må innrømmes at skepsisen fortsatt satt i da vi ankom kveldens arena. Ville Axl klare å gå på før midnatt? Ville han kreve å ta inn «Shackler’s Revenge», eller gjøre «High Voltage» i reggaeversjon, eller hadde han allerede sparket Angus Young, hyret inn sin kompis DJ Ashba istedet og annonsert planer om å lage en ny studioskive med AC/DC som etter planen skulle komme allerede i 2027? Eller ville Slash føle seg totalt ignorert etter at Guns N’ Roses’ storslagne gjenforening plutselig bare ble en parentes i rockeåret 2016, og forpurre planene totalt? Er det i det hele tatt plass i samme band til to diktatoriske alfahanner som er vant til å få det akkurat som de vil? Her var det mye som kunne skjære seg.

Men joda – bare noen minutter over annonsert showtime begynte introfilmen å surre på de enorme storskjermene, Axl Rose ble hjulpet inn på scenen og plassert på tronen på podiet foran slagverket med venstrefoten i en metallskinne rett ut, og vi var i gang med «Rock Or Bust». Scenen og produksjonen var den samme som 25.000 av oss så på Valle Hovin i fjor sommer, men setlista hadde fornyet seg – overraskende nok siden AC/DC er kjent for å nærmest hugge setlista i stein før turneen starter og deretter spille de samme 24 låtene i samme rekkefølge på hver konsert det neste halvannet året.


Axl Rose på tronen i Werchter. Foto: Blabbermouth.

Det mest oppsiktsvekkende er at de har dratt inn igjen låter som de ikke har spilt på flere tiår. «Rock’n’Roll Damnation» er attpåtil en låt Young-brødrene i ettertid har tatt avstand fra, en låt som var et kommersiellt forsøk på å få en radiohit, men her kom den jaggu. «If You Want Blood (You Got It)» var også et overraskende valg – med unntak av noen få konserter i 2003, har ikke AC/DC spilt disse to låtene siden Bon Scotts dager. «Given The Dog A Bone» har ikke blitt fremført siden «Back In Black»-turneen i 1980, og ekstranummeret «Riff Raff» har Brian Johnson (såvidt jeg vet) aldri sunget.

Resten av setlista var nærmest en ren Greatest Hits-pakke – av tjuetre låter var over halvparten (12) hentet fra Bon Scott-epoken på 70-tallet, mens en drøy fjerdedel (6) stammer fra «Back In Black» fra 1980. Med unntak av to symbolske bidrag fra den nyeste skiva «Rock Or Bust», gjensto da altså kun TRE låter som var skrevet de siste trettifem år; «Rock n Roll Train» fra «Black Ice», «Thunderstruck» fra «The Razors Edge», og den mektige avslutningen med tittelsporet fra «For Those About To Rock». Men det er greit, det var neppe mange som savnet «Burnin’ Alive», «Mistress For Christmas» eller «Sink The Pink» uansett – selv om «Bedlam In Belgium» sikkert hadde forårsaket nettopp det om de hadde spilt den.

Det må sies at det føltes lettere absurd å skue mot scenen med en diger AC/DC-logo hengende over, en hyperaktiv Angus Young løpende rundt – og Axl Rose med mikrofonen i godstolen. Man har blitt så vant til å se en glisende Brian Johnson bukte seg rundt med sixcapen at alt annet blir bare rart. Men – det funker. At Axl Rose er hardcorefan har det aldri vært tvil om – Guns N’ Roses har spilt «Whole Lotta Rosie» siden midten av 80-tallet. Og stemmen hans ligger i samme toneleie som Johnson. Han bommer litt på ad-lib’en på enden av «Dirty Deeds Done Dirt Cheap» og i «If You Want Blood», og enkelte låter går nok egentlig litt for høyt for ham – spesielt på for-refrengene på «Hells Bells» blir han liggende og stange i taket og når ikke heeelt opp, men han gir seg ikke, og låta går jo umenneskelig høyt. Med unntak av dette flisespikkeriet har jeg nesten ingenting å ta Axl på – han gjør en aldeles strålende innsats, spesielt med tanke på at han må sitte i en stol og synge. Du kan argumentere at hans tidvis skingrende og nasale stemme ikke passer inn i dette bandet, men hysj på deg. Dette funker over all forventing ut ifra forutsetningene, og den arrogante primadonnaen Axl Rose, den beryktede narcissistiske drittsekken som gjerne lar sitt publikum vente i timesvis før han finner det for godt å gå på scenen, har tilpasset seg AC/DCs publikum og deres strikte regime på en beundringsverdig måte. Respekt. Mannen har svære baller av stål.

Angus Young er Angus Young – som vi er vant til. Han dominerer scenen totalt der han raser rundt som en Duracellkanin, og uten Malcolm er han nå den ubestridte sjefen i bandet. Han må stå på og showe enda hardere nå siden de fire andre er ubevegelige, han har ikke lenger en livlig vokalist ved sin side. Det er fortsatt litt snodig at han er det eneste mobile fokuspunktet, siden Axl og trommis Chris Slade må holde seg på plass, og Cliff Williams og Stevie Young beveger seg heller ikke mange meter i løpet av de to timene – ett skritt frem for å kore og et skritt tilbake oppsummerer aktiviteten. På dette litt vaklevorne stadiet av den nye konstellasjonen er det forsåvidt nesten bare en fordel at Axls ødelagte fot holder ham i sjakk – det gjør at Angus er det eneste fokuspunktet for publikum, som bandets frontmann, maskot og gallionsfigur. En oppmerksomhetssugen Axl i fri dressur, løpende langs scenekanten i tighte shorts eller kilt, på intenst publikumsfrieri hadde kanskje ikke passet seg nå – og han og Angus hadde garantert løpt hverandre ned og frontkollidert. Og vips hadde vi hatt en tannløs og gipsa Angus sittende på en stol resten av turneen.

_MG_5350
Angus Young på Valle Hovin i juli 2015.

Vi må nevne Stevie Young, som har overtatt for onkel Malcolm på en fortreffelig måte. Riktignok trenger man ikke være noen stor virtuos for å spille AC/DC-låter, men det skal svinge, det skal spilles på helt riktig måte, og onkel er uten tvil en av verdens stødigste kompgitarister – ved siden av James Hetfield og Rudolf Schenker. Men han gjør jobben, og store deler av publikum registrerer sikkert ikke Malcolms fravær en gang. Stevie er derimot ingen vokalist. Koringene som han og Cliff Williams leverer, er AC/DCs svake ledd på scenen. Ingen forventer Queen-koringer her, men de fleste AC/DC-tributeband leverer varene bedre vokalt enn det originalene gjør – spesielt på «Rock’n’ Roll Damnation» og «Given The Dog A Bone» låt det mer som to brunstige elgokser på kor. Riktignok var det bare tredje-fjerde gang de spilte de to låtene.

Men det blir som sagt bare flisespikkeri. AXL/DC gjorde alle negative spådommer til skamme, og presterte langt over det skeptikerne hadde fryktet eller forventet. Så gjenstår det å se om dette er en ny og permanent allianse, eller om Brian Johnson er i stand til – og får lov til – å komme tilbake, eller om Australias største rockeband gjennom tidene gir seg når Axl Roses vikariat utløper.

(Til tross for innvilget fotopass til denne konserten, har vi dessverre ingen egne bilder fra piten pga at fotograf må UT av arenaen etter tre låter, og får ikke komme inn igjen med kamera. Og det finnes ingen steder i mils omkrets hvor det går an å oppbevare kameraet i mellomtiden. Valget mellom tre låter og fotografering, eller å overvære hele konserten uten kamera, ble dermed ganske enkelt, når man har reist fra Norge for dette.)

5/6 | Geir Amundsen

Foto: Geir Amundsen

, ,